Kommentator Håvard Nyhus

Kommentator i Vårt Land

Uenigheten ryker

Spenningen mellom enighet og uenighet er forutsetningen for ethvert demokrati. Hva skjer om kunsten å være uenig går tapt?

Publisert: 13. nov 2018  /  703 visninger.

HØRT DEN OM landet som snakket om abort på en måte som sto i stil med det som ble ­diskutert? Ja, enn om. I stedet har ­debatten etter at Kjell Ingolf Ropstad øynet «en historisk ­mulighet» kollapset i et eneste stort lurveleven. I dens midte en paragraf som begge sider har hatt strategisk interesse av å gjøre større og mer betydningsfull enn den i virkeligheten er.

Slik har dansen rundt 2c ­spunnet ut av kontroll og med stadig færre berøringspunkter med virkeligheten som resultat, symbolisert ved overspente henvisninger til «strikkepinnesamfunn» og The Handmaid’s Tale på den ene siden; og ditto alarmisme om «hareskår»- og «klumpfot»-aborter på den ­andre siden.


Slår oss sammen

To skritt tilbake. Felles overbevisninger er forutsetningen for ethvert forbund. En nasjon kan beskrives som summen av en gjeng tilsluttende subjekter som deler et sett fortellinger og har en omforent forståelse av hva disse betyr. Alt starter med ordene: «Jeg er enig!»; «slik ser jeg det også!»; «la oss gå sammen!».

Men like viktige er de ­motsatte ordene: «Jeg er ikke enig!»; «nei, slik kan det ikke være!»; «jeg finner meg ikke i det!» ­Dette er ­ordene som ­avgrenser oss som ansvarlige, ­tenkende ­individer, og som gir trøst og håp til ­forfulgte og ­undertrykte. Jeg er ­uenig, ­derfor er jeg. Som den amerikanske ­kommentatoren Bret Stephens minner om i ­artikkelen «The Dying Art of Disagreement»: Uten ordene som markerer uenighet kunne ­verken Nelson Mandela, Václav ­Havel, Rosa Parks, Martin Luther 
King eller Liu Xiaobo ha 
eksistert.


Et uenighetsfellesskap

­Denne spenningen mellom enighet og uenighet er forutsetningen for ethvert levende og selvkorrigerende demokrati. Harmoni og utvikling; tilslutning og avvisning – uten den ene, heller ikke den andre. De to skaper og opprettholder hverandre i en gjensidig pardans.

Og av den grunn er det så ille­varslende når den ene ligger nede. Når vi glemmer ­kunsten å være uenige. Det kives og ­krangles, bevares, men det er noe annet enn å være uenige.

Å være uenig krever mer enn å skrike opp om ­«strikkepinner» og «tvillingabort-turisme». ­Uenighet er det motsatte.

­Uenighet er å snakke sant om virkeligheten. Uenighet er å gjengi hva den andre faktisk mener – og deretter si imot. Det er et ideal som krever nysgjerrighet, øyekontakt, redelighet og mot­argumenter – i den rekkefølgen. Eller som Bob Dylan minner om: «Don’t criticize what you can’t understand.» 


Bedre å misforstå

Med de ­begrepsmessige nyvinningene som er «non-platforming» og «safe ­zones» snus Dylans devise på ­hodet. Bedre enn å forstå motparten, er det å misforstå ham ­eller henne. Der det en gang gjaldt å gå i klinsj med dårlige ideer, er det nye budet å holde dem unna, på trygg avstand. Slik markeres ­deres utenforskap – ikke ved hjelp av motargumenter, men ved å nekte dem en høring. Salman Rushdie oppsummerer det slik: «Safe zones er ikke så mye en fristed for tanken som det er et fristed fra tanken.»

I USA, der disse tingene ­manifesterer seg raskest, har ­logikken bak «non-platforming» og «safe zones» spist seg hele veien inn til det aller helligste, altså familien. Ifølge en ny Pew-undersøkelse sier en tredje­del av demokratene og rundt halvparten av republikanerne at de vil bli «svært opprørt» dersom sønnen eller datteren deres giftet seg med en fra «motsatt side».


Å se om igjen

Et velfungerende samfunn krever flere ting. Det ene er en felles standard for hva som er sant, og ikke hundre ­forskjellige underhus med hver sine «alternative facts». Men det er noe ­annet som er like viktig: Åpne sinn overfor dem vi er uenige med. Og noen felles plattformer der disse uenighetene kan spille seg ut, enten det handler om 2c, tvillingabort eller KrFs retningsvalg. Ikke for at vi skal bli enige i ett og alt. Og ikke fordi vi skal rope oss selv og hverandre hese. Men fordi vi kan komme ut på andre siden – mer rik på både innsikt og dømmekraft, som det står på forsiden av denne avisen.


9 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Øystein Blymke

22 innlegg  19 kommentarer

Enighet om hva?

Publisert 5 måneder siden

En forutsetning for å kunne leve med uenighet er at fakta- og kunnskapsgrunnlaget for uenigheten er respektert og omforent. I abortsaken forefinnes det tydeligvis både et juridisk, et etisk, et religiøst og et politisk grunnlag for å mene noe om hva som er rett og riktig. H Nyhus har et håp om en felles plattform der uenigheten kan "spille seg ut", for så å komme velberget ut på den andre siden - og dermed være enige om å være uenige . Ja, man må kunne håpe. Det forutsetter imidlertid at særlig KrF, men også at Høyre og Ap, er tydeligere på deres vekting av  juridiske, etiske, religiøse, og politisk hensyn, for hva som er en rettmessig og rettferdig lov.  

Kommentar #2

Arne D. Danielsen

321 innlegg  5691 kommentarer

Hurra!

Publisert 5 måneder siden

Befriende! Det gir en følelse av lettelse, når noen, slik som Håvard gjør her, tar noen skritt tilbake, og skuer utover lurvelevenet og reflekterer over det som faktisk skjer. De fleste vil nok, uansett hvilken side de tilhører, og dersom de altså tar noen skritt tilbake, temmelig raskt komme til at det de ser er underlig. 

Det som åpenbarer seg er mer psykologi enn poltikk og mer ideologi enn sak og saklighet. Det som står igjen er psykologiske mekanismer og fastlåste ideologiske posisjoner. Og så er det konsensusen. En så godt som samlet presse og hele den politiske opposisjonen er enige om at vi nå står foran en eksistensiell trussel, en krenkelse av kvinners (i denne detaljen lurer djevelen) rettigheter. Intet mindre. En MeToo-variant. 

Dette handler ikke om et ideologisk eller politisk spørsmål, men om en etisk avveining. Det må vi kunne diskutere uten å ty til strikkepinnemetaforer – eller å ty til gatene for en sakens skyld. 

De som så langt kan si seg tilfreds med det som nå skjer, er Kvinnefronten, Ottar og den politiske venstresiden som naturlig nok fryder seg hver gang noen drister seg til å ta opp spørsmål om f.eks. reservasjonsretten eller en paragraf i abortloven. I vårt egalitære og likestilte samfunn kan det antas at de frister en temmelig traurig og nedstøvet tilværelse – helt til altså noen ... Det er slikt som gir tilværelsen mening. Hurra!

3 liker  
Kommentar #3

Bjørn Blokhus

0 innlegg  975 kommentarer

KrF som verdensmester i uenighet ?

Publisert 5 måneder siden
Håvard Nyhus. Gå til den siterte teksten.

Spenningen mellom enighet og uenighet er forutsetningen for ethvert demokrati. Hva skjer om kunsten å være uenig går tapt?

Det er ikke mange andre politiske partier som har dyrket uenighetens kunst så  intenst som KrF.  Selv Senterpartilederen er forbauset over dagens innspill.

https://www.dagbladet.no/nyheter/det-er-helt-ekstremt-det-som-skjer/70489115

En logiske forklaringen kan være at Vårherre kjeder seg og lar utvalgte norske tilhengere sørge for stadig nye komediespill,

1 liker  

Mest leste siste måned

Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
19 dager siden / 2643 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
18 dager siden / 2303 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
14 dager siden / 2249 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
28 dager siden / 2128 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
12 dager siden / 1967 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
18 dager siden / 1494 visninger
Sjamanen, prinsessen og premissene
av
Vidar Mæland Bakke
14 dager siden / 1451 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
28 dager siden / 1441 visninger
Menn uten make
av
Vårt Land
22 dager siden / 1187 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere