Verdidebatt

Hvorfor debatten om Marte Michelets Holocaust-bøker er viktig

Michelets bok omhandler viktige emner, og nettopp derfor er faglig belagt kritikk helt nødvendig.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er to årsaker til at god og troverdig historieformidling om Holocaust er viktig:

- Fordi vi må forstå vår egen historie for å unngå å gjøre de samme feilene

- Fordi forsøkene på å forfalske historien - å benekte at Holocaust fant sted - tiltar i styrke ettersom tidsvitnene dør, og da må bevisene være ubestridelige

Som mange andre samfunnsvitenskapelige fag, blir historie til tider kritisert for å være "uvitenskapelig" - man kan tross alt ikke eksperimentere med fortiden - og derfor har profesjonelle historikere en tendens til å være besatte av presisjon og nyanse. Presisjon går ut på at de er ytterst forsiktige med å skille mellom fakta og fortolkning; og de våger seg kun ut på årsakssammenhenger når de kan nyansere sine forklaringer. Vi kan for eksempel anta at Versaille-traktaten bidro til nazistenes fremvekst i Tyskland, men det er for drøyt å påstå at det var den eneste årsaken.

Michelets bøker har ikke vært så banebrytende som forlaget hennes vil ha det til. Såvidt jeg vet, kom den første norskspråklige boken (Falskmyntner i Sachsenhausen) om emnet ut i 1949, skrevet av Moritz Nachtstern, og en rekke bøker har kommet ut i mellomtiden, også av tidligere ikke-jødiske motstandsfolk (Kristian Ottosen/I Slik en Natt og Ragnar Ulstein/Jødar på Flukt). Vesentlige bidrag har det også vært fra Oscar Mendelsohn, gjennom arbeidet i restitusjonssaken, og fra bl.a. Espen Søbye,  Bjørn Westlie, m.fl. Gjennom opprettelsen av både Jødisk Museum i Oslo og HL-senteret er det også blitt forskningsmiljøer om dette emnet, hvor bl.a. Mats Tangestuen har forsket og skrevet. Det er så mange som har bidratt til kunnskap om dette at det vil bli en lang liste.

Den foreløpige kulminasjon av dette arbeidet er Bjarte Brulands verk Holocaust i Norge. Jeg skriver "foreløpig" fordi jeg ikke tror historien er ferdigskrevet.

Enkelte deler av historien er veletablert - forhåpentligvis ubestridelig - som at nazistenes folkemord av jøder også innbefattet Norge; at norske medløpere var avgjørende for at så mange jøder ble bortført og myrdet; at rettsoppgjøret mot gjerningsmennene for akkurat denne forbrytelsen var ufullstendig; og at restitusjonen av tapte eiendeler etter krigen var ufullstendig. Det er også veletablert at mange ikke-jødiske nordmenn utviste stort mot på vegne av sine jødiske landsmenn og medmennesker, og at katastrofen ville vært langt verre om de ikke hadde gjort det.

Det er helt legitimt å stille spørsmål om det ble gjort nok for å redde jødene, men det svarene er langt fra tabloide. Selv om alle visste - eller burde ha visst - at nazistene 1) ville jødene vondt, og 2) ikke skydde noen midler, så er det uklart hva ulike personer kunne - eller ville - konkludere til enhver tid. Det er også uklart hvor stort handlingsrom de hadde.

Dette er helt vesentlig av begge årsakene jeg innledet med. Hvis vi med historisk tyngde skal si at noen bærer skyld for mordene fordi de unnlot å handle, må det sterke fakta til.

Men enda viktigere, hvis vi skal lære av dette, må vi forstå hva det vil si å ta beslutninger under usikkerhet, frykt, og store begrensninger. Vi må kjenne på den tvilen, de bekymringene, og de kostnadene folk sto overfor som hadde muligheten til å hjelpe.

Dette skjer ikke hvis vi nærer forestillingen om at motstandsledere - eller andre - hadde valget mellom godt og vondt. For å leve oss inn i deres situasjon, må vi forstå hva som gjorde den vanskelig; hvorfor det den gangen fremsto som riktigere å gjøre A enn B.

Med andre ord må vi trene våre moralske muskler ved å forestille oss hva det vil si å gjøre det rette, selv om det var usikkert, farlig, krevende, kanskje sågar håpløst.

Jeg vil tro at hvis vi gjorde en spørreundersøkelse blant nordmenn i alle aldre og spurte hvor mange som ville vært aktive i norsk motstandsbevegelse, så ville en stor andel svare "selvfølgelig", selv om vi vet at det var bare de færreste som gjorde det.

Den som leser dette: forestill deg at du stikker innom en bensinstasjon i kveld og blir møtt av en familie som spør pent om du ikke kan kjøre dem til Sverige, med en gang. Altså nå i 2018, hvor grensen ikke en gang er bevoktet. Hadde du en gang spurt hvorfor?

Som alle andre vitenskapsfolk må historikere ønske kritikk og korreksjoner velkommen: deres anliggende er å dokumentere fortiden på så sannferdig måte som mulig. Jeg vil anta at Bjarte Bruland, som alle andre historieforfattere, kom på andre ting han gjerne skulle hatt med, presisjoner han gjerne skulle ha gjort, bare en time etter hans manus gikk til trykk. Uenighet i historiefaget er helt avgjørende, nettopp fordi historiske begivenheter passer inn i flere ulike narrativer.

Men det finnes feil, og så finnes det feil. Hvis man benytter seg av kunnskap som andre historikere har funnet frem til, henviser man til dem - både for å beskytte deres levebrød og for å beskytte ditt eget arbeid. Hvis du siterer, må sitatet ivareta hele meningen.

Videre skal man ha godt belegg for konklusjoner - premissene skal være godt spikret, logiske sammenhenger åpenbare, og tvilen skal være tydelig. Historikere har ikke skjønnlitterær eller polemisk tillatelse til å antyde; de skal være eksplisitte. Hvis det er noe vi lurer på, så er det fordi det faktisk er usikkert. Hvis vi som lesere er overbeviste, så skal det være etterrettelig.

Så tilbake til Michelet: Jeg håper at hennes nyeste bok tilfører ny kunnskap om motstandsbevegelsens rolle i forløpet i Norges Holocaust. Jeg mistenker at det er stort og sammensatt og tildels ubehagelig bilde.

Og det er nettopp derfor at arbeidet hennes skal ha grundig og saklig kritikk. Unøyaktigheter i fakta, ubelagte konklusjoner, unyanserte påstander skal påvises og diskuteres. Hvis formålet med boken er å øke folks bevissthet om denne delen av vår historie, er det helt nødvendig.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt