‘Folk hadde ikke nok penger. Manglet brensel. Frøs om vinteren. Vi hentet ved oppe i åsene her for holde vinterkulda unna. Fattigdom er ydmykende. Jerevan etter Sovjetunionens fall var ikke noe paradis.’ Det er ekteparet Naira og Vardan som forteller dette. Nå er de 50 år gamle. Den gangen – i 1992 – var de nyomvendt og nygift.
Ideologisk press.
Men la oss først ta et lite tilbakeblikk. De første tiårene av sovjettiden var preget av massiv ideologisk påvirkning – og massakre av kirker og kirkeansatte. Men kommunismen maktet ikke å ta knekken på folks etnisk-religiøse bevissthet. De seks fortellingene (som jeg skrev om i går) gikk ikke i glemmeboken – tross ateismen i skolen og sekulariseringen av samfunnet. Kommunistene maktet riktignok å endre manges oppfatning av religionen. Strategien var å privatisere det religiøse livet og gjøre historien til en ren kulturhistorie med fokus på gamle klostre og ærverdige ruiner.
I tider uten armensk statsoverhode har den armenske kirken vært en erstatning for staten. I noen grad gjaldt dette også nå: Kirken forvaltet fortsatt armenernes fortellinger. Gudstroen forsvant ikke, selv om mange ble ateister. I overgangen fra sovjetrepublikk til uavhengig republikk ble dette tydelig – midt i fattigdommen.
Ut i full krig.
Under Gorbatsjovs glasnost oppsto den såkalte Karabakh-bevegelsen. Målet var å forene Armenia og enklaven Nagarno-Karabakh, der befolkningen stort sett var armensk. Aserbajdsjan mente enklaven tilhørte dem. Gorbatsjov gikk av i 1991, og Armenia kunne erklære seg som uavhengig stat. Konflikten med Aserbajdsjan om Nagarno-Karabakh slo nå ut i full krig i 1992–1994. Armenia tok kontroll over Nagarno-Karabakh i 1993. Under krigen stengte Tyrkia og Aserbajdsjan mange handelslinjer til Armenia.
Der ligger hovedårsaken til krisen som nygifte Naira og Vardan opp- levde.
Likevel: Midt i fattigdommen trådte nasjonalfølelsen tydelig fram. Grep ble gjort for å reorganisere landet. Sovjettidens storgårder ble oppløst. Jord og maskiner ble fordelt mellom medlemmene i kollektivene. Og nå viste det seg at nettopp kirken mange steder var den som kunne bidra med hjelp både til organiseringen av lokalmiljøene og til diakonalt arbeid. Kirken ble i noen grad modell for de lokale politiske strukturene både i Armenia og Karabakh.
Det manglet ikke på kritiske røster. Kirken «sakraliserte» den nye nasjonalismen, ble det sagt! De virkelig religiøse og åndelige verdiene ble neglisjert og prestene framsto som forkjempere for nasjonale budskap mer enn kristne budskap.
Obligatorisk dåp.
Men tusener som hadde fått sin opplæring i sovjettidens skolesystem, ble etter hvert døpt i kirkene. Det ble igjen tradisjon å gifte seg i kirkene, og da var det obligatorisk å ha blitt døpt. Det er ingen grunn til å tenke at dette bare var begrunnet i det nasjonale strømdraget. Men det folke-kirkelige preget var tydelig. Å tilhøre den armenske kirken ble for flertallet en selvsagt faktor ved det å være armensk.
Naira og Vardan kan fortelle mer. De ble nemlig grepet av et sterkt åndelig strømdrag, en kristenprofilert vekkelse, en lekmannsbevegelse som hadde sin glanstid nå i 1990-årene. Mer om det i neste artikkel.
Dette er tredje artikkel i en serie på fem om Armenia, som trykkes fortløpende her på debattsidene i Vårt Land.