Spaltist og kommentator i Vårt Land Erling Rimehaug

Tidligere redaktør i Vårt Land.

Sprakk folkepartiet?

Kristelig Folkeparti har alltid rommet både høyre-orienterte og venstre-orienterte. Når de nå har delt seg i blå og røde - er det da slutt på dette fellesskapet?

Publisert: 2. nov 2018  /  3261 visninger.

Knut Arild Hareide har prøvd å få et borgerlig parti til å skifte side. Denne forståelsen har vært formidlet i utallige kommentarer de siste ukene. Det har blitt framstilt som partilederen har prøvd å få med partiet på noe som ikke har dekning verken i tillitsmannskorpset eller blant velgerne.

Det er kanskje ikke så rart de som ikke kjenner partiet har trodd det. KrF har aldri samarbeidet med venstresiden. Dermed har det festet seg en forståelse av at det er på høyresiden partiet hører til.

De siste ukene burde ha gitt en realitetsorientering: KrF er delt på midten i rødt og blått. Det gjelder både tillitsvalgte og velgere.


Lang konflikt. For oss som har fulgt partiet på nært hold gjennom mange år, er ikke dette noen overraskelse. Konflikten mellom partiets høyreside og venstreside har vært latent til stede hele tiden, og fra tid til annet blusset opp i bitre fraksjonskamper.

Nettopp fordi man har visst hvor dypt konflikten stikker, har partiledelsen aldri latt det komme til noen reell kampvotering om samarbeidsspørsmålet. Før landsmøtene har man formulert seg fram til resolusjoner som mindretallet også har kunnet godta, og som derfor stort sett er enstemmig vedtatt. Konflikten har vært holdt under overflaten.

Knut Arild Hareide har våget det ingen partiledere tidligere har våget: Å utfordre partiet til å ta en åpen kamp om samarbeidsretningen. Det har potensial til å sprenge partiet - og kanskje er det hva som nå skjer.


Over partiene. «Jeg er kristen, derfor er Kristelig Folkeparti det eneste alternativet for meg», sa fylkesformannen som for 46 år siden ansatte meg som fylkessekretær i partiet. Slik tenkte mange som støttet partiet. Kristentroen var hevet over forskjellen mellom høyre og venstreside.

De som stiftet partiet, mente at landet trengte «ikkje-partibundne kristne menner» som tok sine standpunkt «ut frå sin personlegdom og si kristelege overtyding». Derfor var det rom for folk med ulike standpunkter i partiet.

Så var det også ganske stor samstemthet om hva grunnlaget for den kristelige overbevisningen var: KrF hadde sine klare røtter i bedehuskulturen.


Ap skuffet. Mange som ellers ville stemt Arbeiderpartiet, var fortørnet over det de oppfattet som partiets kristendomsfiendtlige linje. KrF ble et naturlig alternativ, særlig fordi de to partiene sto hverandre nær i sosiale spørsmål.

I KrF møtte jeg mange med en ulykkelig kjærlighet til Arbeiderpartiet, eller med en dyp skuffelse over partiets manglende forståelse for kristenfolket. Men de oppfattet ikke seg selv som borgerlige. Hjertet var på venstre side.

Kampen for de kristelige hjertesakene, enten det var kristendommens plass i skolen, moralsaker som avhold, abort og ekteskap eller de kristne institusjonenes økonomi, var likevel viktigere for dem.

Samtidig var det mange i partiet som mente at KrF hørte hjemme på borgerlig side. Noen fordi de mente sosialismen som ideologi var kristendomsfiendtlig, noen fordi de var høyreorientert ideologisk.


Sentrumsparti. Med Sivertsenutvalget og Gudmund Hernes gjorde Arbeiderpartiet på 70- og 80-tallet kristen nestekjærlighet til et fundament for samfunnssolidariteten. Abortsaken hindret likevel KrF i å nærme seg Ap, inntil Høyre i 1980 også godtok selvbestemt abort. Det utløste en hard strid i KrF - langt bitrere enn det vi så langt har sett i dette årets dramatikk.

Striden sto om hvorvidt KrF var et parti som hørte til på borgerlig side eller om det var et sentrumsparti som også kunne samarbeide med sosialister. Kåre Kristiansen og Kjell Magne Bondevik sto på hver sin side, og kampen om samarbeid ble derfor også en kamp om makten i partiet.

Bondevik og sentrumslinja seiret, og kronen på verket kom med sentrumsregjeringen i 1997. I et kvart århundre har KrF offisielt villet være et tredje alternativ som kan samarbeide til begge sider. Det har gjort at mange som definerer seg på venstresida har forblitt i partiet, selv om partiet i praksis aldri har valgt samarbeid den veien.


Blå eller rød? Når partiets tillitsvalgte nå har vært nødt til å definere seg selv som enten røde eller blå, har det synliggjort og utdypet den konflikten som partiet alltid har levd med. At det også endte opp med å bli en kamp om makten i partiet, har gjort kløften dypere.

Kan KrF igjen bli et parti for alle - både røde og blå? Eller er det nå skapt et skille som gjør at bare den ene siden vil kunne føle seg hjemme?

De som skal lede partiet videre har en kjempeutfordring i å overbevise både seg selv og velgerne om hva de står sammen om noe som overskrider skillet mellom røde og blå. For hva er egentlig hjertesakene i dagens situasjon? Striden om partiet skal løsrive seg fra bedehuskulturen er ikke avgjort med avstemmingen på Gardermoen, for skillelinjene her går på tvers av røde og blå.

Det er som en koalisjon mellom høyreside og venstreside KrF har holdt det gående i over 70 år. Om koalisjonen ryker, blir det et annet parti som går videre.

9 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #51

Bjørn Blokhus

0 innlegg  975 kommentarer

Det norske fellsskapet er som før

Publisert 7 måneder siden
Erling Rimehaug. Gå til den siterte teksten.
Kristelig Folkeparti har alltid rommet både høyre-orienterte og venstre-orienterte. Når de nå har delt seg i blå og røde - er det da slutt på dette fellesskapet?

KrF truer Erna med både det ene og andre dersom de ikke får gjennomslag i abortsaken. Da er det beste alternativet, slik som KrF i Trøndelag ivrer for å glemme abortsaken og kaste regjeringen Solberg.  Sats heller på Ap, Sp og Sv med Rødt og MDG som støttepartier.

Hva er det med Norge som gjør at slike tullepartier som KrF, Sv og Rødt får så mange tilhengere ?

Kanskje er det det som gjør oss norske.

Hva mener svenskene ?

Kommentar #52

Johannes Taranger

7 innlegg  626 kommentarer

Publisert 7 måneder siden

SV er et sosialistisk parti som forespeiler en sosialistisk stat. Og vi vet at i en sosisalistisk stat er det lite rom for Gud. Deres ideologi er basert på andre verdier. de materielle , og en overstatlig myndighet, det Staten skal ha den overordnede kontrollen fra vugge til grav. SV vil da fjerne dette fra Grunnloven : "Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv".Og det sier i grunnen alt

3 liker  
Kommentar #53

Trond Langen

31 innlegg  203 kommentarer

Publisert 7 måneder siden

Noe som kan tyde på en sprekk er den motviljen som kommer fram fra "rød" side.  En motvilje som er forståelig.  Enkelte fra den "rød" siden har gått ut og sagt at de håper forhandlingene med regjeringen mislykkes.  Partilederen har "permisjon" fram til forhandlingene er ferdige.

Det er viktig at hele partiet står bak de kravene som stilles, og at hele partiet kan stå bak resultatet.  Da kan man ikke overlate det bare til den "blå" siden.

Kommentar #54

Johannes Taranger

7 innlegg  626 kommentarer

Publisert 7 måneder siden

Jeg tror at Krf er litt for kravstort for tiden. De kan ikke forvente å få igjennom alle sine krav. Jeg håper at de kan få gjennom noen krav som er viktige for dem, som endring av paragarf 2c i abortloven, da med henblikk på fosterreduksjon. Norge er det eneste land som gir lov til å fjerne og drepe et av to fostre, selv om de er helt friske.En stor skam nor Norge, og her håper jeg de kan presse fram et krav. De kan også få støtte for dette i Sp. Men et 4% parti kan ikke komme med altfor mange krav i forbindelse med en eventuell inntreden i regjering. Og når det gjelder abortloven vil de i alle fall ikke få støtte fra venstresiden, så det er da enda et argument for ikke å gå den veien som Hareide ønsker

1 liker  
Kommentar #55

Trond Langen

31 innlegg  203 kommentarer

Publisert 7 måneder siden
Johannes Taranger. Gå til den siterte teksten.
Og når det gjelder abortloven vil de i alle fall ikke få støtte fra venstresiden,

Hvis det er mulig å få til noen endringer i abortloven, så må det være gjennom et samarbeid på høyresiden.  Men lett blir det nok ikke.

Jeg fulgte deler av debatten under landsmøtet forrige fredag.  Og jeg synes at det var vel mange som henviste til det å få endret abortloven som et argument for å gå til høyresiden.  Er redd mange av de blir skuffet, i tillegg til alle de skuffede på "rød" side som ble skuffet over avstemmingsresultatet.  

Når det gjelder partiets krav i regjeringsforhandlingene, så er det viktig at begge sidene står bak kravene, partiet kan ikke overlate det til den "blå" siden å skulle prioritere hva partiet skal satse på å oppnå.

Kommentar #56

Svein Harboe

0 innlegg  3 kommentarer

Publisert 7 måneder siden

https://no.wikipedia.org/wiki/Pyrrhosseier

Ja, håper teknikken er med!

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
11 dager siden / 5161 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
22 dager siden / 4766 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
11 dager siden / 2776 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
27 dager siden / 2330 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
6 dager siden / 1853 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
25 dager siden / 1819 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1803 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
3 dager siden / 1553 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
25 dager siden / 1545 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
18 dager siden / 1419 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere