Verdidebatt

Når symbolpolitikk teller mer enn resultatet

I politikken velges og anvendes ulike virkemidler når verdier skal løftes fram for å verne, fordele og omfordele. Man kan lett gjøre seg tanker om bruken av virkemidler etter å ha fulgt debatten rundt KrFs retningsvalg de siste ukene. For hva skjer om symbolpolitiske gevinster blir viktigere enn måloppnåelse?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

De siste dagenes mediefokus i forbindelse med retningsvalg i KrF har vært massivt. Fra talerstoler i større og mindre forsamlingslokaler over det ganske land har vi hørt argumenter for blått og rødt retningsvalg framført med stort engasjement. Det er ikke til å undres over at engasjementet av og til kan bli så brennende at det overskygger de faktisk politiske resultater man ønsker å oppnå.

Selvbestemt abort er et tema som har engasjeret. Ikke minst fordi statsminister Erna Solberg lokket med endringer i abortlovgivningen som gevinst om Krf gikk inn i hennes regjering. Ja, noen har endog gitt sin stemme til «blå side» på grunn av denne lokkematen. Som ung student lærte jeg om ulike tilnærminger til etiske problemstillinger. Tradisjonelt vurderes en etisk handling fra to ulike synsvinkler. Er det handlingens formål eller fokus på handlingens pliktmessige basis som avgjør om handlingen er rett eller gal? Er det virkningen av et tiltak som er viktigst, eller er det den formelle basisen som bør vektlegges? I dag er det slik at et flertall i landet vårt forsvarer de ordninger og det lovverket vi har knyttet til selvbestemt abort. Likevel vil nok den store majoriteten av velgere være enige i at det er en god ting at aborttallene går ned. Er det da ved lovendringer man kan oppnå de beste resultatene på området, eller er abortforebyggende tiltak som de fleste kan enes om et klokere satsningsområde?

Alle som hørte Erna Solberg i Debatten på NRK torsdag 1. november bør ha fått med seg at hun ikke tror at en endring av ordlyden i lovteksten kommer til å få en praktisk konsekvens. Eller sagt på en annen måte: Det kommer ikke til å bli færre aborter, selv ved en endring av paragraf 2C. Så hva oppnår man da i praksis? Selv vektlegger hun lovendringens symbolske kraft. Kan hende er det til trøst for de som opplever seg som utsatt for sortering i samfunnet vårt. Men det er nå en gang slik at hvis en paragrafendring ikke fører til at det ufødte barnet får leve, så har man ikke oppnådd det man ønsker. Hvis konsekvensen er at like mange barn sorteres bort, ja da teller vel konsekvensene mer enn symbolpolitikken? Kjell Ingolf Ropstad får ha meg unnskyldt, men da virker ord som «en historisk mulighet» en smule grandiost. For er det nå egentlig Erna som er mest villig til å satse på abortforebyggende tiltak, eller vil KrF faktisk ha mer å hente på venstresiden i det politiske landskapet?

Der er så mye som er litt pussig når det gjelder KrF. Jeg har absolutt tillit til at Krfere ønsker å bekjempe fattigdom og urett. Jeg har bare liten tro på virkemidlene. Bistand er for mange et fint ord, men er det egentlig en god resept i bekjempelsen av fattigdom? Vi gir litt av vår overflod, men mesteparten beholder vi helst selv. Kanskje er det bare et nytt eksempel på symbolpolitikk? Forstå meg rett, det er mange konkrete eksempler på at mennesker og samfunn har fått hjelp gjennom bistandsmidler, men det monner liksom litt lite i den store sammenhengen likevel. På sett og vis blir bistandsmidlene man kjemper så sterkt for å øke bare et moderne eksempel på avlatshandel. En slags måte å kjøpe seg skyldfrie på fra de dårlige valgene vi som en rik oljenasjon og forbrukere tar hver eneste dag. Vi fortsetter å forbruke og forurense på andres bekostning. Dersom fattigdom og miljøutfordringer virkelig skal bekjempes, kan det gi større mening å snakke om strukturelle omlegginger i samfunnet, enn å fokusere på en liten prosentandel av statsbudsjettet. Men fredag ettermiddag bestemte KrF seg for at de ville gå i regjering med partier som ideologisk sett satser hardt på økonomisk vekst og velstand, med de konsekvensene det har for miljøet og fattigdom på verdensbasis.

Symbolpolitikk er ikke bare å forakte. Den kan absolutt bety noe for noen i enkelte spørsmål. Men om det er det symbolske som avgjør et helhetlig retningsvalg, da kan det være grunn til å bli litt bekymret. Jeg har aldri vært mer fristet til å stemme KrF enn jeg var etter å ha hørt Hareides tale fredag formiddag. Og jeg har heller aldri vært mer sikker enn jeg ble fredag ettermiddag på at jeg neppe noen gang kommer til å gjøre det.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt