Mellom strikkepinner og plastfostre

Mens feminister fra venstresida i forrige uke demonstrerte foran Stortinget med slagord som «Aldri mer strikkepinner» og «Erna og KrF ut av livmoren», kunne de av oss som har fulgt NRKs nyeste ungdomsserie Lovleg, se en mer stille utforsking av samme tema.

Stort eller lite

– Burde jeg være mer i tvil? spør Sara når hun og Gunnhild venter på bussen til Førde, og legekontoret der Sara skal ta abort.

Den tøffe 17-åringen med det blå håret er sikker på én ting: Hun skal ikke ha en baby nå. Likevel er hun nervøs. Gunnhild forsøker derfor å berolige venninna med noen famlende ord om hva det betyr at vi har selvbestemt abort her i landet.

– Det er jo en stor ting. Det er ikke en stor, feil ting. Det kan jo være en liten ting også, prøver hun.

For hva skal en 16-åring si til ei venninne som går gjennom den største eksistensielle krisa så langt i livet, uten å gjøre hennes personlige valg til et stort, politisk spørsmål?

LES OGSÅ: – Jeg vil vise at en abort faktisk betyr å ta et liv

Kryssild 

I den offentlige ­debatten er abort politikk tilsynelatende uten gråsoner. Enten heier du på det ufødte barnet – eller på kvinners rett til å ­bestemme over egen kropp.

Kvinnebevegelsen mot ­kristenfolket. Selvbestemmelse mot menneskeverd. Det er som om alle er nødt til å velge side: ­Kvinnen eller barnet?

Midt i denne kryssilden står kvinnene – i fjor var det 12.733 av dem – som tar valget om å avslutte et svangerskap. Debattantene er så opptatt med å kaste moralsk fordømmelse på hverandre at kvinnene det faktisk gjelder, blir nærmest usynlige.

– Selv ikke de venninnene jeg har som snakker om alt, snakker om abort, sa forfatter Kristina Leganger Iversen til Vårt Land da hun i 2015 skrev boka I ringane.

Hun beskriver abort som et stort ­eksistensielt og moralsk valg som jenter tidlig blir ­bevisst på, men som i stor grad er fraværende i kunsten. Allerede som tenåring tenkte Iversen på hva hun ville gjort dersom hun ble gravid, selv om det ikke var noe som tilsa at det ville bli ­aktuelt. Boka hennes åpner med at hovedpersonen ligger på ­badegulvet og har akkurat tatt ei pille som skal støte ut fosteret hun har i magen.

LES OGSÅ: Savner fortellinger om abort

Få refleksjoner

Det er sjelden å se en så direkte skildring av abort i en ungdomsserie som du får i Lovleg, i hvert fall med utgangspunkt i en norsk virkelighet. Episoden er åpent fortalt, men likevel sår. For Sara er det vanskelig, men ikke så vanskelig, heller. Sara tviler først og fremst på sin manglende tvil.

De store, etiske refleksjonene uteblir. På legekontoret får de to venninnene beskjed om hvordan det hele vil arte seg, rent fysisk. Du skal først ta denne pilla, og så komme tilbake om noen ­dager for å ta noen flere, forklarer ­legen.

De eneste trøstende orda hun kommer med, er å oppfordre Sara til å snakke med noen som er ansvarlige for henne, og som kan støtte henne. I ettertid har Sara dårlig samvittighet for at hun ikke føler seg mer trist.

LES OGSÅ: Skildrer abort med ­positivt fortegn

Åpne svar

Skal det være lett å ta abort? Skal det være vanskelig?

En skal lete lenge etter argumenter som ikke er farga av et tydelig politisk ståsted. Men hvis det finnes rom for refleksjon, er det kanskje i fiksjonsfortellinger som Lovleg?

«Eg anar verkeleg ikkje sjølv korleis eg hadde takla ein slik situasjon. Om eg hadde takla det i det heile tatt», skriver ei jente i kommentarfeltet på Lovleg sine nettsider.

Andre deler fra erfaringa med egen abort: «Det var på en måte feil og riktig på samme tid», skriver én. «Jeg synes det vanskeligste var at jeg ikke følte så mye rundt det», skriver en annen.

Og dermed har ungdomsserien åpna en samtale vi ikke finner så mange andre steder i samfunnsdebatten – om kompliserte ­følelser, vanskelige avgjørelser og ambivalente erfaringer.

Verken rop om strikkepinner eller rasling med plastfostre hjelper­ kvinner i en vanskelig livssituasjon. Men serier som Lovleg kan være med på å gjøre debatten rundt det vanskelige abortspørsmålet litt mer nyansert. Og kanskje er det disse samtalene unge trenger for å finjustere sitt eget moralske kompass.