Gudstjeneste for menn- rapport fra Åna fengsel.

Gudstjeneste for menn – rapport fra Åna fengsel.

I nær 30 år har jeg vært prest i et stort mannsfengsel og har hatt regelmessige gudstjenester. Gudstjenestedeltakerne er derfor menn i alderen 18-75 år. Det som ser ut til å påvirke frammøte på gudstjenestene er om det er akseptert i miljøet å gå på gudstjeneste. Menn bekrefter menn, og en innsatt med posisjon som deltar på gudstjeneste kan bety at også andre innsatte blir med.

Kirkelig virksomhet i fengsel må innordne seg sikkerhetsrutiner og vi får tildelt et begrenset tidsrom. Det medfører i praksis at det holdes to gudstjenester søndag formiddag. Annenhver gang får de innsatte tilbud om kort gudstjeneste uten kirkekaffe og neste gang med kirkekaffe. De kan ikke selv velge mellom gudstjenestene, og da vi startet i 2011 trodde de fleste at kirkekaffe ville gjøre en forskjell i antall frammøtte. Statistikk viser at tilbud om kirkekaffe ikke utgjør en forskjell i deltakelse.

I en spørreundersøkelse blant mannlige innsatte i 2000 sa de at det viktigste på gudstjenesten var lystenning, fellesskap, kirkekaffe og stillhet/høytid. Allehelgenssøndag var en viktig kirkedag da jeg var menighetsprest. Inspirert av dette og av bruk av lighter på konserter, kunne innsatte ved Åna fengsel i 1989 bruke egne lightere til å tenne telys og sette ved alteret. Å gå fram til alteret for å tenne lys som symbol for sin bønn ble fort et fast ledd under forbønnen i gudstjenesten. Innsatte gir tilbakemelding om at det å kunne gå fram og be uten ord for sine kjære, er en viktig del av gudstjenesten.  Dette er en handling som er forståelig for de fleste troende.

En gudstjenesteform som er fast ser ut til å ha slitestyrke og bærekraft.  Det gjelder også mennene som deltar på gudstjenestene ved Åna fengsel. Kirker er annerledes rom, der er form, lys, symbolbruk og utsmykning et sammenvevd og gjennomtenkt uttrykk for tro. Vi har et felles økumenisk  ”kirkespråk” i form av handlinger og symboler. Trosfellesskap kan oppleves selv om man ikke forstår språket. Fengslets fellesrom oppleves som sakralt når alteret bæres inn og innsatte sier rommet gir «kirkefølelse». Musikk er viktig i et internasjonalt fellesskap og gjerne litt ulike kristne uttrykksformer. Klokkeringing (skipsklokke) og tekstlesning ivaretas av innsatte, men sangen er begrenset. Å være forkynner er alltid en utfordring. Min preken formes av at den skal holdes for voksne menn som like forskjellige som andre menn, men som er i en spesiell livssituasjon. Noen har lite skolegang og noen har høyskolebakgrunn. Den største utfordringen som forkynner er at gudstjenestene må være korte og at en del innsatte oppfatter alt i lys av annen religiøs tro.

En fengselsbetjent fortalte at på lørdager var det en innsatt som pleide å spørre han:” Halleluja tomorrow ?” Det var et spørsmål om det om det skulle være gudstjeneste neste dag.  Jeg har truffet innsatte på fengslet fra tilsammen 40 land. Noen er trofaste kirkegjengere, men kommer fra de fleste kirkesamfunn. Mange behersker verken norsk og/eller engelsk. De norske innsatte sier det er meget viktig at språket er norsk og siden nittitallet har vi derfor hatt engelsk oversettelse av liturgi og bibeltekst inn i programmet i håp at det skal være en hjelp.

Min erfaring fra et mannsfengsel er at menn lettere går på gudstjeneste når omgivelsene aksepterer det. De innsatte kan ikke velge søndagstur, men de kan velge bort gudstjeneste til fordel for søvn og TV-titting. Sett utenfra tenker mange at innsatte har mye tid til disposisjon, men sett innenfra er dagene gjennomregulert av faste rutiner som gir lite tid sammen med andre innsatte eller til aktiviteter.

Ved utenlandsopphold kan det være mer akseptert å samles til gudstjeneste. Kirken er et treffsted. og med en større andel menn. I det vanlige livet etter soning eller etter hjemkomst fra utlandet er situasjonen annerledes, nettverket er der og kirkeliv blir et stort steg.

For noen er det vanskelig å samles privat. Noen ønsker å sitte anonymt i et kirkerom uten å være sosial på kirkekaffe.

Familiefokus og begrep som cellegruppe er ikke naturlig i fengsel. I årevis har jeg vært eneste kvinne i samtale/bibelgruppe med innsatte. Dette har åpnet bibeltekster for meg og understreket at vi er mennesker med livserfaring. Lokalt har det lenge vært noen mannsgrupper som støtter ungdomsarbeid og kirkeliv. Skaper slike treffsteder for menn flere gudstjenestedeltakere? Det er viktig å være bevisst hvilke signaler man gir i forhold til kvinne- og mannsrolle og vanlig familieliv. Min yrkeserfaring er fra mannsmiljø og jeg vil tro at menighetsliv kan oppleves familieorientert. Når vi er på gudstjenester er vi mennesker i ulik alder. Vi går ikke dit som medlem av en kjernefamilie, vi er Guds familie.

En tidligere fengselsprest tok noen av oss med på landskamp på Ullevål. For meg lignet det liturgi når ulike mannsgrupper på signal reiste seg og sang. Å fortelle om landskampen har gitt meg sosial respons, men å fortelle om gudstjeneste gjør ikke det.

Fengselprester har lang erfaring i gudstjenestearbeid i et flerkulturelt miljø og blant menn med stor spennvidde i livserfaringer og trostilhørighet. Det viser at menn går på gudstjeneste når omgivelsen gir rom for det.

Sissel Nerhus

fengselsprest