Kommentar

Monkey business

Kan et bilde av en trist øyboer med tårer i øynene og vann til knærne få oss til å fly mindre?

Årets mest omtalte julereklame har et budskap skreddersydd for å treffe deg midt i hjerterota:

Det er en orangutang på soverommet mitt, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, leser skuespiller Emma Thompson. Teksten er på rim, og tegningene er tatt ut av en barnebok. Vi ser den ville orangutang-ungen kaste mat og hyle mot ei sjampoflaske. Når den lille jenta spør hvorfor orangutangen er der, forteller apekatten at det er fordi menneskene har ødelagt skogen hun bor i på jakt etter palmeolje.

Reklamefilmen er dedisert til de 25 orangutangene som dør hver dag, og budskapet er at dagligvarekjeden Iceland nå skal kutte ut palmeolje i alle sine egne produkter.

Hjerteløs

Filmen kommer aldri til å bli vist på britisk fjernsyn. Før helga kom nyheten om at filmen stoppes fordi den er «for politisk», og på nettet reagerer folk med vantro: Hvordan kan britene være så hjerteløse? Når ble det politisk å ville redde orangutangen?

Det viser seg imidlertid at innholdet ikke er årsaken til at reklamefilmen stoppes fra TV-distribusjon. Filmen er opprinnelig laga av miljøvernorganisasjonen Greenpeace, og det er avsenderen som gjør at reklamen blir forbudt, ikke budskapet.

Den sprer seg til gjengjeld i sosiale medier. Til nå er filmen sett over fire millioner ganger på YouTube, og delt nærmere 650.000 ganger på Facebook. Det er satt i gang underskriftskampanjer for å få reklamen på TV-skjermen. Alle vil redde apekatten.

Kjent mønster 

Kanskje ikke så rart. Orangutang mot anleggsmaskin er en effektiv fortelling. Reklamefilmen følger et kjent mønster vi kjenner fra kampanjer som vil vekke sympatien vår for gode formål. Det er en klassisk David mot Goliat: Det hjelpeløse dyret (eller barnet) mot overmakta, i dette tilfellet menneskene.

Orangutangen har dessuten store, triste øyne, og mora er død. Ikke rart vi får lyst til å løpe til nærmeste Iceland-butikk og hamstre palmeoljefrie frossenvarer.

LES OGSÅ: Å ete kval er ikkje eit vanskeleg val. Det er eit spørsmål om balanse.

Plast

Her hjemme har presset fra forbrukerne fått flere store matvareprodusenter til å kutte palmeolje i sine produkter. Både krembanan, nudler fra Mr. Lee og kapteinkjeks har blitt palmeoljefrie. Det er et eksempel på at forbrukermakta faktisk funker.

Å kutte unødvendig plastemballasje i dagligvarebutikkene er et annet eksempel. Også her hadde hjelpeløse dyr en viss dytteeffekt. Hvalen som ble funnet med magen full av plast, ble en vekker for mange om hvor stort problem det er med plastforsøpling i verdenshavene.

LES OGSÅ: Da Freia ville at folk skulle dele gode øyeblikk gjennom emneknaggen #detnære, ble de bombardert av kritikk.

Problemet

Det er positivt at folk lar seg engasjere av miljøspørsmål. Samtidig er det lurt å tenke gjennom hvem som står bak, og hva de prøver å oppnå.

Palmeolje er skadelig fordi regnskog hogges ned for å opprette plantasjer, noe som ødelegger det biologiske mangfoldet og truer livsgrunnlaget til urfolk i området. Samtidig er det vanskelig å finne erstatningsprodukter som er like arealeffektive. Både raps og soya krever større landområder for å produsere like mye olje som oljepalmene.

Å spise mindre ferdigmat, potetgull og sjokolade, varene som oftest inneholder palmeolje, kan også være med på å redde orangutangen. Men det budskapet kommer neppe fra butikkjeder eller godteriprodusenter.

LES OGSÅ: Oljefondet ser stadig mer på hvor bærekraftig selskapene­ er. 

Følelser

Når alle varsellampene blinker for jordas framtid, er det oppløftende å se at vanlige folks miljøengasjement faktisk kan føre til konkrete endringer. Men hva med alle miljøproblemene som ikke lar seg fortelle med følelsesladde bilder av noen vi får lyst til å redde?

Det finnes mange stygge dyr og utsatte grupper uten markedsføringsbudsjett. Ingen lager emosjonelle reklamefilmer for å redde ferskvannsfisken harr, ålegras eller østmarkmusa på Svalbard, selv om alle er trua av klimaendringene. Kanskje må vi se bilder av beboerne på stillehavsøyene stå med vann til knærne før vi skjønner at vi må fly mindre.

Det er bra at forbrukerne er utålmodige og ønsker å gjøre noe for miljøet. Og det hjelper at budskapet treffer oss følelsesmessig. Vi må bare sørge for at fornuften følger med på kjøpet.

Les mer om mer disse temaene:

Ane Bamle Tjellaug

Ane Bamle Tjellaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar