John Pombe Magufuli stilte til valg med løfte om å rydde opp i umoralen. En valgkampanje senere var «bulldoseren», som han blir kalt, valgt til president. Dette var i 2015. Siden har regjeringen i Tanzania stengt 40 hiv- og aidsklinikker fordi de angivelig oppfordret til homofili, og begynt å kaste ut jenter fra skolen hvis de blir gravide.
LES OGSÅ: – Kutt bistanden til Tanzania
Denne uken nådde «kampen mot umoraIen» sin foreløpige bunnotering. I går gikk startskuddet for en statsautorisert klappjakt der målet er å «utrydde homofili». For å bistå i arbeidet har myndighetene bedt om at befolkningens øyne og ører stilles i beredskap. Blant tegnene de oppfordres til å se etter er «homofil gange».
Som mange andre afrikanske land har Tanzania lover som kriminaliserer seksuelle relasjoner mellom likekjønnede, og foreløpig kan president Magufuli rapportere om «overveldende respons» fra publikum, som allerede i utgangspunktet var blant verdens mest homofobe, ifølge Pew Research Center.
Amnesty og en rekke menneskerettighets-organisasjoner har fordømt utviklingen i Tanzania, men ledelsen i landet har ikke latt seg bevege av kritikken. Til sitt forsvar sier guvernøren i Dar-es-Salaam at det er bedre at andre land blir sinte, enn at Gud blir det.
Akkurat som Amnesty er også vi nødt til å fordømme det som skjer i Tanzania. Vi kan ikke akseptere at menneskerettigheter brytes, uansett hvor det skjer.
Men denne kritikken vil klinge hult om vi ikke også vender blikket mot oss selv og vår fortid. Homofobien og uretten mot homofile er ikke noe som er reservert folk på andre breddegrader. Vi har mye å svare for i vår del av verden også.
LES OGSÅ: Homoforbud med vestlig opphav
Dette er grunnen til at Knut Arild Hareide deltok i et pride-tog i 2016. Det handlet ikke om å omfavne alle sider ved vår tids kjønnsideologi. Ei heller var det et teologisk statement. Det var en symboltung erkjennelse av at ingen av oss har stått opp for våre medmennesker i den grad vi burde.