Å se kvinnene­

LES OGSÅ: De ble utelatt fra boka om kirkens utvikling

Fjelstad Jusnes får blant annet følge av Janne Sukka, leder i Norsk kvinnelig teologforening (NKTF), som uttaler at det er «påfallende at de kvinnelige bidragsyterne er så godt som utelatt.» Mens Solveig Fiske, biskop i Hamar, synes det er «overraskende» at «to så progressive menn som Bakkevig og Kristiansen» ikke har vært mer bevisste på kjønnsfordelingen.

Til sitt eget forsvar sier de to forfatterne at det ikke dreier seg om en «fullstendig kirkehistorie», at boken er «subjektivt fortalt» og at vi ikke må glemme at «kirken i denne perioden var en mannsbastion». De medgir likevel at det kan bli «noen justeringer» i et eventuelt nytt opplag.

Disse varslede justeringene kan i så fall inklu- dere betydningen av det økumeniske tiåret Churches in Solidarity­ with Women («Kirker i solidaritet med kvinner»), som Kirkenes Verdensråd stod bak i årene 1988-1998. Nevnte­ Solveig Fiske er blant dem som har uttalt at dette­ var med å legge grunnlaget for at for at Rosemarie Køhn ble biskop i 1993, en inntreden hvis ringvirkninger knapt kan overvurderes.

Rosemarie Køhn er riktignok blant de kvinnene som er nevnt i boka, men det er mange bak henne. Det er i det hele tatt mange kvinner, både i maktposisjoner og utenfor, som har satt sitt definitive preg på Den norske kirke i tiårene som ligger bak oss. Resultatet av det kan enkelt avleses i å se på hvem som i dag er toppledere i Dnk. For kirken avviklet ikke mannsbastionen av seg selv – noen gikk foran. De må ikke glemmes.

LES OGSÅ: 'Gud kan skifte mening'

En annen lærdom er denne: Boken til Bakkevig og Kristiansen demonstrerer at det ikke er intensjonene det står på. Når selv «to så progressive menn» ikke har vært mer oppmerksomme på kjønnsperspektivet, viser det bare at kampen for å se verden klarere er en kamp vi alle må ta.