Polarisering og demonisering

Hjemme hos oss har vi høyst ­varierende standpunkter når det kommer til både politikk og religion, og i noen tilfeller vet jeg at familien min skulle ønske at jeg ikke hadde fullt så sterke meninger om både det ene og det andre. Eller at jeg i det minste lot være å lufte dem så ofte.

LES OGSÅ: Listhaug reagerer på Paus-utsagn: – En skam at kirkerommet brukes til å spre hat

Borte bra, hjemme best. 

Likevel holder jeg en knapp på at det nettopp er hjemme og innad i familien at vi må begynne hvis vi skal ha noe håp om å bedre dagens samfunnsdebattklima. Vi trenger arenaer der vi kan lære oss å være uenige uten å bli utrivelige, og der diskusjonene ikke nødvendigvis får så store konsekvenser.

De fleste foreldre tror jeg har opplevd at avkommet i det ene øyeblikket har vist seg fra sin aller beste side ute blant folk, for så i det neste å oppføre seg som en ­uregjerlig tyrann i miniatyr på hjemmebane. De som har greie på det, sier at dette er et sunnhetstegn. Barnet føler seg trygg på foreldrene, og kan tillate seg å slippe løs sine mindre sjarmerende sider uten å risikere å bli avvist.

Det samme prinsippet kan, slik jeg ser det, overføres til politiske diskusjoner. Diskusjoner om verdivalg, om abort, om innvandring, om bompenger, om skatt, om utdanning – om alt.

Og dessuten: Om vi øver oss på å være saklige og romslige hjemme, så klarer vi kanskje bedre å omsette engasjementet der ute.

Tonen er annerledes. 

Jeg husker at jeg var ganske fornøyd med meg selv da jeg tippet at hverdagsintegrering ville bli årets nyord i 2016, og fikk rett. I år tror jeg årets ord blir polarisering. Det synes jeg ikke er fullt så hyggelig.

En av sønnene mine påpekte forleden at jeg alltid har sagt at det er bra at det finnes forskjellige meninger og oppfatninger blant folk. Han lurte på hvorfor jeg er så oppgitt nå. Vel, jeg mener fortsatt at forskjeller er bra, men noe er blitt annerledes. Jeg tenker på tonen. Måten begge sider demoniserer «de andre» på, uansett hvilket ståsted de har.

Fra forskningen vet vi at når vi først har dannet oss en oppfatning om noe, så er det svært vanskelig å endre den. Vi mennesker er rett og slett skrudd sammen slik at vi ikke lar oss påvirke nevneverdig. Ikke av media, ikke av fakta, ikke av ­familie og ikke av venner. Og det er greit! Vi trenger ikke være enige om alt for å leve godt sammen.

Partiske uansett. 

Vi lener oss uansett mot vår egen partiskhet. Så hva er da egentlig poenget med å diskutere i det hele tatt? Hvis vi uansett ikke klarer å overtale motparten til å endre mening, til å endre syn, eller innrømme at de tar feil og vi har rett? For innerst inne, så er det jo egentlig det vi vil, er det ikke?

Tenk om vi kunne tatt et steg tilbake og sett saker fra forskjellige vinkler? Tenk om vi alle kunne klart å legge vekk vår egen fortreffelighet og øvd oss på være mer ydmyke?

Min erfaring er at når vi evner å krype ut av skyttergravene og løfte problemstillingene opp et par hakk, så viser det seg at vi egentlig vil det samme – tross alt. Vi vil at alle skal ha det bra. Vi vil at ting skal være rettferdig. Vi vil at det skal være fred. Banalt? Nettopp!

LES OGSÅ: – Kampen om en mer rettferdig verden kan same kristne

Rett til å bli hørt. 

Det kan riktignok gå en kule varmt ved middagsbordet av og til, men jeg tror at diskusjonen er viktig i seg selv. Ikke fordi den nødvendigvis ­leder til endring av synspunkt, men fordi den legitimerer alle partenes rett til å bli hørt. Og det er kanskje det mest grunnleggende behovet vi alle har: å få bruke stemmen og bli hørt.