Kommentar

Abort i skyttergravene

Det var ikke Kjell Ingolf Ropstad som brakte lidelsen inn i verden.

Som et Rødehav for Mose føtter deler Facebook-feeden min seg i to. Jeg har aldri sett det skje slik før. Jeg har aldri følt identiteten min som kristen, venstreorientert feminist så strukket som nå. Det hele handler om: abort.

Uenigheter i hel- og halvoffentligheten er en selvsagt ting. Det som er annerledes når det gjelder abort, er at uenighetene ikke møter hverandre. De foregår i parallelle universer.

For alle som begeistret deler Ropstads framstøt om å endre paragraf 2c i abortloven Facebook, får støtte av sine venner. Og alle som oppfordrer til demonstrasjon mot samme Ropstad, får like mye jubel i sine tråder. Ingen blander seg inn med motforestillinger, men holder seg til sine atskilte skyttergraver.

Interessekonflikt. Abort er ikke en enkel sak med opplagte svar. Abort er aldri en god løsning, men det kan være den beste av de tilgjengelige løsningene. Derfor har vi en abortlov og derfor har den bred støtte i befolkningen. Abortloven har aldri rendyrket noe prinsipp, den har alltid vært pragmatisk motivert og argumentert for. Dermed er skjønn og lytting umistelig for debatten.

Så hvordan er det vi diskuterer for tida? Det fenomenet vi søker å finne en politisk løsning på, er at en kvinne er gravid med et foster hun ikke ønsker å føde fordi fosterets egenskaper eller antall ikke er som forventet. Her står altså morens liv og livsutfoldelse mot livet i magen. De to er i en interessekonflikt.

Liv mot liv. En skulle tro at de fleste politikerne ville se denne interessekonflikten som det problemet abortdebatten skal løse. At det man er uenige om er hvordan man kan løse det best mulig.

Er det morens liv og livsutfoldelse som har størst vekt? Eller er det gryende livet mest tungtveiende? I begge tilfeller vil den enes rettigheter måtte vike for den andres. Man har bare falt ned på ulik konklusjon i hvem som skal tilgodeses.

Men slik føres ikke abortdebatten. Langt derifra. Når debatten raser er det nemlig ikke interessekonflikten som står i sentrum, det er helt andre ting.

Slangen i paradis. En kan få følelsen av at en del feminister mener ondskapen kom inn i verden med Kjell Ingolf Ropstad. At selektiv abort ikke er svaret på et problem, men noe helt nøytralt, dagligdags. Men så kommer slangen inn i paradis og legger byrder på kvinner.

For venstresida snakker som om tvillingabort alltid har vært praksis og 12-ukers-regelen falt ned fra himmelen og åpenbarte for oss når et menneskeliv begynner. At ethvert forsøk på å problematisere er å påføre kvinner skam. Det er som om abort ikke hadde vært et dilemma hvis det ikke hadde vært for KrF.

Egenrådige kvinner. På den andre sida står Ropstad. Lettere oppstemt lovet han på NRK at aborttallene ville gå ned som følge av hans politikk. Bak to skinnende øyne kunne vi skimte den Ropstad som i 2011 mente at det er egoistisk av kvinner å ta abort når det finnes barnløse som vil adoptere. Mannen forstod (forstår?) altså ikke helt hvordan det er å være gravid.

For problemet her er ikke egenrådige kvinner som ikke vil være rugekasse, men: hva skal den gravide i interessekonflikt med fosteret egentlig gjøre? Hadde Ropstad anerkjent det som problemet, hadde han krevd en tilbakestilling av endringene i pleiepengeordningen, slik KrF lovte i 2017. Da ville det blitt økonomisk mulig å ta imot annerledesbarna. Men nei. Pleiepengene har KrF knapt nevnt i denne debatten. Resultatet er at Ropstad vekker assosiasjoner til patriarkalske mørkemenn.

Symbolsak. Et overblikk over slagmarken tilsier at venstresida plutselig har blitt liberalistisk og at høyresida har mistet sin progressivitet. Hvorfor? Fordi abortspørsmålet er blitt en symbolsak. Høyre mener at Ropstads forslag ikke vil gi endringer i praksis. Altså er vi på samme sted som før det første skuddet falt, bare at vi er mer uvenner enn tidligere.

Jeg tror at de fleste av oss som støtter selvbestemmelse, ser abort som en nødløsning, den minst skadelige utveien. På samme måte tror jeg abortmotstandere på at deres motivasjon er å beskytte liv, ikke å bestemme over kvinners kropper.

Ingen er tjent med at det lages symbolpolitikk av et så komplekst spørsmål. Det betyr at vi må prøve å forstå hverandre. Vi må anerkjenne interessekonflikten i bunn. Gjør vi det, kan vi også dempe den ved å gjøre det økonomisk mulig for mødre å fortsette å leve sitt eget liv også etter fødselen.

Les mer om mer disse temaene:

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar