Hvorfor Hareides initiativ bekymrer meg

I debatten om Hareides innspill den siste tiden, har det vært påfallende at dem som ønsket regjeringsskifte mente at Hareide viste mot, integritet, osv., i det han selv omtalte som et "verdivalg", mens dem som ønsket å beholde dagens regjering mente det var politisk opportunisme, et brudd med spillereglene.

For dem som likte målet, var middelet underordnet; for dem som motsatte seg målet var middelet det eneste som betydde noe.

Tiden vil vise om de samme prinsippene gjelder for de samme personene om det er andre i posisjon og opposisjon; men kanskje derfor er det viktig å ta dette opp til prinsipiell debatt.

Så la meg begynne med noen av premissene:

- Såvidt jeg kan se, brøt ikke Hareide med noen nedskrevne regler: alt han har gjort har vært innenfor grunnlov, parlamentariske regler, KrFs vedtekter, osv. Det er omtrent det eneste positive jeg har å si om hans handlemåte.

- Imidlertid var det han gjorde, helt nytt: Som bl.a. Torbjørn Røe Isaksen påpeker, ville den regjeringskrisen Hareide gikk inn for, være av "historiske dimensjoner", fordi "... et parti bytter side midt i en periode og attpåtil feller en statsminister de gikk til valg på."

- Til det siste vil mange påpeke at KrF faktisk gikk til valg på det løftet at de ville bruke alle tilgjengelige virkemidler for å fremme sin politikk. Om partiet kommer frem til at de får til mer av det ved å felle en regjering, så kan de det med samvittigheten i behold.

- Det er også her verdt å bemerke at stortingsrepresentanter har ikke sine plasser på sitt partis nåde. Hver av dem er folkevalgt og kan ikke tvinges av noen til å støtte eller felle en regjering.

------------------

Det er ikke bare de nedskrevne grunnlover, lover, regler, vedtekter, osv., som gjør at Norges politiske system er ganske stabilt. Det er også en rekke sedvaner vi nærmest tar for gitt, og blant disse er at:

- Valgkamp er tiden for skarp og ofte overdreven differensiering mellom partiene.

- Politiske beslutninger i stortingsperioden baserer seg derimot i stor grad på samarbeid og konstruktiv konflikt. Politikere jobber med å gjøre hverandre kjente med standpunkter, de bearbeider kompromisser og kreative løsninger når de kan, og er nøye på å definere uenighet når det ikke er noen vei utenom. Årsaken til det er at vi ikke hvert fjerde år avvikler alt den forrige regjeringen fikk gjennom; eller enda verre at det blir et incentiv for regjeringen å gjennomføre politikk som ikke lar seg endre uten store kostnader.

- Mye av uenigheten mellom valgene fremstår derfor som litt pro forma - opposisjonen henger seg opp i detaljer, eller prinsipielle sider av saken, for å markere seg. En dyktig opposisjonspolitiker vet hvilke innvendinger gir positiv oppmerksomhet til neste valg.

- Dette betyr at alle på Stortinget samarbeider med alle. Det foregår stadig "verdivalg", men de er oftest mellom verdier som er viktige for alle: vi har ikke råd til alt vi har lyst til, så derfor må vi stadig gjøre avveininger.

- At en regjering går av skyldes enten at de har brutt fundamentalt med sin egen plattform og dermed parlamentariske grunnlag, at de virkelig har mistet tillit hos et flertall ved politisk uaktsomhet eller verre, eller at de stiller kabinettspørsmål over en sak de ikke synes de kan tape. Det skal altså være en spesifikk årsak til.

Alternativet til disse sedvaner fremstår ikke som attraktiv, og noe av det stygge har vi allerede sett.

- I et par minutter på fredag så det faktisk ut til at Solbergregjeringen kunne felles fordi noen få delegater til KrFs ekstraordinære landsmøte kunne - bak skjul av hemmelig, skriftlig avstemning - bryte sitt valgløfte for å komme til landsmøtet. Hva ville vært demokratisk med et slikt forløp? Ville Støre, Hareide, eller noen andre syntes det var helt greit?

- Partiene i nå eller fremtidig regjeringssamarbeid bør virkelig undre seg over om innrømmelsene de har gjort for å være i et slikt samarbeid, vil være verdt det. Selv jeg - med god avstand til FrP på alle måter - fikk se mange FrPere som faktisk ønsket at Hareide skulle lykkes, for da kunne partiet samle seg om Listhauglinjen og trekke i populistisk retning.

- Verst er likevel at Hareide dermed legger opp til evig valgkamp, med generelt mistillitsforslag som akseptert sanksjonsmiddel. Før kunne regjeringer felles hvis et flertall på Stortinget hadde mistillit på en sak, men Hareide ville benytte seg av sin vippeposisjon til å overkjøre det han visste var folkets mandat ved stortingsvalget.

Dette legger opp til stammementalitet, fordi det gjør at lojalitet settes over samarbeid. I neste stortingsvalg kan det godt bli at de store partiene er knallharde på at de små ikke kan være tvetydige med sin støtte til en statsministerkandidat: hvis Høyre hadde forutsett at Hareide skulle finne på noe slikt, hadde de gått knallhardt etter KrF-velgere på at dette ene og alene dreide seg om hva slags regjering de ville ha. Vil du ha Jonas, stem på Arbeiderpartiet, vil du ha Erna, stem på Høyre. Alt annet er underordnet.

De partiene som ikke har statsministerkandidat vil ha desto større incentiv til å presentere seg som særinteressepartier i valg for deretter å bruke alt de har av midler for å profilere seg mellom valgene, uavhengig av hva politikken faktisk blir.

Det er slik verden ser ut til å gå, men er det noe vi vil importere? Vil KrF virkelig markere seg som partiet som tok det inn i landet?