Kommentator Åste Dokka

Forlagsredaktør og kommentator i Vårt Land

Abort i skyttergravene

Det var ikke Kjell Ingolf Ropstad som brakte lidelsen inn i verden.

Publisert: 6. nov 2018 / 3763 visninger.

Som et Rødehav for Mose føtter deler Facebook-feeden min seg i to. Jeg har aldri sett det skje slik før. Jeg har aldri følt identiteten min som kristen, venstreorientert feminist så strukket som nå. Det hele handler om: abort.

Uenigheter i hel- og halvoffentligheten er en selvsagt ting. Det som er annerledes når det gjelder abort, er at uenighetene ikke møter hverandre. De foregår i parallelle universer.

For alle som begeistret deler Ropstads framstøt om å endre paragraf 2c i abortloven Facebook, får støtte av sine venner. Og alle som oppfordrer til demonstrasjon mot samme Ropstad, får like mye jubel i sine tråder. Ingen blander seg inn med motforestillinger, men holder seg til sine atskilte skyttergraver.


Interessekonflikt. Abort er ikke en enkel sak med opplagte svar. Abort er aldri en god løsning, men det kan være den beste av de tilgjengelige løsningene. Derfor har vi en abortlov og derfor har den bred støtte i befolkningen. Abortloven har aldri rendyrket noe prinsipp, den har alltid vært pragmatisk motivert og argumentert for. Dermed er skjønn og lytting umistelig for debatten.

Så hvordan er det vi diskuterer for tida? Det fenomenet vi søker å finne en politisk løsning på, er at en kvinne er gravid med et foster hun ikke ønsker å føde fordi fosterets egenskaper eller antall ikke er som forventet. Her står altså morens liv og livsutfoldelse mot livet i magen. De to er i en interessekonflikt.


Liv mot liv. En skulle tro at de fleste politikerne ville se denne interessekonflikten som det problemet abortdebatten skal løse. At det man er uenige om er hvordan man kan løse det best mulig.

Er det morens liv og livsutfoldelse som har størst vekt? Eller er det gryende livet mest tungtveiende? I begge tilfeller vil den enes rettigheter måtte vike for den andres. Man har bare falt ned på ulik konklusjon i hvem som skal tilgodeses.

Men slik føres ikke abortdebatten. Langt derifra. Når debatten raser er det nemlig ikke interessekonflikten som står i sentrum, det er helt andre ting.


Slangen i paradis. En kan få følelsen av at en del feminister mener ondskapen kom inn i verden med Kjell Ingolf Ropstad. At selektiv abort ikke er svaret på et problem, men noe helt nøytralt, dagligdags. Men så kommer slangen inn i paradis og legger byrder på kvinner.

For venstresida snakker som om tvillingabort alltid har vært praksis og 12-ukers-regelen falt ned fra himmelen og åpenbarte for oss når et menneskeliv begynner. At ethvert forsøk på å problematisere er å påføre kvinner skam. Det er som om abort ikke hadde vært et dilemma hvis det ikke hadde vært for KrF.


Egenrådige kvinner. På den andre sida står Ropstad. Lettere oppstemt lovet han på NRK at aborttallene ville gå ned som følge av hans politikk. Bak to skinnende øyne kunne vi skimte den Ropstad som i 2011 mente at det er egoistisk av kvinner å ta abort når det finnes barnløse som vil adoptere. Mannen forstod (forstår?) altså ikke helt hvordan det er å være gravid.

For problemet her er ikke egenrådige kvinner som ikke vil være rugekasse, men: hva skal den gravide i interessekonflikt med fosteret egentlig gjøre? Hadde Ropstad anerkjent det som problemet, hadde han krevd en tilbakestilling av endringene i pleiepengeordningen, slik KrF lovte i 2017. Da ville det blitt økonomisk mulig å ta imot annerledesbarna. Men nei. Pleiepengene har KrF knapt nevnt i denne debatten. Resultatet er at Ropstad vekker assosiasjoner til patriarkalske mørkemenn.


Symbolsak. Et overblikk over slagmarken tilsier at venstresida plutselig har blitt liberalistisk og at høyresida har mistet sin progressivitet. Hvorfor? Fordi abortspørsmålet er blitt en symbolsak. Høyre mener at Ropstads forslag ikke vil gi endringer i praksis. Altså er vi på samme sted som før det første skuddet falt, bare at vi er mer uvenner enn tidligere.

Jeg tror at de fleste av oss som støtter selvbestemmelse, ser abort som en nødløsning, den minst skadelige utveien. På samme måte tror jeg abortmotstandere på at deres motivasjon er å beskytte liv, ikke å bestemme over kvinners kropper.

Ingen er tjent med at det lages symbolpolitikk av et så komplekst spørsmål. Det betyr at vi må prøve å forstå hverandre. Vi må anerkjenne interessekonflikten i bunn. Gjør vi det, kan vi også dempe den ved å gjøre det økonomisk mulig for mødre å fortsette å leve sitt eget liv også etter fødselen.

8 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Kjell Haugen

6 innlegg  1538 kommentarer

Hva med mine arvinger ?

Publisert 13 dager siden
Åste Dokka. Gå til den siterte teksten.
Er det morens liv og livsutfoldelse som har størst vekt?

Etter Grunnloven er fosteret i morens mage arving til mannen. Hvorfor er mannen fratatt retten til å ha noe som helst å si om sine arvinger skal få vokse opp eller ikke ? 

1 liker  
Svar
Kommentar #2

Anne Gunn Pettersen

0 innlegg  1 kommentarer

Ja, tilbake til grunnspørsmålet

Publisert 13 dager siden

Jo, abortloven er moden for revisjon. I gamle dager var det mange som så seg nødt til å ta farlige aborter, men nå har vi hatt framskritt i samfunnet og fått en velferdsstat med økonomisk støtte til de som trenger det. I dag er det fullt mulig å bære fram et barn med hjelp fra det offentlige, og om man ikke har mulighet til å ta seg av det, finnes det adopsjonsmuligheter.

Alle vet hvordan et barn blir til. Kvinner må bestemme over sin egen kropp slik at den ikke havner i en slik situasjon at et barn kan bli til.

Skulle det likevel skje at et svangerskap blir påbegynt, bør det være selvsagt at man tar vare på det livet som er begynt å vokse i en. Da må man si som en venn av meg, som kom i den situasjonen: ”Det va no ikkje akkurat det æ hadde tenkt, men når det no blei sånn, får æ no berre ta det som det kjem.”

Og det er jo en ypperlig holdning overfor menn og unge gutter som skal lære om livet. Konsekvensen av handlingene dine kan bli dramatiske og økonomisk belastende. Jeg ser det rett og slett som kvinneundertrykkende at om en handling som en mann er med på resulterer i et uønsket foster, skal kvinnen alene ta hele ansvaret for eventuelt å ta det bort. De fysiske skadene er nok redusert med abortloven, men de psykiske skadene er der fremdeles og blir lite snakket om.

Valget er svært vanskelig å ta – det er ikke rart, for alle kvinner vet at det er et nytt liv inne i en og at man da hindrer vedkommende i å få livets gave. De vet at inne i dem er det et foster som lever, rører seg og er til. Mange har sett filmen ”Live, et under” med levende bilder av fosteret. Der lærer man at utviklingen går gradvis fra dag til dag, det er ikke noe tidspunkt der man kan si at livet begynner annet enn ved selve unnfangelsen.

Derfor er det et forferdelig valg å måtte ta. Det hadde vært bedre om det ikke var noe valg, men en visshet om at staten hjelper til med praktisk hjelp. Barnefaren må også på forhånd ha fått innprentet at han må bestemme over sin egen kropp og ikke la det skje handlinger han ikke kan ta konsekvensene av.

4 liker  
Svar
Kommentar #3

Oddbjørn Johannessen

174 innlegg  13463 kommentarer

Nettopp!

Publisert 13 dager siden
Åste Dokka. Gå til den siterte teksten.
Ingen er tjent med at det lages symbolpolitikk av et så komplekst spørsmål. Det betyr at vi må prøve å forstå hverandre. Vi må anerkjenne interessekonflikten i bunn. Gjør vi det, kan vi også dempe den ved å gjøre det økonomisk mulig for mødre å fortsette å leve sitt eget liv også etter fødselen.

Takk for et godt og nyansert innlegg.  Abortproblematikken bør vi snakke sammen om med innestemme - og den egner seg definitivt ikke for politisk taktikkeri.

1 liker  
Svar
Kommentar #4

Bjørn Blokhus

0 innlegg  947 kommentarer

Ropstad plager ingen.

Publisert 12 dager siden
Åste Dokka. Gå til den siterte teksten.
Det var ikke Kjell Ingolf Ropstad som brakte lidelsen inn i verden.

I bunn og grunn er vi tilbake til problemet Listhaug. 

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Hva er kristendom idag - og imorgen?
24 minutter siden / 358 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Populismens forenklinger
43 minutter siden / 5049 visninger
Karl Øyvind Jordell kommenterte på
La rett gå for nåde
rundt 1 time siden / 399 visninger
Sigmund Svarstad kommenterte på
På feil frekvens
rundt 1 time siden / 139 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Populismens forenklinger
rundt 1 time siden / 5049 visninger
Arne D. Danielsen kommenterte på
Populismens forenklinger
rundt 2 timer siden / 5049 visninger
Sigmund Svarstad kommenterte på
Kan kristne drive vitenskap?
rundt 2 timer siden / 95 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
På feil frekvens
rundt 2 timer siden / 139 visninger
Anita Stokkeland kommenterte på
Populismens forenklinger
rundt 3 timer siden / 5049 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 3 timer siden / 25369 visninger
Bjørn Otter Skaaret kommenterte på
Populismens forenklinger
rundt 4 timer siden / 5049 visninger
Les flere