Verdidebatt

Nedsmelting

Tåler vi et enda varmere samfunn? Kan det stadig ropet om «eit varmare samfunn» føre til moralsk og samfunnsmessig nedsmelting?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Noe av det stolteste ved vår historie er utviklingen av samarbeid, fellesskap, sosiale normer og humanisme.

Det er det barske klimaet og de tøffe kårene som har skylda. Da menneskene fulgte isen nordover, måtte de samarbeide for å overleve. Det var ingen opsjon å rusle bort til nærmeste tre å plukke ned en mango eller ei banan. De måtte organisere seg og planlegge for å greie seg i den mørke, kalde og snørike årstida. Samarbeidet utviklet fellesskapsfølelse og lojalitet.

Vikingene skapte velutviklede og velfungerende samfunn med tingsvesen og leidang. Lojaliteten til felleskapet var så sterk at, når skip var i havsnød, og det var fare for å synke under tung last, meldte menn seg frivillig til å gå over bord for slik å lett børa og å berge de andre. Da er lojaliteten til felleskapet sterk.

Magnus Lagabøte, inspirert av Bibelens budskap om at alle er like for Gud, vedtok i 1274 sin landslov der alle, høy og lav var like for loven. Dette var den første loven i Europa (og trolig verden) med et slik prinsipp. Grunnloven av 1814, som var inspirert den franske og amerikanske, ble en modernisert og en enda mer radikal utgave, og ble slik en modell for andre.

Kommunalt selvstyre, Thranebevegelsen, allmueskole og senere folkeskole, lov om barnearbeid og lov om ulykkestrygd kom utover på og i andre halvdel av 1800-tallet. I 1898 ble det allmenn stemmerett for menn, og femten år senere for kvinner. Begge lovendingene om stemmerett var blant de første i Europa. De Castbergske barnelover sikret rettighetene til barn født utenfor ekteskap. Og så kom den viktige arbeiderkampen som endte med vidtfavnende sosiale rettigheter og arbeidslivsregler.

Verdensmester i humanisme og fredsarbeid – hjemme og ute

Med dette som fundament, fikk vi Folketrygden og en av verdens mest omfattende arbeidsmiljølover. Videre kom en rekke endringer med lovfestede rettigheter og tryggere kår for svake grupper som eldre, funksjonshemmede og minoriteter. I 1988 ble sametinget åpnet, og i 1991 vedtok Norge som en av få nasjoner å ratifisere den omseggripende FN’s urbefolkningskonvensjon. Våre naboland har fortsatt ikke ratifisert den.

Norge er også et av verdens mest likestilte land – både mellom kjønnene og når det gjelder utsatte gruppers rettigheter. Det er kvinnelige ledere i Høyesterett, Stortinget, regjeringen, og så har de tre regjeringspartiene kvinnelige ledere.

Sivilsamfunnet, med et mylder av frivillige organisasjoner, har tatt på seg oppgaven med å fremme interessene til alle tenkelige – og kanskje også utenkelige grupperinger – ned til den minste minoritet og gruppe. I det hele tatt, vi blir passet på og ivaretatt fra vugge til grav.

Norge har ikke bare sosial samvittighet for sine egne. Vi har også satt oss som mål å være en humanitær stormakt for verdens lidende. Dette har materialisert seg gjennom verdens største bistandsbudsjett – målt mot BNI. I det fremlagte statsbudsjettet for 2019 foreslås det formidable 35 mrd. til bistand. Videre har vi en av verdens mest omfattende og vellykkede innsamlingsdugnader, TV-aksjonen – som oftest går til formål i utviklingsland.

Fredsprosjekter er en annen del av den humanitære stormakten Norge sitt virke. Som nasjon har vi gått «all inn». Av og til har man lykkes, andre ganger mislykkes – noen ganger grundig. Men vi fortsetter å gjøre det vi kan for å skape fred i verden. Norge er leder av giverlandsgruppa for Palestina, og er politisk og økonomisk i fremste rekke i andre konflikter og kriseområder.

Alt dette går opp i en moralsk og humanitær enhet i innsatsen for flyktninger – ute og hjemme. Norge er blant de som tar i imot flest flyktninger i fht eget folketall i Europa.

Alle land blir kritisismer av FN, som har som oppgave å fordele et uoverkommelig antall mennesker på flukt – og å arbeide for best mulig integrering. Også Norge har fått sin del av kritikken, men samtidig har Norge fått ros for å være blant de beste på integrering. Også.

Når det gjelder klima og miljø, har vi verdens høyeste andel el-biler, verdens laveste utslipp fra biler og verdens reneste energiproduksjon. Selv olje- og gass-produksjonen er den renset i verden.  Relativt sett. Norge har den strengeste ressursforvaltingen av fiskeriressursene og en særlig god og ansvarlig forvalting av natur og det biologiske mangfoldet – sammenlignet med andre land.

Om det meste av alt dette er det i hovedsak tverrpolitisk enig. Dagens regjering har videreført og legger enda større ressurser inn i alle hjelpeområder som er nevnt foran. Men djevelen ligger i detlajene ...

Selvskading

Norge topper altså en rekke internasjonale statistikker. Kort sagt, Norge er verdens beste land å bo i – og vi er sannelig også blant de lykkeligste i verden.

Alt dette gjør at vi naturligvis har grunn til å være stolte av våre verdier og hvordan samfunnet har utviklet seg.

Men Adam’s opphold i Paradis var av begrenset varighet. Slangen, den listige, hvisker innsmigrende til folk og overbeviser dem om at selvskading er nobelt. Mange lar seg overbevise. Slik har det utviklet seg en destruktiv og på alle måter ødeleggende kultur der det å piske seg selv til blods oppleves som helt nødvendig og som den ypperste askese.

Jødeparagrafen i Grunnloven av 1814 er slik sett kjærkommen – for selvskaderne. Den blir stadig trukket fram som nasjonens nedrighet. Lovparagrafen ble opphevet (så tidlig som) i 1851. At kvinner ikke fikk allmenn stemmerett før i 1913, blir nevnt som et annet eksempel på våre diskriminerende holdninger. Norge var det andre landet i Europa (det fjerde i verden) som slik vedtok dette skjellsettende demokratiske prinsippet. Og videre framholdes det at vi ikke gjør nok for svake grupper og for verdens lidende – herunder flyktninger både hjemme og ute (sic!).

Når det et bikker over …

Enkeltskjebner er uslåelig. De berører oss. Da Erik By forsiktig holdt opp et lite utmagret og døende barn et sted i jungelen i Biafra på sekstitallet, og vi alle kunne se det på TV, skjedde det noe. Vi hadde aldri sett noe slikt før – i hvert fall ikke på den måten. Det åpnet hjertene og lommebøkene på en skjellsettende måte. Den norske folkesjelen ble berørt. Det skjedde en oppvåkning. Klart vi skal hjelpe!

Effekten av å bli innviet i enkeltskjebner er uslåelig – og den er uslitelig. Det samme skjer hver gang. Vi blir berørt og vi blir beveget til å gi. Siden sekstitallet har vi bokstavelig talt sett tusenvis av enkeltskjebner – og blitt berørt. Det har ikke bare bidratt til økt nødhjelp, men det har også formet oss som nasjon. Menneskerettighetene er en selvfølgelig rettesnor – i vår del av verden. Politikken og lovgivingen er endret og er tilpasset viktige humanistiskes prinsipper.

Men det er grense for alt – også for statlig hjertevarme og sjenerøsitet. Jøss, er det det!? vil trolig mange utbryte. For slik er premissene og tenkningen. Vår streben etter det perfekte – også på dette feltet er en selvfølge – for mange.

Men en stat er ikke empatisk. Den skal ikke være empatisk. Empati betyr implisitt forfordeling. Den som lider, og som vi ser, eller som blir skjøvet fram, får hjelp. Men hva med de vi ikke ser?

Statens oppgave er å bygge et rammeverk, et så godt og humant rammeverk som mulig, men innenfor økonomiske og praktisk forsvarlige og gjennomførbare rammer. Den skal ivareta helheten. I dette er humanisme og gode menneskelige verdier viktig, men ikke det eneste viktige.

For statens to viktigste oppgaver er faktisk noe helt annet. Det er å ivareta nasjonens og folkets sikkerhet, trygghet, fred og frihet og å sørge for en økonomisk bærekraft og overlevelse nå og på lengre sikt. Dess tryggere og fredeligere vi selv har det, og dess større økonomisk bærekraft nasjonen har, dess mer kan det bevilges til undervisning, infrastruktur, forsvar, politi, naturvern, klimatiltak – og til helse og velferd.

Det er her enkeltskjebnene kommer inn. Spesielt media, frivillige organisasjoner – og også politikere bruker enkeltskjebner i sin kamp for «eit (enda) varmare samfunn». De spiller på empati – som altså staten verken skal eller kan la seg styre etter. Men ettersom politikere, som jo legger premissene for statens anliggender, er mennesker, og som lett lar seg bevege av empati, endres og korrigeres stadig lover og regler slik at de tilpasses den sist framviste enkeltskjebnen. Det betyr at ressursene rettes inn mot en synlig eller framvist gruppe, eller kanskje en liten minoritet, mens andre, som ikke synes eller som blir vist fram, ikke blir slike korrigeringer til del.

Forutsetningen, som må legges til grunn for en slik humanitær tilfeldighetspoltikk, er at nasjonen ikke er begrenset av økonomiske lover og rammer og heller ikke er basert på en helhetlig politikk. Slik rammes andre deler av samfunnsutviklingen, og slik undergraves bærekraften og langsiktigheten. Dette er naturligvis svært risikofylt. Men en grenseløs humanisme og godhet, og prinsippet om at ingen, i hvert fall ikke de som blir vist fram og som synes, skal lide, slår alt – i en mediedrevet virkelighet.

Den omseggripende identitetspoltikken gjør at stadig nye enkeltindivider og grupper både blir «oppfunnet» og blir synligjort med det ene premisset om at de er forsømt. Skylda har den stadig mer utsatte majoriteten – altså de fleste av oss, som er egoistiske og som blir beskyldt for ikke å se enkeltskjebner.

Og ettersom «vi» er staten, må denne rydde opp – umiddelbart. Dette skjer hele tiden, enten det gjelder «nyoppfunnene» eller mer etablerte minoriteter, flyktninger, syke, medisinbrukere, funksjonshemmede, barn eldre, enslige mødre osv. Lista er uendelig, og iveren og dyktigheten er imponerende. Det eneste aktivister av alle valører nekter å ta innover seg eller å forholde seg til, er det nøkterne, men livsviktige og bokstavelig talt statsbærende ordet «å prioritere».

Når ansvarlige politikere – i posisjon, som jo har et like stort hjerte for de lidende som alle andre, er seg sitt tunge ansvar bevisst og gjør sin plikt og prioriterer – som alltid er en vanskelig avveining, blir de buet ut av horden av de gode og velvillige i media, i organisasjonene og også av andre politikere – de som til enhver tid befinner seg i opposisjon. Det er noe lovmessig over denne dynamikken.

Ja, vi skal hele tiden forsøke å forbedre oss. Det er vår plikt. Men vi skal også verdsette og anerkjenne hvor langt vi faktisk er kommet – i verdens beste land å bo i og blant verdens lykkeligste – når det gjelder vår streben etter det paradisiske. Her er selvfølgelig løsningsordet «nøkternhet».

Med en inflatorisk moralisme og en løssluppenhet som rask går over i det uansvarlige, står vi i fare for å miste grepet, og vi risikerer å stå foran en moralsk, økonomisk og samfunnsmessig nedsmelting. Det ønsker vi ikke. De første som vil lide er de svakeste, og i neste omgang alle våre etterkommer. Det er ei tung bør å bære, spesielt for et varmt hjerte.

The final count down

KrF er blant de som har utmerket seg på en positiv måte. Partiet har en stolt historie der nestekjærlighet og kristen moral og etikk har vært viktig. Dette har riktignok ført til mange tapte slag, men også noen seiere. Well done! Godt kjempet!

Men også KrF har endt opp i den stadig mer omfangsrike sekken av moralske velmenere som roper på paradis på ren refleks. Slik bidrar også KrF til å rive ned mer enn å bygge opp. Som nevnt, dette vil til slutt true de svakeste blant oss – og vår etterslekt. Takk og pris for at det finnes rakryggede politikere som holder ting sammen og som ikke lar seg rive med av fremvist lidelse og enkeltskjebner.

Men KrF ser det ikke slik. De har tatt moralismen til nye høyder. Dagens regjering er ikke varmhjertet nok – enda den bruker mer på gode formål enn noen har gjort før den. Men KrF lukker øynene og roper på «eit (enda) varmare samfunn». Slik har partiet plassert seg selv i en meget utsatt posisjon, på en moralsk pidestall som savner sidestykke i norsk poltikk. Alt dette er det motsatte av hva nasjonen trenger – slik som ansvarlighet, nøkternhet, skjønnsomhet og bærekraft.

Dette vil føre til moralsk, økonomisk og samfunnsmessig nedsmelting. Nedtellingen er begynt.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt