Kommentator Håvard Nyhus

Kommentator og debattutvikler i Vårt Land.

Hvetekornets lov

Gi ungene et sjakkbrett før gudløsheten tar dem.

Publisert: 7. nov 2018 / 707 visninger.

I DEN VESLE byen Selfoss, en times biltur øst for den islandske hovedstaden, ligger Laugardælir kirke. På en forblåst kirkegård står en unnselig, liten gravstøtte: «Robert James Fischer F. 9. mars 1943 D. 17. januar 2008». Ved siden av står en liten kjerub, en babylignende engel. En påminnelse om Bobby Fischers gudbenådede evner, men også uforløste potensial. Han var bare 29 år gammel da han for alle praktiske formål sluttet å spille sjakk. Etter sitt mest formfullendte parti, i Reykjavik i 1972, reiste den russiske motstanderen seg og applauderte. Russeren tapte, men fikk til gjengjeld bevitne «en ubeskrivelig skjønnhet» på nært hold.

 

Det store forhenget

Jeg kjørte forbi Laugardælir for to år siden, og ville legge inn en visitt ved graven. Det er både verdig og rett, tenkte jeg. Visst var Bobby Fischer en frådende antisemitt, men i inspirerte øyeblikk var det som om han kunne trekke det store forhenget til side og gi oss et gløtt bakenfor. Inn bak sceneteppet vi ellers må ta til takke med.

 

Men det ble ikke noe av. Familien hadde sett geysirene og Þingvellir, og tre- og seksåringen var mette på inntrykk. Sola sto lavt og vi skulle tilbake til Reykjavik. Kjør forbi, sa kona. The things we do for love.

 

I dag ville forhandlingene kanskje endt annerledes. Seksåringen, som nå er åtte, har en plakat av Magnus Carlsen på værelset, og har telt ned til rikskringkastingens direkteoverførte VM-sendinger som begynner i morgen. Og han er ikke alene. De kommende 19 dagene vil skoleelever og kontorkolleger over hele landet møte hverandre med hilsener som: «Tror du Magnus har sovet godt i natt?» Og: «Hvor var du da Fabiano Caruana tok den forgiftede bonden på b2?»

 

Mot normalt

Dette er «Carlsen-effekten», og den må ikke tas for gitt. Det er bare ti år siden Aschehoug sa nei til en nyutgivelse av André Bjerkes sjakkbok, Spillet i mitt liv (1968), fordi «nedslagsfeltet for boken er for snevert». Seks år senere, året etter at Magnus Carlsen for første gang ble verdensmester, fikk de omsider trukket nisselua vekk fra øynene. Selvfølgelig skal André Bjerke være tilgjengelig i bokhandlene! Vi er da ikke barbarer heller!

 

Et sinnbilde på livet, kalte Bjerke sjakken. For ham var den en vei til erkjennelse. Sjakkens parvise motsetninger – eldgammel, men likevel evig ny; avgrenset i sin oppbygning, men ubegrenset i sin utførelse – dyttet ham fra et strengt naturvitenskapelig kunnskapsideal og over til andre former for sannhetssøken. Den innviet ham i mysteriet og «mirakelets faste grunn». Verden var rikere enn vitenskapen kunne ta høyde for. Den fantes noe bortenfor – godt bevarte hemmeligheter om «den blå blomsten».

 

Særlig åpningsvarianten som kalles Evans gambit (hvit ofrer en bonde ved å spille b4 i fjerde trekk i italiensk åpning) var utslagsgivende: «Evans gambit ble skjebnebestemmende for meg selv. Den bestemte arten og formen i mitt forfatterskap. Ja, min livsanskuelse.»

 

Offermotivet i Evans gambit har da også en åpenbar parallell i Hvetekornets lov: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.» Sanguis martyrium – semen christianorum.

 

I lidenskap

Søren Kierkegaard skriver at «troens bevegelse må gjøres i kjærlighet og lidenskap». For Bjerke var det Evans gambit som skjøv ham over kanten. Her ligger det en påminnelse til dem som forsøker å få lunkne lutheranere tilbake i kirkebenkene. For troen kommer ikke i enden av et logisk resonnement.

 

Troen er et sprang. Et bondeoffer i fjerde trekk, som kanskje eller kanskje ikke betaler seg på sikt. Troen er et gløtt bakenfor. Et plutselig møte med en blå blomst, som gjør at du ikke kan annet enn å reise deg og applaudere.

 

Hva er det som ligger under «Carlsen-effekten» og det at selv middels interesserte medarbeidere sitter og diskuterer ulike offermotiv i arbeidstiden? Kynikeren vil sikkert kunne avskrive det som tidtrøyte og det moderne menneskets umettelige sug etter underholdning.

 

Dets tryllering

Men jeg tror det handler om noe mer. Om hvordan sjakken åpner et vindu og snakker til oss som hele mennesker, og liksom sier, som Tomas Tranströmers dikt: Skäms inte för att du är människa, var stolt! Inne i dig öppnar sig valv bakom valv, oändligt

 

André Bjerke sier det slik: «Har man en gang vært innenfor dets tryllering, er man bergtatt for livet. Det beror, tror jeg, på at det forener i seg tre av menneskelivets viktigste ingredienser: kampen, kunsten og lidenskapen. Og det vil igjen si at det appellerer til de tre sider av menneskets natur: viljen, følelsen og tanken.»

 

6 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Oddbjørn Johannessen

174 innlegg  13461 kommentarer

Ikke akkurat sjakk, men...

Publisert 11 dager siden
Håvard Nyhus. Gå til den siterte teksten.
I DEN VESLE byen Selfoss, en times biltur øst for den islandske hovedstaden, ligger Laugardælir kirke. På en forblåst kirkegård står en unnselig, liten gravstøtte: «Robert James Fischer F. 9. mars 1943 D. 17. januar 2008». Ved siden av står en liten kjerub, en babylignende engel. En påminnelse om Bobby Fischers gudbenådede evner, men også uforløste potensial. Han var bare 29 år gammel da han for alle praktiske formål sluttet å spille sjakk. Etter sitt mest formfullendte parti, i Reykjavik i 1972, reiste den russiske motstanderen seg og applauderte. Russeren tapte, men fikk til gjengjeld bevitne «en ubeskrivelig skjønnhet» på nært hold.

Jeg forstår meg ikke på sjakk, selv om jeg lærte grunnreglene av en ivrig onkel da jeg var barn.  Jeg har imidlertid vært i Selfoss - ja, sågar i "The Bobby Fischer Center" i Austurvegur.  Et lite sjakkmuseum i det huset der legenden bodde.  I og for seg interessant nok, om ikke nettopp en innertier for mitt vedkommende.

Jeg har imidlertid opplevd et "mysterium" i Selfoss - på motsatt side av Austurvegur.  Der ligger Bókakaffið Selfossi, og - ja - det er et sted for kaffe og bøker. Mange bøker, gamle bøker - og kaffe.  Selvsagt finnes det også sjakkbøker der, og det skulle ikke forundre meg om André Bjerkes Spillet i mitt liv er til salgs i den antikvariske avdelingen. Det kom jeg ikke på å sjekke.

Mitt "mysterium" åpenbarte seg mellom bindsterke naturvitenskapelige og historiske verk:  En smal flis av en bok, som viste seg å være et utvalg av Hans E. Kincks noveller: Hvitsymre i utslaatten og tre andre noveller - illustrert med 11 fargetresnitt av Thorbjørn Egner.  Jeg åpnet boken, og på dens første, opprinnelig ubeskrevne blad falt blikket på en hilsen, penneført med Egners sirlige håndskrift, til Islands tidligere president Kristján Eldjarn. 

Apropos kampen, kunsten og lidenskapen: Det finnes det rikelig av i Hans E. Kincks forfatterskap.  Selv opplevde jeg ingen kamp i Bókakaffið Selfossi.  Snarere tvert om. Jeg ble viljeløst drevet - muligens av kunsten og lidenskapen (?) - mot disken med Kinck og Egner under armen...

---

(Beklager denne digresjonen, men den lot seg simpelthen ikke stanse.)

5 liker  
Svar
Kommentar #2

Håvard Nyhus

129 innlegg  118 kommentarer

Publisert 11 dager siden
Oddbjørn Johannessen. Gå til den siterte teksten.

(Beklager denne digresjonen, men den lot seg simpelthen ikke stanse.)

Den var veldig velkommen!

2 liker  
Svar
Kommentar #3

Ole Jørgen Anfindsen

169 innlegg  2071 kommentarer

Takk!

Publisert 10 dager siden

Takk til Nyhus som stadig beriker oss med tankevekkende (og til tider herlig underfundige) kommentarer!

2 liker  
Svar
Kommentar #4

Alf-Erik Hallert

1 innlegg  232 kommentarer

Om den blå blomsten som visnet

Publisert 8 dager siden
Håvard Nyhus. Gå til den siterte teksten.
Troen er et sprang. Et bondeoffer i fjerde trekk, som kanskje eller kanskje ikke betaler seg på sikt. Troen er et gløtt bakenfor. Et plutselig møte med en blå blomst, som gjør at du ikke kan annet enn å reise deg og applaudere.

Jeg leste Spillet i mitt liv som ung, og jeg husker den som god. Boka bekreftet mitt selvbilde som romantiker. Spillestilen min var dristig. Jeg likte å gå uortodoks til verks, og jeg ofret gjerne. Dette gjorde at jeg kunne oppnå gode resultater mot spillere med langt høyere rating enn meg, men også bukke skjebnesvangert for småunger. Jeg elsket denne romantiske formen for sjakk, men i 1997 viste blåfargen til den blå blomsten seg blek og blass i møte med vitenskapens dypblå. Blomsten falmet da jeg veddet med en kompis på hvem som kom til å vinne. Vi var begge aktive i den lokale sjakklubben. Han holdt på Kasparov, mens jeg satte pengene på Deep Blue – mest fordi jeg hadde jobbet som EDB-operatør midt på 1970-tallet. Jeg hadde allerede den gang forstått hvor menneskelig en maskin kunne gjøres, så jeg fryktet det verste; at maskinen ikke bare skulle vise seg menneskelig, men til og med overmenneskelig. 

Jeg vant veddemålet, men jeg ble slett ikke glad for det. Det føltes temmelig ille, men det skulle bli verre. Siden 1997 har den blå blomsten ikke bare falmet ytterligere, men visnet helt. Maskin mot menneske er i dag rått parti. Nå konkurrerer derfor maskin mot maskin og menneske mot menneske, der enhver ung sjakkspiller med ambisjoner går i lære hos en maskin.  

Trylleringen var brutt. For verden viste seg slett ikke rikere enn hva vitenskapen kunne ta høyde for. Mysteriet og «mirakelets faste grunn» kunne kalkuleres. Vitenskapelig metode og elektroniske kretser viste seg overlegen den naive troen på at mennesket har en gudegitt sjel. Du kan tro Gud Fader har gitt deg så mye vilje, følelse og dype tanker som bare det, men maskinen vinner likevel – en maskin så dyptpløyende, at du kan ikke annet enn resignere.

Om det finnes andre blå blomster enn i sjakken skal likevel være usagt. Jeg er ikke kar om å overskue alt og alle steder til enhver tid, og det finnes trolig fremdeles ungdom som med glede kan lese Novalis, men i sjakken er den blå blomsten i hvert fall en saga blott.

1 liker  
Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Rolf Larsen kommenterte på
En trist nyhet om Smiths Venner
rundt 6 timer siden / 1870 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Hva er kristendom idag - og imorgen?
rundt 6 timer siden / 301 visninger
Arne D. Danielsen kommenterte på
Populismens forenklinger
rundt 6 timer siden / 4273 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
En trist nyhet om Smiths Venner
rundt 6 timer siden / 1870 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
rundt 6 timer siden / 5905 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 6 timer siden / 1182 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
rundt 7 timer siden / 5905 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 7 timer siden / 1182 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Du skal ikke stjele Det gamle testamentet
rundt 7 timer siden / 1603 visninger
Les flere