Verdidebatt

Hvetekornets lov

Gi ungene et sjakkbrett før gudløsheten tar dem.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I DEN VESLE byen Selfoss, en times biltur øst for den islandske hovedstaden, ligger Laugardælir kirke. På en forblåst kirkegård står en unnselig, liten gravstøtte: «Robert James Fischer F. 9. mars 1943 D. 17. januar 2008». Ved siden av står en liten kjerub, en babylignende engel. En påminnelse om Bobby Fischers gudbenådede evner, men også uforløste potensial. Han var bare 29 år gammel da han for alle praktiske formål sluttet å spille sjakk. Etter sitt mest formfullendte parti, i Reykjavik i 1972, reiste den russiske motstanderen seg og applauderte. Russeren tapte, men fikk til gjengjeld bevitne «en ubeskrivelig skjønnhet» på nært hold.

Det store forhenget

Jeg kjørte forbi Laugardælir for to år siden, og ville legge inn en visitt ved graven. Det er både verdig og rett, tenkte jeg. Visst var Bobby Fischer en frådende antisemitt, men i inspirerte øyeblikk var det som om han kunne trekke det store forhenget til side og gi oss et gløtt bakenfor. Inn bak sceneteppet vi ellers må ta til takke med.

Men det ble ikke noe av. Familien hadde sett geysirene og Þingvellir, og tre- og seksåringen var mette på inntrykk. Sola sto lavt og vi skulle tilbake til Reykjavik. Kjør forbi, sa kona. The things we do for love.

I dag ville forhandlingene kanskje endt annerledes. Seksåringen, som nå er åtte, har en plakat av Magnus Carlsen på værelset, og har telt ned til rikskringkastingens direkteoverførte VM-sendinger som begynner i morgen. Og han er ikke alene. De kommende 19 dagene vil skoleelever og kontorkolleger over hele landet møte hverandre med hilsener som: «Tror du Magnus har sovet godt i natt?» Og: «Hvor var du da Fabiano Caruana tok den forgiftede bonden på b2?»

Mot normalt

Dette er «Carlsen-effekten», og den må ikke tas for gitt. Det er bare ti år siden Aschehoug sa nei til en nyutgivelse av André Bjerkes sjakkbok, Spillet i mitt liv (1968), fordi «nedslagsfeltet for boken er for snevert». Seks år senere, året etter at Magnus Carlsen for første gang ble verdensmester, fikk de omsider trukket nisselua vekk fra øynene. Selvfølgelig skal André Bjerke være tilgjengelig i bokhandlene! Vi er da ikke barbarer heller!

Et sinnbilde på livet, kalte Bjerke sjakken. For ham var den en vei til erkjennelse. Sjakkens parvise motsetninger – eldgammel, men likevel evig ny; avgrenset i sin oppbygning, men ubegrenset i sin utførelse – dyttet ham fra et strengt naturvitenskapelig kunnskapsideal og over til andre former for sannhetssøken. Den innviet ham i mysteriet og «mirakelets faste grunn». Verden var rikere enn vitenskapen kunne ta høyde for. Den fantes noe bortenfor – godt bevarte hemmeligheter om «den blå blomsten».

Særlig åpningsvarianten som kalles Evans gambit (hvit ofrer en bonde ved å spille b4 i fjerde trekk i italiensk åpning) var utslagsgivende: «Evans gambit ble skjebnebestemmende for meg selv. Den bestemte arten og formen i mitt forfatterskap. Ja, min livsanskuelse.»

Offermotivet i Evans gambit har da også en åpenbar parallell i Hvetekornets lov: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.» Sanguis martyrium – semen christianorum.

I lidenskap

Søren Kierkegaard skriver at «troens bevegelse må gjøres i kjærlighet og lidenskap». For Bjerke var det Evans gambit som skjøv ham over kanten. Her ligger det en påminnelse til dem som forsøker å få lunkne lutheranere tilbake i kirkebenkene. For troen kommer ikke i enden av et logisk resonnement.

Troen er et sprang. Et bondeoffer i fjerde trekk, som kanskje eller kanskje ikke betaler seg på sikt. Troen er et gløtt bakenfor. Et plutselig møte med en blå blomst, som gjør at du ikke kan annet enn å reise deg og applaudere.

Hva er det som ligger under «Carlsen-effekten» og det at selv middels interesserte medarbeidere sitter og diskuterer ulike offermotiv i arbeidstiden? Kynikeren vil sikkert kunne avskrive det som tidtrøyte og det moderne menneskets umettelige sug etter underholdning.

Dets tryllering

Men jeg tror det handler om noe mer. Om hvordan sjakken åpner et vindu og snakker til oss som hele mennesker, og liksom sier, som Tomas Tranströmers dikt: Skäms inte för att du är människa, var stolt! Inne i dig öppnar sig valv bakom valv, oändligt

André Bjerke sier det slik: «Har man en gang vært innenfor dets tryllering, er man bergtatt for livet. Det beror, tror jeg, på at det forener i seg tre av menneskelivets viktigste ingredienser: kampen, kunsten og lidenskapen. Og det vil igjen si at det appellerer til de tre sider av menneskets natur: viljen, følelsen og tanken.»

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt