Innrømmelse fra to progressive

Biskop Solveig Fiske er overrasket over at ยซto sรฅ progressive mennยป ikke har lagt vekt pรฅ dette med kjรธnnsperspektivet i boken Da Gud skiftet mening. Vi takker for betegnelsen, og har ingen vanskeligheter med รฅ innse at flere kvinner, og deres rolle og innsats, burde vรฆrt nevnt i boken.

Fiske nevner tre forhold som ยญpรฅvirket utviklingen i Den norske kirke frem mot den situasjon vi har i dag hvor alle viktige lederstillinger innehas av ยญkvinner. Akkurat det er faktisk fremhevet i boken.

Et pionerarbeid. 

Nรฅr det gjelder de andre forholdene hun nevner, har vi skrevet om to av dem. Det ยญรธkumeniske tiรฅret Churches in Solidarity in ยญWomen er beskrevet, og betydningen av ยญdette. Vi burde nevnt at Gunvor Lande ยญgjorde et pionerarbeid i denne forbindelse โ€“ og at det nok ikke var tilfeldig at ยญSigrun Mรธgedal omtrent pรฅ samme tid ยญ(begynnelsen av nittitallet) var den fรธrste kvinne som fikk en formell lederstilling i vรฅr kirke โ€“ som leder i Mellomkirkelig rรฅd.

Vi har ogsรฅ skrevet om Norsk ยญkvinnelig teologforening. Pรฅ grunn av intern uenighet om kvinner ยญkunne vรฆre prester, ble foreningen satt i hvileยญmodus pรฅ midten av syttiยญtallet. ยญImidlertid var det andre som tok ยญinitiativ for รฅ ยญfremme kvinners plass i kirken, MF รฅpnet for kvinner pรฅ ยญPracticum, og utover pรฅ ยญรฅttitallet kom Norsk ยญkvinnelig teologยญforening igjen pรฅ offensiven. Rosemarie Kรถhns ยญbetydning for endringer i Den ยญnorske kirke er ogsรฅ beskrevet, sรฆrlig i forbindelse med homofiles plass og ยญrettigheter i vรฅr kirke. Nรฅr denne ยญstriden fikk sin avslutning med ny ยญvigselsliturgi, ยญburde vi tydeligere ha skrevet at to ยญkvinner spilte en ยญavgjรธrende rolle: ยญBiskop Helga Haugland Byfuglien og Kristin ยญGunnleiksrud Raaum.

Vi har ikke skrevet en ยญkirkelig ยญinstitusjonshistorie. Derfor har vi heller ikke skrevet om ยญopprettelse av sยญtillinger, ansettelse i disse, og ยญnesten intet om hvem som har vรฆrt ยญledere og direktรธrer/generalยญsekretรฆrer i ยญkirkelige rรฅdsorganer. Vi har i forยญordet gjort avgrensninger om hva boken er og ikke er: Den er ikke Den norske ยญkirkes ยญhistorie mellom 1968 og 2018. Den er heller ikke historien om ยญkristne sosialister eller kirkelige ยญ1968-ere: Den er ingen objektiv historiefortelling. Derfor er boken ogsรฅ, men ikke bare, en personlig beretning.

Stรธrre bredde. 

Vi har ingen vanskeligheter med รฅ innse at navneregisteret burde avspeilet en stรธrre kjรธnnsยญmessig bredde, men registeret kan ogsรฅ leses som en fortelling om at kirken har vรฆrt mannsdominert. Boken viser ogsรฅ at ยญdenne dominansen er i ferd med รฅ ta slutt.

Men, vi kunne ha kommentert kjรธnnsperspektivet i forordet. Vi ยญkunne ha nevnt mange flere, og ยญsรฆrlig ยญflere ยญkvinner ved navn. Men, mest av alt ยญhรฅper vi at noen tar utfordringen som biskop Fiske og vi er enige om, ยญnemlig at det mรฅ skrives mer om disse ยญspennende, femti รฅrene i Den norske kirke.