Verdidebatt

Abortlov uten diskriminering

Selv om man er enig i prinsippet om kvinnens rett til å bestemme, så har dagens abortlov tre viktige svakheter som bør rettes opp.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Skrevet av Eivor Andersen Oftestad, forsker, MF Vitenskapelig høgskole, Jan Helge Solbakk, professor, Senter for medisinsk etikk, Universitetet i Oslo og Morten Magelssen, forsker, Senter for medisinsk etikk, Universitetet i Oslo.

I Norge er det et vidt ­spekter av syn på abort, foster­diagnostikk og fosterets ­verdi gjennom svangerskapet. Heller ikke vi som ­skriver dette har sammen­fallende syn. Mange er tilfreds med ­dagens kompromiss, der kvinnen ­bestemmer selv uten å måtte oppgi grunn frem til og med uke 12, men må søke abortnemnd og begrunne valget deretter. Ordningen vekter kvinnens ­interesser og hensynet til fosteret, som får økende vern i takt med svangerskapets varighet. Men også fra dette perspektivet har ­dagens abortlov tre viktige svakheter som bør rettes opp.

1. Abort bør anerkjennes som ­dilemma

Abortlovens paragraf 1 ­beskriver behovet for «en ansvars­bevisst holdning» slik at formålet kan oppnås, ­nemlig at «antallet svangerskaps­avbrudd blir ­lavest mulig». Paragrafen underslår imidlertid at abort er et etisk ­dilemma, og det gis dermed ingen forklaring på hvorfor hensynet til den ­gravide og til fosteret er ­vektet som de er. Abortloven trenger derfor en ny formålsparagraf som ­eksplisitt anerkjenner at abort er et etisk dilemma, der både fosterets ­verdi og den gravides interesser er tungtveiende hensyn.

2. Fosterreduksjon av friske fostre bør forbys

Da loven ble utformet på 70-­tallet var såkalt foster­reduksjon – prosedyren der man reduserer antall fostre i et flerlingesvangerskap – ingen aktuell problemstilling. Navnet tilslører at det her er snakk om selektiv avliving av et eller flere friske ­fostre under en pågå­ende graviditet. Dette er ­risikabelt for ­gjenværende ­fostre (selv om det, hvis det går bra, ­reduserer risikoen som hefter ved ethvert flerlingesvangerskap). Stortinget har ikke tatt stilling til «tvilling­abort», og Norge er i dag eneste land i Europa som offentlig praktiserer «selvbestemt» foster­reduksjon. Lovens smutthull bør tettes – ­fosterreduksjon av friske fostre bør eksplisitt forbys.

3. Sorteringsparagrafen 2c bør endres

Abortloven åpner for ­senabort når «det er stor fare for at ­barnet kan få alvorlig sykdom». Men ­praksis i dag er at ikke bare ­«alvorlig sykdom», men også ­påviste egenskaper hos ­fosteret – som Downs syndrom – ­anføres som selvstendig abortgrunn med hjemmel i 2c. Én enkelt egenskap ved fosteret – en ­diagnose, en gruppetilhørighet – blir ­avgjørende for dets rettsvern og moralske verdi. Det er et problem at loven på denne måten forskjellsbehandler ut fra egenskaper og graderer ­fostres menneskeverd og rettsvern. ­Dette er ikke primært et problem for mennesker som lever med Downs syndrom, men et problem for oss alle: Det innebærer en avvisning av prinsippet om alle ­menneskers likeverd uavhengig av helse, sykdom eller egenskaper. Dette prinsippet er en hjørnestein i vårt ­liberale demokrati.

Diskriminerende ordlyd. 

Mange er enig i at paragraf 2c er problematisk. Men blant oss som mener dette, er det uenighet om hva konsekvensen bør bli. For noen er det et viktig mål å redusere antallet aborter. De vil derfor ønske en reell inn­skrenking av adgangen til abort velkommen. Andre, derimot, som helse­minister Bent Høie, ønsker å fjerne lovens diskriminerende ordlyd og signaleffekt, samtidig som adgangen til abort i de tilfeller der fosteret har fått påvist en alvorlig diagnose eller et avvik, beholdes som i dag.

Den balansegangen som sistnevnte gruppe ønsker, er fullt mulig å oppnå. Allerede i dag­ ­åpner lovens paragraf 2b for sen­abort der «omsorgen for ­barnet kan sette kvinnen i en vanskelig livssituasjon». ­Fosterets eventuelle diagnoser er et relevant hensyn her. Videre heter det at «Det skal legges vesentlig vekt på hvordan kvinnen selv ­bedømmer sin situasjon». Hvis paragraf 2c endres til et kriterium om ­manglende levedyktighet, vil mindre alvorlige diagnoser fortsatt kvalifisere til abort. Men en svært viktig forskjell er at ­fokus da blir på kvinnens/parets livssituasjon og deres egen vurdering av det å skulle ha omsorg for et barn med spesielle behov. Barnet og dets egenskaper trer i bakgrunnen, og med det den diskriminerende signaleffekten.

Ikke i proporsjon. 

De ­siste ukene har avstedkommet et sterkt engasjement for dagens abortlov. Det brukes retorikk om angrep på kvinners rettigheter, formynderi, fare for abort­turisme og massiv nedvurdering av kvinner. Reaksjonene står ikke i proporsjon til forslagene som luftes. Ønsket om å fjerne eller endre abortlovens paragraf 2c er ikke et angrep på kvinnens selvbestemmelse. Det er imidlertid på høy tid at abortloven oppdateres og vurderes ut fra den nye virkeligheten. I dag er foster­reduksjon og fostersortering to sider ved denne virkelig­heten. De tre åpenbare svak­hetene i dagens lov som vi har pekt på, svekker abortlovens troverdighet og robusthet som nasjonalt kompromiss. Det er all grunn til å diskutere dette på et saklig grunnlag.

En nesten identisk tekst ble ­første gang publisert i Dag­bladet. ­Gjengitt med tillatelse.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt