Kommentator Håvard Nyhus

Kommentator og debattutvikler i Vårt Land.

Uenigheten ryker

Spenningen mellom enighet og uenighet er forutsetningen for ethvert demokrati. Hva skjer om kunsten å være uenig går tapt?

Publisert: 13. nov 2018 / 1714 visninger.

HØRT DEN OM landet som snakket om abort på en måte som sto i stil med det som ble ­diskutert? Ja, enn om. I stedet har ­debatten etter at Kjell Ingolf Ropstad øynet «en historisk ­mulighet» kollapset i et eneste stort lurveleven. I dens midte en paragraf som begge sider har hatt strategisk interesse av å gjøre større og mer betydningsfull enn den i virkeligheten er.

Slik har dansen rundt 2c ­spunnet ut av kontroll og med stadig færre berøringspunkter med virkeligheten som resultat, symbolisert ved overspente henvisninger til «strikkepinnesamfunn» og The Handmaid’s Tale på den ene siden; og ditto alarmisme om «hareskår»- og «klumpfot»-aborter på den ­andre siden.


Slår oss sammen

To skritt tilbake. Felles overbevisninger er forutsetningen for ethvert forbund. En nasjon kan beskrives som summen av en gjeng tilsluttende subjekter som deler et sett fortellinger og har en omforent forståelse av hva disse betyr. Alt starter med ordene: «Jeg er enig!»; «slik ser jeg det også!»; «la oss gå sammen!».

Men like viktige er de ­motsatte ordene: «Jeg er ikke enig!»; «nei, slik kan det ikke være!»; «jeg finner meg ikke i det!» ­Dette er ­ordene som ­avgrenser oss som ansvarlige, ­tenkende ­individer, og som gir trøst og håp til ­forfulgte og ­undertrykte. Jeg er ­uenig, ­derfor er jeg. Som den amerikanske ­kommentatoren Bret Stephens minner om i ­artikkelen «The Dying Art of Disagreement»: Uten ordene som markerer uenighet kunne ­verken Nelson Mandela, Václav ­Havel, Rosa Parks, Martin Luther 
King eller Liu Xiaobo ha 
eksistert.


Et uenighetsfellesskap

­Denne spenningen mellom enighet og uenighet er forutsetningen for ethvert levende og selvkorrigerende demokrati. Harmoni og utvikling; tilslutning og avvisning – uten den ene, heller ikke den andre. De to skaper og opprettholder hverandre i en gjensidig pardans.

Og av den grunn er det så ille­varslende når den ene ligger nede. Når vi glemmer ­kunsten å være uenige. Det kives og ­krangles, bevares, men det er noe annet enn å være uenige.

Å være uenig krever mer enn å skrike opp om ­«strikkepinner» og «tvillingabort-turisme». ­Uenighet er det motsatte. ­Uenighet er å snakke sant om virkeligheten. Uenighet er å gjengi hva den andre faktisk mener – og deretter si imot. Det er et ideal som krever nysgjerrighet, øyekontakt, redelighet og mot­argumenter – i den rekkefølgen. Eller som Bob Dylan minner om: «Don’t criticize what you can’t understand.» Om du ikke er i stand til å forstå motparten din – eller engang ikke ønsker det – vel, da kan du heller la være å si noe.


Bedre å misforstå

Med de ­begrepsmessige nyvinningene som er «non-platforming» og «safe ­zones» snus Dylans devise på ­hodet. Bedre enn å forstå motparten, er det å misforstå ham ­eller henne. Misforståelsen er snøftet som markerer hvor «ute» og lite tilsnakkendes motparten er.

Der det en gang gjaldt å gå i klinsj med dårlige ideer, er det nye budet å holde dem unna, på trygg avstand. Slik markeres ­deres utenforskap – ikke ved hjelp av motargumenter, men ved å nekte dem en høring. Ved å ikke se dem. Salman Rushdie oppsummerer det slik: «Safe zones er ikke så mye en fristed for tanken som det er et fristed fra tanken.»

I USA, der disse tingene ­manifesterer seg raskest, har ­logikken bak «non-platforming» og «safe zones» spist seg hele veien inn til det aller helligste, det vil si familien. Ifølge en ny Pew-undersøkelse sier en tredje­del av demokratene og rundt halvparten av republikanerne at de vil bli «svært opprørt» dersom sønnen eller datteren deres giftet seg med en fra «motsatt side».


Å se om igjen

Ja, for hvem vil vel være uenige i ­juleselskapet? Du kan jo risikere å lære noe. ­Eller kanskje ikke. For noe er gått tapt. Hva skjedde med kunsten å være uenige? Ikke kunsten å gi etter eller ­kunsten å ­heise på ­skuldrene, men kunsten å ta til motmæle på saklig vis. Det er ­dette som er ­kunsten å være uenig. Den rommer ­begge ­deler, både motstand og ­respekt, som ­betyr å «se om igjen» ­(re-­spectare).

Et velfungerende samfunn krever flere ting. Det ene er en felles standard for hva som er sant, og ikke hundre ­forskjellige underhus med hver sine «alternative facts». Men det er noe ­annet som er like viktig: Åpne sinn overfor dem vi er uenige med. Og noen felles plattformer der disse uenighetene kan spille seg ut, enten det handler om 2c, tvillingabort eller KrFs retningsvalg. Ikke for at vi skal bli enige i ett og alt. Og ikke fordi vi skal rope oss selv og hverandre hese. Men fordi vi kan komme ut på andre siden – mer rik på både innsikt og dømmekraft, som det står på forsiden av denne avisen.


9 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Øystein Blymke

9 innlegg  19 kommentarer

Enighet om hva?

Publisert 2 måneder siden

En forutsetning for å kunne leve med uenighet er at fakta- og kunnskapsgrunnlaget for uenigheten er respektert og omforent. I abortsaken forefinnes det tydeligvis både et juridisk, et etisk, et religiøst og et politisk grunnlag for å mene noe om hva som er rett og riktig. H Nyhus har et håp om en felles plattform der uenigheten kan "spille seg ut", for så å komme velberget ut på den andre siden - og dermed være enige om å være uenige . Ja, man må kunne håpe. Det forutsetter imidlertid at særlig KrF, men også at Høyre og Ap, er tydeligere på deres vekting av  juridiske, etiske, religiøse, og politisk hensyn, for hva som er en rettmessig og rettferdig lov.  

Kommentar #2

Arne D. Danielsen

315 innlegg  5691 kommentarer

Hurra!

Publisert 2 måneder siden

Befriende! Det gir en følelse av lettelse, når noen, slik som Håvard gjør her, tar noen skritt tilbake, og skuer utover lurvelevenet og reflekterer over det som faktisk skjer. De fleste vil nok, uansett hvilken side de tilhører, og dersom de altså tar noen skritt tilbake, temmelig raskt komme til at det de ser er underlig. 

Det som åpenbarer seg er mer psykologi enn poltikk og mer ideologi enn sak og saklighet. Det som står igjen er psykologiske mekanismer og fastlåste ideologiske posisjoner. Og så er det konsensusen. En så godt som samlet presse og hele den politiske opposisjonen er enige om at vi nå står foran en eksistensiell trussel, en krenkelse av kvinners (i denne detaljen lurer djevelen) rettigheter. Intet mindre. En MeToo-variant. 

Dette handler ikke om et ideologisk eller politisk spørsmål, men om en etisk avveining. Det må vi kunne diskutere uten å ty til strikkepinnemetaforer – eller å ty til gatene for en sakens skyld. 

De som så langt kan si seg tilfreds med det som nå skjer, er Kvinnefronten, Ottar og den politiske venstresiden som naturlig nok fryder seg hver gang noen drister seg til å ta opp spørsmål om f.eks. reservasjonsretten eller en paragraf i abortloven. I vårt egalitære og likestilte samfunn kan det antas at de frister en temmelig traurig og nedstøvet tilværelse – helt til altså noen ... Det er slikt som gir tilværelsen mening. Hurra!

3 liker  
Kommentar #3

Bjørn Blokhus

0 innlegg  975 kommentarer

KrF som verdensmester i uenighet ?

Publisert rundt 2 måneder siden
Håvard Nyhus. Gå til den siterte teksten.

Spenningen mellom enighet og uenighet er forutsetningen for ethvert demokrati. Hva skjer om kunsten å være uenig går tapt?

Det er ikke mange andre politiske partier som har dyrket uenighetens kunst så  intenst som KrF.  Selv Senterpartilederen er forbauset over dagens innspill.

https://www.dagbladet.no/nyheter/det-er-helt-ekstremt-det-som-skjer/70489115

En logiske forklaringen kan være at Vårherre kjeder seg og lar utvalgte norske tilhengere sørge for stadig nye komediespill,

1 liker  

Siste innlegg

Hvorfor har vi ikke TV, mamma?
av
Berit Hustad Nilsen
rundt 1 time siden / 35 visninger
Seier for barn og unge
av
Vårt Land
rundt 6 timer siden / 71 visninger
Hvordan kirken henger sammen
av
Finn Ragnvald Huseby
rundt 9 timer siden / 68 visninger
Nye muligheter innen omsorg
av
Siv Hedvig Bjørnstad
rundt 9 timer siden / 29 visninger
Døpt - hva så?
av
Knut Hallen
rundt 10 timer siden / 105 visninger
Fra menighetsblad til moderne medier
av
Harald Olsen
rundt 10 timer siden / 170 visninger
Exit Kristelig Folkeparti
av
Leif Hovde
rundt 14 timer siden / 438 visninger
Nesten like utopisk
av
Line Alice Ytrehus
rundt 15 timer siden / 380 visninger
Tilliten er tynnslitt
av
Katarina Grønmyr
1 dag siden / 911 visninger
Les flere

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
3 måneder siden / 82160 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 44624 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
11 måneder siden / 35541 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
8 måneder siden / 28869 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
11 måneder siden / 22867 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
5 måneder siden / 22496 visninger
Sympati med skinke
av
Ane Bamle Tjellaug
4 måneder siden / 22021 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
11 måneder siden / 20391 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
4 måneder siden / 19443 visninger

Lesetips

Hvordan kirken henger sammen
av
Finn Ragnvald Huseby
rundt 9 timer siden / 68 visninger
Nye muligheter innen omsorg
av
Siv Hedvig Bjørnstad
rundt 9 timer siden / 29 visninger
Døpt - hva så?
av
Knut Hallen
rundt 10 timer siden / 105 visninger
Fra menighetsblad til moderne medier
av
Harald Olsen
rundt 10 timer siden / 170 visninger
Nesten like utopisk
av
Line Alice Ytrehus
rundt 15 timer siden / 380 visninger
En annerledes lederdebatt
av
Magne Berg
2 dager siden / 361 visninger
Derfor melder vi oss ut
av
Svein Helgesen
2 dager siden / 3079 visninger
TV-serien som forandret Tyskland
av
Karsten Aase-Nilsen
2 dager siden / 375 visninger
Å forvalte sitt pund
av
Jeffrey Huseby
3 dager siden / 162 visninger
Et statlig sugerør
av
Eva Buschmann
3 dager siden / 420 visninger
Les flere

Siste innlegg

Hvorfor har vi ikke TV, mamma?
av
Berit Hustad Nilsen
rundt 1 time siden / 35 visninger
Seier for barn og unge
av
Vårt Land
rundt 6 timer siden / 71 visninger
Hvordan kirken henger sammen
av
Finn Ragnvald Huseby
rundt 9 timer siden / 68 visninger
Nye muligheter innen omsorg
av
Siv Hedvig Bjørnstad
rundt 9 timer siden / 29 visninger
Døpt - hva så?
av
Knut Hallen
rundt 10 timer siden / 105 visninger
Fra menighetsblad til moderne medier
av
Harald Olsen
rundt 10 timer siden / 170 visninger
Exit Kristelig Folkeparti
av
Leif Hovde
rundt 14 timer siden / 438 visninger
Nesten like utopisk
av
Line Alice Ytrehus
rundt 15 timer siden / 380 visninger
Tilliten er tynnslitt
av
Katarina Grønmyr
1 dag siden / 911 visninger
Les flere