Egil Sjaastad

8

Armenernes lidelseshistorie

Flukt, angst og tapre forsøk på å etablere seg i fremmede kulturer. Slike historier er det mange av blant innbyggerne i Armenia.

Publisert: 13. nov 2018

‘Min morfar ­vokste opp på et barne­hjem.’ «Mine olde­foreldre over­levde massakrene og flyktet hit til ­Jerevan.» «Min farmor ble igjen i landsbyen sammen med noen andre. Så ble de drevet ut i ­ørkenen, men hun unnslapp som ved det under – selv om hun bare var ti år.»

Slike glimt fra familie­historier er det mange av blant de ­cirka tre millioner innbyggerne i ­republikken Armenia. ­Lignende historier kan også høres blant de cirka åtte millioner armenere andre steder i verden: Historier om flukt, angst og tapre forsøk på å etablere seg i fremmede ­kulturer. Noen kan fortelle om forfedre som måtte emigrere 
til ulike land for eksempel ­Russland eller Romania på 1400-tallet.

Bevart sin identitet. 

Et folk som gjennom hundreårene skiftevis har vært prisgitt større makter, blir ofte assimilert og forsvinner som etnisk gruppe. Dette har bare i liten grad skjedd med armenerne. De har bevart sin identitet gjennom kriser og ydmykelser. En av grunnene, kanskje den viktigste, er Den ­armenske kirkens rolle i folkets liv.

Den grusomste perioden ­begynte på slutten av 1800-­tallet under det osmanske riket (­tyrkernes rike). Store deler av armenske folket bodde da i byer, landsbyer og bygder øst i det ­tyrkiske riket. Etter hvert strammet det seg til. Tyrkerne ville utvide grensene og skape et Stor-Tyrkia som strakte seg over Kaukasus inn i Sentral-Asia. Men dermed ble armenerne i ­Anatolia (Øst-Tyrkia) og ­Kaukasus et ­problem. Navnet ­Armenia ble forbudt å bruke både i ­aviser, ­lokale administrasjoner og skole­bøker. Armenernes kontakt med det kristne Russland gjorde saken enda verre, for tyrkernes forhold til Russland var anspent.

De hamidiske ­massakrene.

Armenske opprørsbevegelser gjorde til dels grusom motstand, men ble brutalt slått ned. Under de såkalte hamidiske ­massakrene (1894–1896) ble omkring 300.000 armenere drept.

Da ungtyrkerne overtok ­makten i 1908, så det lysere ut. Men bare for en kort tid. ­Ideen om at landet egentlig skulle være befolket av tyrkere, slo ­igjennom. Islamsk fundamentalisme fikk innflytelse. Etter hvert ble det ­tydelig at ledende 
ung­tyrkere – i ly av første 
verdens­krig – så ­muligheten for «en ­endelig ­løsning»: Å utrydde ­armenerne.

Den 24. april 1915 begynte det som er kjent som det ­armenske folkemordet eller det armenske holocaust. Ledende ­armenere i Konstantinopel ble ­deportert og drept. En av historiens ­grusomste forfølgelser skjedde i ­månedene som fulgte. Anslagsvis 1,5 ­millioner armenere ble drept eller drevet ut i ørkenen til den visse død. Minst en halv million flyktet fra Tyrkia og slo seg ned i naboland i Midtøsten. Mange av dem flyttet senere til andre verdensdeler.

Armenias nasjonaldag. 

28. mai 1918, etter første verdenskrig, dannet armenerne (med stormaktenes hjelp) den ­lille republikken Armenia sør i ­Kaukasus. Denne dagen ­feires som Armenias nasjonaldag. Men allerede i desember 1920 ble ­landet inntatt av Den røde armé. En massiv ateistisk ­propaganda kom til å sette dype spor.

Det sovjetisk-armenske ­lederskapet ville bygge ­nasjonen på kommunistiske prinsipper. For å få folket med seg ­forsøkte de etter hvert å forene dette med nasjonale ideer. Kirken ble i noen grad en brikke i ­dette spillet. Den armensk-kristne ­identiteten fikk et visst spillerom, og en ­viktig milepæl i denne tiden var ­byggingen av Genocide Museum i 1967.

28. september 1991 ble ­Armenia offisielt et fritt land.

Og nå ved Sovjetunionens fall viste det seg at den ­armenske ­kirkens rolle hadde vært – og fortsatt var – helt sentral for ­folket. I de neste artiklene i ­denne Armenia-serien vil jeg gå inn på hvordan dette kom til uttrykk.

Dette er første artikkel i en serie på fem om Armenia, som trykkes fortløpende her på debattsidene i Vårt Land.

6 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere