‘Min morfar vokste opp på et barnehjem.’ «Mine oldeforeldre overlevde massakrene og flyktet hit til Jerevan.» «Min farmor ble igjen i landsbyen sammen med noen andre. Så ble de drevet ut i ørkenen, men hun unnslapp som ved det under – selv om hun bare var ti år.»
Slike glimt fra familiehistorier er det mange av blant de cirka tre millioner innbyggerne i republikken Armenia. Lignende historier kan også høres blant de cirka åtte millioner armenere andre steder i verden: Historier om flukt, angst og tapre forsøk på å etablere seg i fremmede kulturer. Noen kan fortelle om forfedre som måtte emigrere til ulike land for eksempel Russland eller Romania på 1400-tallet.
Bevart sin identitet.
Et folk som gjennom hundreårene skiftevis har vært prisgitt større makter, blir ofte assimilert og forsvinner som etnisk gruppe. Dette har bare i liten grad skjedd med armenerne. De har bevart sin identitet gjennom kriser og ydmykelser. En av grunnene, kanskje den viktigste, er Den armenske kirkens rolle i folkets liv.
Den grusomste perioden begynte på slutten av 1800-tallet under det osmanske riket (tyrkernes rike). Store deler av armenske folket bodde da i byer, landsbyer og bygder øst i det tyrkiske riket. Etter hvert strammet det seg til. Tyrkerne ville utvide grensene og skape et Stor-Tyrkia som strakte seg over Kaukasus inn i Sentral-Asia. Men dermed ble armenerne i Anatolia (Øst-Tyrkia) og Kaukasus et problem. Navnet Armenia ble forbudt å bruke både i aviser, lokale administrasjoner og skolebøker. Armenernes kontakt med det kristne Russland gjorde saken enda verre, for tyrkernes forhold til Russland var anspent.
De hamidiske massakrene.
Armenske opprørsbevegelser gjorde til dels grusom motstand, men ble brutalt slått ned. Under de såkalte hamidiske massakrene (1894–1896) ble omkring 300.000 armenere drept.
Da ungtyrkerne overtok makten i 1908, så det lysere ut. Men bare for en kort tid. Ideen om at landet egentlig skulle være befolket av tyrkere, slo igjennom. Islamsk fundamentalisme fikk innflytelse. Etter hvert ble det tydelig at ledende ungtyrkere – i ly av første verdenskrig – så muligheten for «en endelig løsning»: Å utrydde armenerne.
Den 24. april 1915 begynte det som er kjent som det armenske folkemordet eller det armenske holocaust. Ledende armenere i Konstantinopel ble deportert og drept. En av historiens grusomste forfølgelser skjedde i månedene som fulgte. Anslagsvis 1,5 millioner armenere ble drept eller drevet ut i ørkenen til den visse død. Minst en halv million flyktet fra Tyrkia og slo seg ned i naboland i Midtøsten. Mange av dem flyttet senere til andre verdensdeler.
Armenias nasjonaldag.
28. mai 1918, etter første verdenskrig, dannet armenerne (med stormaktenes hjelp) den lille republikken Armenia sør i Kaukasus. Denne dagen feires som Armenias nasjonaldag. Men allerede i desember 1920 ble landet inntatt av Den røde armé. En massiv ateistisk propaganda kom til å sette dype spor.
Det sovjetisk-armenske lederskapet ville bygge nasjonen på kommunistiske prinsipper. For å få folket med seg forsøkte de etter hvert å forene dette med nasjonale ideer. Kirken ble i noen grad en brikke i dette spillet. Den armensk-kristne identiteten fikk et visst spillerom, og en viktig milepæl i denne tiden var byggingen av Genocide Museum i 1967.
28. september 1991 ble Armenia offisielt et fritt land.
Og nå ved Sovjetunionens fall viste det seg at den armenske kirkens rolle hadde vært – og fortsatt var – helt sentral for folket. I de neste artiklene i denne Armenia-serien vil jeg gå inn på hvordan dette kom til uttrykk.
Dette er første artikkel i en serie på fem om Armenia, som trykkes fortløpende her på debattsidene i Vårt Land.