Som får uten hyrde

Om noen sukket «uff, han er så blå», betydde det inntil nylig at hun var misfornøyd med den politiske overbevisning til noen. Slik er det ikke lenger. Gjennom sine «omgitt av»- bøker har forfatteren Thomas Eriksson gitt fargeskalaen en ny betydning. Omgitt av idioter har solgt mer enn en halv million eksemplarer i Sverige, og er nå også tilgjengelig på norsk.

Bokens tese er at det finnes fire personligheter som hver har sin farge. Rød for dominerende, gul for kreativ, grønn for omtenksom og blå for analytisk.

LES OGSÅ: Samtidsdiagnose

Åpnet øynene deres. 

Boken har hatt stor nedslagskraft, og både ledere og vanlige folk bruker nå fargene til å kategorisere jobbsøkere, kolleger og venner. Flere sier at fargesystemet har åpnet øynene deres. Eriksson har blitt invitert til å foredra for myndigheter, store selskaper og regjeringen.

Det er bare ett problem: Alt sammen er oppspinn. Et fikst påfunn.

I Magazine Filter går reporter Madelen Pollnow gjennom Erikssons beviser og finner … ingenting. Magnus Lindwall, professor i psykologi, konstaterer at
bøkene ikke er mer vitenskapelige enn et horoskop. Hvorfor? Blant annet fordi vi mennesker er altfor komplekse til å bli redusert til noen få farger. Den som prøver vil komme ut på den andre siden med mindre innsikt enn da hun begynte. Hun vil misforstå mer enn hun lærer.

Likevel er ikke Erikssons bokserie helt uten fortjenester. Den forteller oss at vi lever i en tid som tørster etter veiledning.

Sentrum holder ikke. 

Det er ikke vanskelig å se hvorfor. Det har aldri vært lett å være menneske, men å være menneske i dagens senmoderne, sekulære Skandinavia er en utfordring som slår det meste. Alt er i forandring og det er ingenting som holder igjen. Tradisjonene tynnes ut til det bare er noen få utvalgte bordtradisjoner ved høytider som står igjen. De som kunne vist vei har reist til en solkyst i Spania. Og når de kommer tilbake, stues de bort på en institusjon.

Det var ikke slik det skulle være. Det var ikke dette vi ble lovet. Modernitetens løfte var at vi skulle tre inn i en rasjonell epoke – med fornuften som ledestjerne. I stedet oversvømmes vi av humbug og ikke-vitenskapelige selvhjelpsbøker. Dette
er det moderne menneskets tragedie - overlatt til sjarlataner og livscoacher som forsøker å loppe oss.

Det er som forfatteren GK Chesterton bemerket: Den som slutter å tro på Gud, begynner å tro på hva som helst.

LES OGSÅ: Den beste religionskritikken kommer ofte fra religiøse selv

I vårt armod. 

Er alt tapt? Nei, verden er selvfølgelig ikke tom for visdom. Det finnes innsiktsfulle filosofer og kloke
poeter. Og det finnes en verdenslitteratur å lene seg på. Men flere har Stjernekamp, et knippe «influensere» og Thomas Eriksson som guide. Det er en diett som verken er til å leve av eller dø på.

Behovet for veiledning er derfor akutt. Det er ingen enkel oppgave å fortelle et sogn eller en forsamling hvordan de skal leve. Men, og nå henvender jeg meg til dere, kjære prester, alternativet er verre. Ikke slå øynene ned, og minn deg selv på at du ikke trenger å komme opp med noe nytt og «spennende».

Å stå i en tradisjon er å ha røtter. Den som snakker om den kristne tro er en mellommann – ikke en oppfinner. Du vil oppdage hvor langt du når kun ved å gjengi og utlegge det som allerede er - Bibelen.

Inderlig medynk med dem. 

Etter en rundtur i Galilea ga Jesus sine disipler i oppdrag å forkynne. Han hadde sett ting som forskrekket ham: «Da han så folket, fikk han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne som får uten hyrde.»

Jesu’ analyse er like sann i dag – og oppdraget like viktig.

LES OGSÅ: – Det er masse ateister og kristne kan enes om