HØRT DEN OM landet som snakket om abort på en måte som sto i stil med det som ble diskutert? Ja, enn om. I stedet har debatten etter at Kjell Ingolf Ropstad øynet «en historisk mulighet» kollapset i et eneste stort lurveleven. I dens midte en paragraf som begge sider har hatt strategisk interesse av å gjøre større og mer betydningsfull enn den i virkeligheten er.
Slik har dansen rundt 2c spunnet ut av kontroll og med stadig færre berøringspunkter med virkeligheten som resultat, symbolisert ved overspente henvisninger til «strikkepinnesamfunn» og The Handmaid’s Tale på den ene siden; og ditto alarmisme om «hareskår»- og «klumpfot»-aborter på den andre siden.
Slår oss sammen
To skritt tilbake. Felles overbevisninger er forutsetningen for ethvert forbund. En nasjon kan beskrives som summen av en gjeng tilsluttende subjekter som deler et sett fortellinger og har en omforent forståelse av hva disse betyr. Alt starter med ordene: «Jeg er enig!»; «slik ser jeg det også!»; «la oss gå sammen!».
Men like viktige er de motsatte ordene: «Jeg er ikke enig!»; «nei, slik kan det ikke være!»; «jeg finner meg ikke i det!» Dette er ordene som avgrenser oss som ansvarlige, tenkende individer, og som gir trøst og håp til forfulgte og undertrykte. Jeg er uenig, derfor er jeg. Som den amerikanske kommentatoren Bret Stephens minner om i artikkelen «The Dying Art of Disagreement»: Uten ordene som markerer uenighet kunne verken Nelson Mandela, Václav Havel, Rosa Parks, Martin Luther King eller Liu Xiaobo ha eksistert.
Et uenighetsfellesskap
Denne spenningen mellom enighet og uenighet er forutsetningen for ethvert levende og selvkorrigerende demokrati. Harmoni og utvikling; tilslutning og avvisning – uten den ene, heller ikke den andre. De to skaper og opprettholder hverandre i en gjensidig pardans.
Og av den grunn er det så illevarslende når den ene ligger nede. Når vi glemmer kunsten å være uenige. Det kives og krangles, bevares, men det er noe annet enn å være uenige.
Å være uenig krever mer enn å skrike opp om «strikkepinner» og «tvillingabort-turisme». Uenighet er det motsatte.
Uenighet er å snakke sant om virkeligheten. Uenighet er å gjengi hva den andre faktisk mener – og deretter si imot. Det er et ideal som krever nysgjerrighet, øyekontakt, redelighet og motargumenter – i den rekkefølgen. Eller som Bob Dylan minner om: «Don’t criticize what you can’t understand.»
Bedre å misforstå
Med de begrepsmessige nyvinningene som er «non-platforming» og «safe zones» snus Dylans devise på hodet. Bedre enn å forstå motparten, er det å misforstå ham eller henne. Der det en gang gjaldt å gå i klinsj med dårlige ideer, er det nye budet å holde dem unna, på trygg avstand. Slik markeres deres utenforskap – ikke ved hjelp av motargumenter, men ved å nekte dem en høring. Salman Rushdie oppsummerer det slik: «Safe zones er ikke så mye en fristed for tanken som det er et fristed fra tanken.»
I USA, der disse tingene manifesterer seg raskest, har logikken bak «non-platforming» og «safe zones» spist seg hele veien inn til det aller helligste, altså familien. Ifølge en ny Pew-undersøkelse sier en tredjedel av demokratene og rundt halvparten av republikanerne at de vil bli «svært opprørt» dersom sønnen eller datteren deres giftet seg med en fra «motsatt side».
Å se om igjen
Et velfungerende samfunn krever flere ting. Det ene er en felles standard for hva som er sant, og ikke hundre forskjellige underhus med hver sine «alternative facts». Men det er noe annet som er like viktig: Åpne sinn overfor dem vi er uenige med. Og noen felles plattformer der disse uenighetene kan spille seg ut, enten det handler om 2c, tvillingabort eller KrFs retningsvalg. Ikke for at vi skal bli enige i ett og alt. Og ikke fordi vi skal rope oss selv og hverandre hese. Men fordi vi kan komme ut på andre siden – mer rik på både innsikt og dømmekraft, som det står på forsiden av denne avisen.