Egil Sjaastad

8

Nasjonal vekkelse i nødsår

Kommunismen maktet ikke å ta knekken på folks etnisk-religiøse bevissthet. ­Armenernes nittitall er fortellingen om en kristenprofilert vekkelse.

Publisert: 15. nov 2018

‘Folk hadde ikke nok penger. Manglet brensel. Frøs om vinteren. Vi hentet ved oppe i åsene her for holde vinterkulda unna. Fattigdom er ydmykende. Jerevan etter Sovjetunionens fall var ikke noe paradis.’ Det er ekteparet N­aira og Vardan som forteller dette. Nå er de 50 år gamle. Den gangen – i 1992 – var de nyomvendt og nygift.

Ideologisk press. 

Men la oss først ta et lite tilbakeblikk. De første ­tiårene av sovjettiden var preget av massiv ideologisk påvirkning – og ­massakre av kirker og kirke­ansatte. Men ­kommunismen maktet ikke å ta ­knekken på folks etnisk-­religiøse ­bevissthet. De seks fortellingene (som jeg skrev om i går) gikk ikke i glemme­boken – tross ateismen i ­skolen og ­sekulariseringen av samfunnet. Kommunistene maktet riktignok å endre manges oppfatning av religionen. Strategien var å privatisere det religiøse livet og gjøre historien til en ren kulturhistorie med fokus på gamle klostre og ærverdige ruiner.

I tider uten armensk statsover­hode har den armenske kirken vært en ­erstatning for staten. I noen grad gjaldt dette også nå: Kirken forvaltet fortsatt armenernes fortellinger. Gudstroen forsvant ikke, selv om mange ble ateister. I overgangen fra sovjetrepublikk til uavhengig republikk ble dette tydelig – midt i fattigdommen.

Ut i full krig. 

Under ­Gorbatsjovs ­glasnost oppsto den såkalte Karabakh-­bevegelsen. Målet var å forene ­Armenia og enklaven Nagarno-Karabakh, der befolkningen stort sett var ­armensk. Aserbajdsjan mente ­enklaven ­tilhørte dem. Gorbatsjov gikk av i 1991, og ­Armenia kunne erklære seg som ­uavhengig stat. Konflikten med ­Aserbajdsjan om Nagarno-­Karabakh slo nå ut i full krig i 1992–1994. ­Armenia tok kontroll over Nagarno-Karabakh i 1993. Under krigen stengte Tyrkia og Aserbajdsjan mange handelslinjer til Armenia.

Der ligger hovedårsaken til krisen som nygifte Naira og Vardan opp-
levde.

Likevel: Midt i fattigdommen trådte nasjonalfølelsen tydelig fram. Grep ble gjort for å reorganisere landet. Sovjettidens storgårder ble oppløst. Jord og maskiner ble fordelt mellom medlemmene i kollektivene. Og nå viste det seg at nettopp kirken mange steder var den som kunne bidra med hjelp både til ­organiseringen av lokal­miljøene og til diakonalt arbeid. ­Kirken ble i noen grad modell for de lokale ­politiske strukturene både i Armenia og ­Karabakh.

Det manglet ikke på kritiske ­røster. Kirken «sakraliserte» den nye ­nasjonalismen, ble det sagt! De virkelig ­religiøse og åndelige verdiene ble neglisjert og prestene framsto som forkjempere for nasjonale budskap mer enn kristne budskap.

Obligatorisk dåp. 

Men tusener som hadde fått sin opplæring i sovjet­tidens skolesystem, ble etter hvert døpt i ­kirkene. Det ble igjen tradisjon å gifte seg i kirkene, og da var det obligatorisk å ha blitt døpt. Det er ingen grunn til å tenke at dette bare var begrunnet i det nasjonale strømdraget. Men det folke-kirkelige preget var tydelig. Å tilhøre den armenske kirken ble for flertallet en selvsagt faktor ved det å være armensk.

Naira og Vardan kan fortelle mer. De ble nemlig grepet av et sterkt ­åndelig strømdrag, en kristenprofilert ­vekkelse, en lekmannsbevegelse som hadde sin glanstid nå i 1990-årene. Mer om det i neste artikkel.

Dette er tredje artikkel i en serie på fem om Armenia, som trykkes fortløpende her på debattsidene i Vårt Land.

3 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere