Svein Inge Olsen

101

KrF tapte – ingen vant.

Da Gandhi – som i utgangspunktet var en styrtrik mann – døde, var alt han eide av jordisk gods et par tresandaler, et billig nikkelur, en bolle, ei skje og ei sangbok.

Publisert: 5. nov 2018

Når man så bilder av Gandhi som vandret rundt i sandaler og manet til fred og forsoning var parallellene til Jesus til stede.

Da jeg vokste opp med foreldre som dro på stevner i lekmannsmisjonen var livet preget av en nøkternhet som kanskje hang igjen fra etterkrigsårene, men mer sannsynlig; fellesskapet, troen og misjonen sto sentralt. Det gjaldt å holde sin sti ren, for fortapelsen var aldri langt unna.

Disse menneskene fulgte Bibelen til punkt og prikke, og selv om mange «falt i synd» og andre var alt for pietistiske, var nøysomhet, ordentlighet og moral nøkkelord.

De gamle «tantene» som fulgte med familien gjennom gode og vonde tider brukte store deler av sin tid på å strikke klær til de svakeste. Noen av dem endte riktignok sine liv med formuer, men misjonen, eller mer nøyaktig Gud, fikk tilbake det de satt igjen med. Man skulle arbeide, men ikke samle seg skatter, for som Pelle Karlsson sang «När du går over floden lämnas allt. Inga vänner följer dig, rikedomen räknas ej».

Dette var bedehuskulturen, men så dukket frimenighetene opp. Jeg tilhørte selv en trosmenighet på 80-tallet, der en del av gudsbildet var at hvis vi fulgte Gud, ville vi få materiell rikdom. Likevel, denne teologien var, sett i etterkant, ungdommelig naivitet. Ingen av oss eide nåla og få av oss ble rike. Der vi vanket til og fra konferansene med stresskoffert og i glinsete tøy var det Bibel og skrivesaker som fylte kofferten. Vi var en sammenflettet gjeng, og vi delte alt. Fattige var vi ikke, det åndelige sto i sentrum.

Den engelske filosofen David Hume – som var ateist - hevdet grunnlaget for vår respekt for medmennesket og dets verdi lå i vår evne til å føle «sympati», det vil si evnen til å leve seg inn i andre menneskers følelser, tanker og forestillinger, evnen til en slags identifikasjon. Hume mente at det følelsesmessige grunnlag for moraliteten var det som gjorde det mulig for folk flest å tenke eller agere som moralske vesener.

Jeg må innrømme – jeg var forbannet på Arbeiderpartiet, på avkristning og på den arrogansen partiet drev med i mange år under Stoltenbergs «regime». Trosfrihet er like grunnleggende som alle andre friheter. Arbeiderpartiet maktet ikke å sette seg inn i andres situasjon, selv om de betegnet seg som et sosialdemokrati med «fellesskapet» som rettesnor.

Tidene forandret seg, så gradvis, og mest synlig de siste ti årene, har kapitalismen blitt den nye religionen i Norge. I USA på 60-tallet, ved korsveien, der historiens og samtidens tre K-merkede veier møttes: Kristendommens, kommunismens og kapitalismens, valgte Martin Luther King den første. Han så på kapitalismen som verst, men han hadde heller ikke respekt for kristendom som manglet handling.

Kapitalismen har lite sympati. Og Jeg ble enig med King, men hadde også erfart at Arbeiderpartiet hadde lite sympati for kristendommen.

Arbeiderpartiet mistet makta til Høyre og Fremskrittspartiet. Vi fikk se en utvikling som eskalerte. Det gikk fra vondt til verre. Og det gamle Norge var ute på anbud. Erna Solberg har i sine seks år som statsminister ikke klart å minke forskjellene, de har bare økt, betraktelig.

Det er som jeg kan høre stemmen fra de gamle bedehustantene, der nede fra gravkammeret.

De rike blir rikere, den øvre middelklassen følger etter. Middelklassen er du og jeg som sitter på Stortinget, i bystyret, i byråkratiet, eller som saksbehandler på NAV og som ellers er med på å bestemme det samfunnet vi skal ha og f.eks. antallet bomringer. Vi har et demokratisystem som for mange kan oppfattes som et flertallstyranni.

«Den globale årsaken til sult er ulikhet satt i system, slik at noen konsumerer alt det de andre ikke har råd til,» sier argentineren Martin Caparros, forfatter av boken «Sult». I den vestlige verden handler det sjelden om sult, men om å ikke kunne ta del i det de andre kan, en situasjon som over tid fører til mistrivsel og et betydelig moralsk og sosialt problem.

Alt dette jeg nå har nevnt er skapt med Kristelig Folkepartis velsignelse. Jeg er en av dem som har snudd, fra å juble for borgerlig regjering til å be på mine knær om å få den avsatt.

Jeg funderte stadig mer på hvor sympatien og moralen tok veien. De jeg har snakket med er lite opptatt av ulikhet, desto mer opptatt av frihet og enkeltsaker. De er opptatt av ansvar og straff, og de er tilhenger av Donald Trump og er klimaskeptikere. Vi har ikke fattigdom i Norge, hevder de og avfeier diskusjonen. Og de som innrømmer fattigdom vil løse det med å stigmatisere de fattige enda mer. De er heller ikke så glad i for mye innvandring, men vil «hjelpe dem der de bor». Altså i ruinene. De er mer redd for muslimer enn økte forskjeller. De er mer tro mot menigheten enn familien. Men betaler tienden uten å blunke. De deltar sjelden i debatter, det gagner dem ikke. Blir de utfordret om klimautfordringer forklarer de at de har kjøpt seg Tesla. Jeg vet jeg overdriver, men dog.

28. september ble det holdt en tale utenom det vanlige – det var kristendom som ikke manglet handling.

Tilfeldighetene ville det slik at jeg satt på et fly til USA den dagen Knut Arild Hareide holdt sin «Jeg har en drøm»- tale. Ironisk nok besøkte vi Martin Luther Kings gravsted samme dag Hareide ble utropt til kristen-Norges modigste mann. Kings visjoner ble ropt ut i Norge.

Den siste uken før landsmøtet 2. november slukte jeg alt om det som hadde skjedd, til Knut Arild Hareide til slutt tapte med knappest mulig margin. Nå går han av som partileder, og KrFs kommende partileder skal samarbeide med høyresiden, slik de alltid har gjort.

For meg var nederlaget som en knyttneve i mageregionen. Jeg ble overrumplet med en sorgprosess på samme måte som etter at Erik Bye var død. Hvordan kunne det KrF min far stemte på være så harde og vise så lite sympati? Særlig Agder og Rogaland. Hvordan kunne de velge Høyresiden og hvordan kunne de svikte sin egen partileder som ville gjøre noe med utviklingen i Norge?

I nederlagets timer lyttet jeg til Kris Kristoffersons sang «Nobody Wins» der han synger om at det betyr ikke noe hvem som har rett eller galt. Vi har gjort hverandre vondt så lenge at det er for sent å redde stumpene. «Det er slutt. Ingen har vunnet».

Men noen tapte 2. november, selv om Gandhi hevdet materiell fattigdom er veien til åndelig rikdom.

Selv vil jeg fortsette å være arg slik den svenske lyrikeren Bodil Malmsten skrev i et dikt:

Jag är arg men inte tillräckligt arg.
Onödigt arg?
Nej.

Jag är nödvendigt arg.

4 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Daniel Krussand

21 innlegg  2002 kommentarer

Oj, oj!

Publisert rundt 1 år siden
Svein Inge Olsen. Gå til den siterte teksten.
For meg var nederlaget som en knyttneve i mageregionen. Jeg ble overrumplet med en sorgprosess på samme måte som etter at Erik Bye var død. Hvordan kunne det KrF min far stemte på være så harde og vise så lite sympati? Særlig Agder og Rogaland. Hvordan kunne de velge Høyresiden og hvordan kunne de svikte sin egen partileder som ville gjøre noe med utviklingen i Norge?

Flott artikkel.  Det er mange i Norge som har gått samme veien som deg, fra bedehuset via trosbevegelsen tilbake til kirken, innom AP - SV - Rødt - Venstre (?).

Knyttneve i mageregionen dyp fortvilelse, jeg lider med deg og håper at alt ordner seg til det bedre!  Om tre år er det nytt valg.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere