Verdidebatt

Hva driver KrF med?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

KrF valgte som sin kampsak i regjeringsforhandlingene å stramme inn på abortlovens paragraf 2C. Prioriteringen er skuffende. Det burde være mulig å profilere seg som et kristendemokratisk parti uten å drive kamp imot kvinnerettigheter som abort. Det burde også være mulig å ivareta retten til selvbestemt abort uten å forsvare et «sorteringssamfunn».

Medisinsk teknologi gir oss nå muligheten til lange og stort sett komfortable liv. Samtidig stiller den oss, både som enkeltindivid og samfunn ovenfor vanskelige eksistensielle valg, og vi kan dessverre ikke få det ene uten også å ta med det andre.

Å avgjøre om noen skal leve eller dø er ikke en lettvint avgjørelse en kvinne tar, utelukkende av hensyn til seg selv og egen komfort. I tilfellene som faller inn under 2C kan det likeså gjerne tenkes at foreldrene bestemmer seg for å ofre gleden over et kommende barn nettopp av hensyn til barnet, for at det skal slippe å lide for mye. Jeg tror derfor ikke det bare er hensynet til kvinners selvbestemmelse som kan rettferdiggjøre abort. Det handler like mye om det kommende barnets velferd, hva slags liv som venter det.  I fremtiden vil vi i stadig større grad bli nødt til å ta avgjørelser som gjelder liv og død. Å overlate disse til Gud ved å vise til prinsipper om menneskeverd og livets hellighet kan fort fortone seg mer uansvarlig enn fromt.

Medisinsk bioetikk er blitt et område hvor det er lett å kappes om å vise de mest høyverdige moralske prinsipper. Like lett er det visst også blitt   å bruke Marte Wexelsen Goksørs person som et levende argument mot selektiv abort. En abortlov som tillater svangerskapsavbrudd ved påvist Downs kommuniserer indirekte at mennesker som henne, og andre med tilsvarende handicap, er uønsket.

Det er ikke vanskelig å se at eugenikk, det vi ofte omtaler som sortering, kan bli en trussel imot menneskelig mangfold.  Dersom det blir vanlig praksis å fjerne fostre med påvist Downs vil denne gruppen mennesker kanskje bli utrydningstruet. Vi må likevel spørre oss her; hvordan er det for et barn å bli født inn i en familie hvor det ikke er ønsket? Samfunnet som hele kommuniserer gjennom loven at barnet er velkomment, men hva hjelper det hvis foreldrene det skal vokse opp med i utgangspunktet helst ville slippe å ta imot det?

Jeg føler meg som en minoritet sa Goksør i debatten forleden dag. Det er ingen tvil om at hun er en ressurssterk person, og det fins mange som henne der ute. Vi viser at vi verdsetter menneskelig mangfold ved å anerkjenne minoritetspersoner, bla de med Downs, som de unike og ressurssterke individene de ofte er. Funksjonshemmede og «annerledes» barn av alle slag trenger sosiale ordninger som ivaretar behovene deres. Foreldrene deres trenger å føle seg trygge på at samfunnet vil inkludere disse menneskene i skole og arbeidsliv og la de få blomstre og utfolde seg i et meningsfullt liv. Da kan vi motvirke, ikke sortering men selve ønsket om å sortere vekk noen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt