Menneskesyn og abort

Av Paul Leer-Salvesen

Det var kanskje ikke så klokt av Erna Solberg å love høyrefløyen i KrF en gjennomgang av paragraf 2c i abortloven. Alle vet at dette er et minefelt, ikke bare i vårt land. Vi må ha politikk og lovgivning rundt våre viktigste medisinsk-etiske spørsmål. Utfordringen er å få dette til uten at vi neglisjerer verdier og menneskesyn som er viktige for de som tenker annerledes enn oss selv. La oss ta prinsippet om selvbestemmelse: Jeg har hittil ikke hørt noen politikere ta til ordet for å oppheve kvinnens rett til selvbestemmelse frem til 12. svangerskapsuke. Dette var selve kamptemaet på 1970-tallet, men er det ikke lenger. Tvert imot mener mange av oss som har et restriktivt abortsyn og ikke kan forsvare abort uten meget tungtveiende grunner, at det fortsatt bør være kvinnen som har rett (og plikt) til å ta avgjørelsen.

Men å tolke retten til selvbestemmelse slik at en ved graviditet med tvillinger kan velge å abortere det ene og beholde det andre fosteret, er en forunderlig løsning. Så vidt jeg vet er Norge det eneste landet i Europa som gir en mulighet til «fosterreduksjon». Jeg har snakket med tvillinger som nå spør: Hvordan vil en mor svare når spørsmålet kommer om hvorfor hun valgte å fjerne broren min og beholde meg? En indirekte følge kan faktisk være at også tvillinger opplever noe som ligner det som er så slitsomt for mange med Downs syndrom. Jeg har forståelse for Bernt Høie som trekker en parallell til homofiles erfaringer med stempling og diskriminering på grunn av bestemte egenskaper som løftes opp til å si altfor mye om et menneske. Men vær forsiktig med paragraf 2c i abortloven. Man skal i hvert fall gå mange runder og hente inn grundige høringssvar før en rører ved disse formuleringene. Downs syndrom er ikke nevnt i loven, og så vidt jeg husker heller ikke i forarbeidene.

Hanne Skartveit har en refleksjon i VG der hun sier at det er to prinsipielle syn som blir helt ubrukelige i denne debatten. I det ene mener man at livet starter ved unnfangelsen og at abort derfor alltid er galt (det katolske synet og også mange protestantiske kristnes). I det andre heter det at fosteret gjennom hele svangerskapet er en del av kvinnens kropp, og at hun derfor kan ta abort når hun vil. Jeg gir henne rett i at det byr på problemer, ikke minst for politikere og lovgivere, når en ser disse to synene satt opp imot hverandre.

Men det finnes et tredje, som også brer om seg for tiden. Og det er filosofen Peter Singers «løsning». Han er overraskende nok i utgangspunktet enig med den katolske tradisjonen som sier at livet starter ved unnfangelsen og at abort derfor er fosterdrap (eksempel i boken Practical Ethics). Men så må vi spørre: «Når fremstår det som det minste av to onder å drepe?» Hans svar er at abort kan forsvares i alle stadier av svangerskapet og spedbarnsdrap i første leveår, bare grunnene er gode nok. Det ligger et radikalt menneske- og dyresyn bak Peter Singers argumentasjon. Han anerkjenner ikke noen religiøse eller sekulære forestillinger om et absolutt menneskeverd. Derfor blir de etiske konklusjonene hans temmelig ekstreme, og han får stadig nye tilhengere, ikke minst blant yngre filosofer.

Abortdebatten er et minefelt. Her kolliderer ulike politiske oppfatninger og etiske forestillinger om autonomi og ansvar og relasjonalitet. Det brytes samtidig på dypt vann når det gjelder menneskesynet. Mitt råd er følgende. Fjern adgangen til tvillingabort. La oss ta de andre viktige debattene i tur og orden når det blir nødvendig etter behandlingene i Bioteknologirådet. Spørsmålene er for alvorlige til å bli forhandlingskort i en hektisk regjeringsdiskusjon med noen ukers tidshorisont.