Arne Danielsen

324

Nedsmelting

Tåler vi et enda varmere samfunn? Kan det stadig ropet om «eit varmare samfunn» føre til moralsk og samfunnsmessig nedsmelting?

Publisert: 2. nov 2018

Noe av det stolteste ved vår historie er utviklingen av samarbeid, fellesskap, sosiale normer og humanisme.

Det er det barske klimaet og de tøffe kårene som har skylda. Da menneskene fulgte isen nordover, måtte de samarbeide for å overleve. Det var ingen opsjon å rusle bort til nærmeste tre å plukke ned en mango eller ei banan. De måtte organisere seg og planlegge for å greie seg i den mørke, kalde og snørike årstida. Samarbeidet utviklet fellesskapsfølelse og lojalitet.

Vikingene skapte velutviklede og velfungerende samfunn med tingsvesen og leidang. Lojaliteten til felleskapet var så sterk at, når skip var i havsnød, og det var fare for å synke under tung last, meldte menn seg frivillig til å gå over bord for slik å lett børa og å berge de andre. Da er lojaliteten til felleskapet sterk.

Magnus Lagabøte, inspirert av Bibelens budskap om at alle er like for Gud, vedtok i 1274 sin landslov der alle, høy og lav var like for loven. Dette var den første loven i Europa (og trolig verden) med et slik prinsipp. Grunnloven av 1814, som var inspirert den franske og amerikanske, ble en modernisert og en enda mer radikal utgave, og ble slik en modell for andre.

Kommunalt selvstyre, Thranebevegelsen, allmueskole og senere folkeskole, lov om barnearbeid og lov om ulykkestrygd kom utover på og i andre halvdel av 1800-tallet. I 1898 ble det allmenn stemmerett for menn, og femten år senere for kvinner. Begge lovendingene om stemmerett var blant de første i Europa. De Castbergske barnelover sikret rettighetene til barn født utenfor ekteskap. Og så kom den viktige arbeiderkampen som endte med vidtfavnende sosiale rettigheter og arbeidslivsregler.


Verdensmester i humanisme og fredsarbeid – hjemme og ute

Med dette som fundament, fikk vi Folketrygden og en av verdens mest omfattende arbeidsmiljølover. Videre kom en rekke endringer med lovfestede rettigheter og tryggere kår for svake grupper som eldre, funksjonshemmede og minoriteter. I 1988 ble sametinget åpnet, og i 1991 vedtok Norge som en av få nasjoner å ratifisere den omseggripende FN’s urbefolkningskonvensjon. Våre naboland har fortsatt ikke ratifisert den.

Norge er også et av verdens mest likestilte land – både mellom kjønnene og når det gjelder utsatte gruppers rettigheter. Det er kvinnelige ledere i Høyesterett, Stortinget, regjeringen, og så har de tre regjeringspartiene kvinnelige ledere.

Sivilsamfunnet, med et mylder av frivillige organisasjoner, har tatt på seg oppgaven med å fremme interessene til alle tenkelige – og kanskje også utenkelige grupperinger – ned til den minste minoritet og gruppe. I det hele tatt, vi blir passet på og ivaretatt fra vugge til grav.

Norge har ikke bare sosial samvittighet for sine egne. Vi har også satt oss som mål å være en humanitær stormakt for verdens lidende. Dette har materialisert seg gjennom verdens største bistandsbudsjett – målt mot BNI. I det fremlagte statsbudsjettet for 2019 foreslås det formidable 35 mrd. til bistand. Videre har vi en av verdens mest omfattende og vellykkede innsamlingsdugnader, TV-aksjonen – som oftest går til formål i utviklingsland.

Fredsprosjekter er en annen del av den humanitære stormakten Norge sitt virke. Som nasjon har vi gått «all inn». Av og til har man lykkes, andre ganger mislykkes – noen ganger grundig. Men vi fortsetter å gjøre det vi kan for å skape fred i verden. Norge er leder av giverlandsgruppa for Palestina, og er politisk og økonomisk i fremste rekke i andre konflikter og kriseområder.

Alt dette går opp i en moralsk og humanitær enhet i innsatsen for flyktninger – ute og hjemme. Norge er blant de som tar i imot flest flyktninger i fht eget folketall i Europa.

Alle land blir kritisismer av FN, som har som oppgave å fordele et uoverkommelig antall mennesker på flukt – og å arbeide for best mulig integrering. Også Norge har fått sin del av kritikken, men samtidig har Norge fått ros for å være blant de beste på integrering. Også.

Når det gjelder klima og miljø, har vi verdens høyeste andel el-biler, verdens laveste utslipp fra biler og verdens reneste energiproduksjon. Selv olje- og gass-produksjonen er den renset i verden.  Relativt sett. Norge har den strengeste ressursforvaltingen av fiskeriressursene og en særlig god og ansvarlig forvalting av natur og det biologiske mangfoldet – sammenlignet med andre land.

Om det meste av alt dette er det i hovedsak tverrpolitisk enig. Dagens regjering har videreført og legger enda større ressurser inn i alle hjelpeområder som er nevnt foran. Men djevelen ligger i detlajene ...


Selvskading

Norge topper altså en rekke internasjonale statistikker. Kort sagt, Norge er verdens beste land å bo i – og vi er sannelig også blant de lykkeligste i verden.

Alt dette gjør at vi naturligvis har grunn til å være stolte av våre verdier og hvordan samfunnet har utviklet seg.

Men Adam’s opphold i Paradis var av begrenset varighet. Slangen, den listige, hvisker innsmigrende til folk og overbeviser dem om at selvskading er nobelt. Mange lar seg overbevise. Slik har det utviklet seg en destruktiv og på alle måter ødeleggende kultur der det å piske seg selv til blods oppleves som helt nødvendig og som den ypperste askese.

Jødeparagrafen i Grunnloven av 1814 er slik sett kjærkommen – for selvskaderne. Den blir stadig trukket fram som nasjonens nedrighet. Lovparagrafen ble opphevet (så tidlig som) i 1851. At kvinner ikke fikk allmenn stemmerett før i 1913, blir nevnt som et annet eksempel på våre diskriminerende holdninger. Norge var det andre landet i Europa (det fjerde i verden) som slik vedtok dette skjellsettende demokratiske prinsippet. Og videre framholdes det at vi ikke gjør nok for svake grupper og for verdens lidende – herunder flyktninger både hjemme og ute (sic!).


Når det et bikker over …

Enkeltskjebner er uslåelig. De berører oss. Da Erik By forsiktig holdt opp et lite utmagret og døende barn et sted i jungelen i Biafra på sekstitallet, og vi alle kunne se det på TV, skjedde det noe. Vi hadde aldri sett noe slikt før – i hvert fall ikke på den måten. Det åpnet hjertene og lommebøkene på en skjellsettende måte. Den norske folkesjelen ble berørt. Det skjedde en oppvåkning. Klart vi skal hjelpe!

Effekten av å bli innviet i enkeltskjebner er uslåelig – og den er uslitelig. Det samme skjer hver gang. Vi blir berørt og vi blir beveget til å gi. Siden sekstitallet har vi bokstavelig talt sett tusenvis av enkeltskjebner – og blitt berørt. Det har ikke bare bidratt til økt nødhjelp, men det har også formet oss som nasjon. Menneskerettighetene er en selvfølgelig rettesnor – i vår del av verden. Politikken og lovgivingen er endret og er tilpasset viktige humanistiskes prinsipper.

Men det er grense for alt – også for statlig hjertevarme og sjenerøsitet. Jøss, er det det!? vil trolig mange utbryte. For slik er premissene og tenkningen. Vår streben etter det perfekte – også på dette feltet er en selvfølge – for mange.

Men en stat er ikke empatisk. Den skal ikke være empatisk. Empati betyr implisitt forfordeling. Den som lider, og som vi ser, eller som blir skjøvet fram, får hjelp. Men hva med de vi ikke ser?

Statens oppgave er å bygge et rammeverk, et så godt og humant rammeverk som mulig, men innenfor økonomiske og praktisk forsvarlige og gjennomførbare rammer. Den skal ivareta helheten. I dette er humanisme og gode menneskelige verdier viktig, men ikke det eneste viktige.

For statens to viktigste oppgaver er faktisk noe helt annet. Det er å ivareta nasjonens og folkets sikkerhet, trygghet, fred og frihet og å sørge for en økonomisk bærekraft og overlevelse nå og på lengre sikt. Dess tryggere og fredeligere vi selv har det, og dess større økonomisk bærekraft nasjonen har, dess mer kan det bevilges til undervisning, infrastruktur, forsvar, politi, naturvern, klimatiltak – og til helse og velferd.

Det er her enkeltskjebnene kommer inn. Spesielt media, frivillige organisasjoner – og også politikere bruker enkeltskjebner i sin kamp for «eit (enda) varmare samfunn». De spiller på empati – som altså staten verken skal eller kan la seg styre etter. Men ettersom politikere, som jo legger premissene for statens anliggender, er mennesker, og som lett lar seg bevege av empati, endres og korrigeres stadig lover og regler slik at de tilpasses den sist framviste enkeltskjebnen. Det betyr at ressursene rettes inn mot en synlig eller framvist gruppe, eller kanskje en liten minoritet, mens andre, som ikke synes eller som blir vist fram, ikke blir slike korrigeringer til del.

Forutsetningen, som må legges til grunn for en slik humanitær tilfeldighetspoltikk, er at nasjonen ikke er begrenset av økonomiske lover og rammer og heller ikke er basert på en helhetlig politikk. Slik rammes andre deler av samfunnsutviklingen, og slik undergraves bærekraften og langsiktigheten. Dette er naturligvis svært risikofylt. Men en grenseløs humanisme og godhet, og prinsippet om at ingen, i hvert fall ikke de som blir vist fram og som synes, skal lide, slår alt – i en mediedrevet virkelighet.

Den omseggripende identitetspoltikken gjør at stadig nye enkeltindivider og grupper både blir «oppfunnet» og blir synligjort med det ene premisset om at de er forsømt. Skylda har den stadig mer utsatte majoriteten – altså de fleste av oss, som er egoistiske og som blir beskyldt for ikke å se enkeltskjebner.

Og ettersom «vi» er staten, må denne rydde opp – umiddelbart. Dette skjer hele tiden, enten det gjelder «nyoppfunnene» eller mer etablerte minoriteter, flyktninger, syke, medisinbrukere, funksjonshemmede, barn eldre, enslige mødre osv. Lista er uendelig, og iveren og dyktigheten er imponerende. Det eneste aktivister av alle valører nekter å ta innover seg eller å forholde seg til, er det nøkterne, men livsviktige og bokstavelig talt statsbærende ordet «å prioritere».

Når ansvarlige politikere – i posisjon, som jo har et like stort hjerte for de lidende som alle andre, er seg sitt tunge ansvar bevisst og gjør sin plikt og prioriterer – som alltid er en vanskelig avveining, blir de buet ut av horden av de gode og velvillige i media, i organisasjonene og også av andre politikere – de som til enhver tid befinner seg i opposisjon. Det er noe lovmessig over denne dynamikken.

Ja, vi skal hele tiden forsøke å forbedre oss. Det er vår plikt. Men vi skal også verdsette og anerkjenne hvor langt vi faktisk er kommet – i verdens beste land å bo i og blant verdens lykkeligste – når det gjelder vår streben etter det paradisiske. Her er selvfølgelig løsningsordet «nøkternhet».

Med en inflatorisk moralisme og en løssluppenhet som rask går over i det uansvarlige, står vi i fare for å miste grepet, og vi risikerer å stå foran en moralsk, økonomisk og samfunnsmessig nedsmelting. Det ønsker vi ikke. De første som vil lide er de svakeste, og i neste omgang alle våre etterkommer. Det er ei tung bør å bære, spesielt for et varmt hjerte.


The final count down

KrF er blant de som har utmerket seg på en positiv måte. Partiet har en stolt historie der nestekjærlighet og kristen moral og etikk har vært viktig. Dette har riktignok ført til mange tapte slag, men også noen seiere. Well done! Godt kjempet!

Men også KrF har endt opp i den stadig mer omfangsrike sekken av moralske velmenere som roper på paradis på ren refleks. Slik bidrar også KrF til å rive ned mer enn å bygge opp. Som nevnt, dette vil til slutt true de svakeste blant oss – og vår etterslekt. Takk og pris for at det finnes rakryggede politikere som holder ting sammen og som ikke lar seg rive med av fremvist lidelse og enkeltskjebner.

Men KrF ser det ikke slik. De har tatt moralismen til nye høyder. Dagens regjering er ikke varmhjertet nok – enda den bruker mer på gode formål enn noen har gjort før den. Men KrF lukker øynene og roper på «eit (enda) varmare samfunn». Slik har partiet plassert seg selv i en meget utsatt posisjon, på en moralsk pidestall som savner sidestykke i norsk poltikk. Alt dette er det motsatte av hva nasjonen trenger – slik som ansvarlighet, nøkternhet, skjønnsomhet og bærekraft.

Dette vil føre til moralsk, økonomisk og samfunnsmessig nedsmelting. Nedtellingen er begynt.

16 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Daniel Krussand

17 innlegg  2003 kommentarer

En glad Jonas!

Publisert 9 måneder siden
Arne Danielsen. Gå til den siterte teksten.
Men KrF ser det ikke slik. De har tatt moralismen til nye høyder. Dagens regjering er ikke varmhjertet nok – enda den bruker mer på gode formål enn noen har gjort før den. Men KrF lukker øynene og roper på «eit (enda) varmare samfunn». Slik har partiet plassert seg selv i en meget utsatt posisjon, på en moralsk pidestall som savner sidestykke i norsk poltikk. Alt dette er det motsatte av hva nasjonen trenger – slik som ansvarlighet, nøkternhet, skjønnsomhet og bærekraft.

Dette var velskrevet.

Med alt styret rundt KrF har vi fått bekreftet det du sier, - enda «varmere» samfunn.  Det lar seg selvsagt ikke gjøre!  Vi får håpe KrF’s politikere yter den varmen i nabolaget der de bor og betaler av egen lomme slik vi andre gjør mot naboer.  Nå når 98 blå og 90 røde og 2 hvite roser er delt ut får vi håpe de gule innordner seg trekløveret uten for mye ståk!

Ansvarlighet er hva vi trenger nå.

Jeg tenker Jonas puster lettet ut, det hadde ikke vært lett å hoppe etter Virkola.

6 liker  
Kommentar #2

Johan Rosberg

20 innlegg  444 kommentarer

Riktig.

Publisert 9 måneder siden
Arne Danielsen. Gå til den siterte teksten.
Nedtellingen er begynt.

Nå er den borgerlige Pandora-esken åpnet. Jeg finner frem popcornet. Blir moro å følge med på hva slags ansvarlighet vi får fra Listhaug og meningsfeller fremover ;D Makten har dem seg i mellom.

2 liker  
Kommentar #3

Tore Olsen

21 innlegg  5415 kommentarer

Ikke bare nedsmelting.....

Publisert 9 måneder siden
Arne Danielsen. Gå til den siterte teksten.
Dette vil føre til moralsk, økonomisk og samfunnsmessig nedsmelting. Nedtellingen er begynt.

rotfestet løsner - noen bygger tankeløst på sandgrunn.

5 liker  
Kommentar #4

Johan Rosberg

20 innlegg  444 kommentarer

Sandgrunn.

Publisert 9 måneder siden

Jeg ville nok følt meg utrygg på en hvilken som helst grunn utenom nåden. Så er da nåden den eneste grunn som holder, og den politiske grunnholdning bør da forbannet vel være basert på nettopp denne grunnvoll. 

Hvordan Nåde fortolkes politisk er kanskje kjernen i det vi diskuterer, og der håper jeg denne fredagsrumlingen har sin misjon. 

Hvis du bruker 200.000,- i å pæle huset i grunnfjellet i håp om at du bygger på stein, så har kanskje noe i bibelteksten gått hus forbi? Ikke at pæling av fundament er bortkastet - kan fort være en god idé det nå som det regner omtrent som i Noahs dager, men slikt forvirrer retorikken. :)

Kommentar #5

Per Steinar Runde

211 innlegg  2476 kommentarer

Glimrande analyse

Publisert 9 måneder siden

Eit framifrå innlegg av Arne Danielsen; velskrive, grundig og korrekt. Ikkje noko tre veks inn i himmelen. Det finst grenser for alt. Utopien, eller "hypermoralismen", som Alexander Grau kallar fenomenet, vil ikkje forstå dette. Utan realitetssans forstrekkjer den seg til slutt. Når pyramidespelet raknar, risikerer vi ein blåmåndag av dei sjeldne.

10 liker  
Kommentar #6

Johan Rosberg

20 innlegg  444 kommentarer

Bibel eller ikke?

Publisert 9 måneder siden
Per Steinar Runde. Gå til den siterte teksten.
Utan realitetssans forstrekkjer den seg til slutt. Når pyramidespelet raknar, risikerer vi ein blåmåndag av dei sjeldne.

Man kan ikke lese sin bibel uten å lese om blåmandag. Derfor etterspør jeg tydlig om du legger noe teologisk inn i dine skriblerier, eller om det bare er personlige og sekulære drodlerier du bedriver?

Kommentar #7

Tore Olsen

21 innlegg  5415 kommentarer

Publisert 9 måneder siden
Johan Rosberg. Gå til den siterte teksten.

Jeg ville nok følt meg utrygg på en hvilken som helst grunn utenom nåden. Så er da nåden den eneste grunn som holder, og den politiske grunnholdning bør da forbannet vel være basert på nettopp denne grunnvoll. 

Hvordan Nåde fortolkes politisk er kanskje kjernen i det vi diskuterer, og der håper jeg denne fredagsrumlingen har sin misjon. 

Hvis du bruker 200.000,- i å pæle huset i grunnfjellet i håp om at du bygger på stein, så har kanskje noe i bibelteksten gått hus forbi? Ikke at pæling av fundament er bortkastet - kan fort være en god idé det nå som det regner omtrent som i Noahs dager, men slikt forvirrer retorikken. :)

:))

2 liker  
Kommentar #8

Per Steinar Runde

211 innlegg  2476 kommentarer

Politikk er sekulært

Publisert 9 måneder siden
Johan Rosberg. Gå til den siterte teksten.
Derfor etterspør jeg tydlig om du legger noe teologisk inn i dine skriblerier,

Politiske val og standpunkt høyrer avgjort til det verdslege regiment.

8 liker  
Kommentar #9

Johan Rosberg

20 innlegg  444 kommentarer

Ok :)

Publisert 9 måneder siden

Skal vi da la være å stemme og å være politiske? Neppe. Eller for å si det kort: Hvis du er kristen, klarer jeg ikke å se hvordan man kan løsrive politiske synspunkt fra de teologiske. Lar man være å stemme eller ytre seg i offentlige medier, ser jeg at bordet ikke fanger på samme måte. Men vi er nå engang her på VD. 

Så om innleggene her ikke er teologisk begrunnet, så kan vi da i det minste forsøke å begrunne hvorfor de ikke trenger å være nettopp det  - teologisk begrunnet. Keiserens?

Vel, da må man jammen meg stå nok så rett om man bruker teologiske begrunnelser i et "pro"-argument. Og her skal Listhaug og tilhengerne tynes. Det er mitt personlige mål. Hver fredag! Skål!


Kommentar #10

Torry Unsgaard

5 innlegg  496 kommentarer

Nedsmelting?

Publisert 8 måneder siden
Arne Danielsen. Gå til den siterte teksten.

Men KrF ser det ikke slik. De har tatt moralismen til nye høyder. Dagens regjering er ikke varmhjertet nok – enda den bruker mer på gode formål enn noen har gjort før den. Men KrF lukker øynene og roper på «eit (enda) varmare samfunn». Slik har partiet plassert seg selv i en meget utsatt posisjon, på en moralsk pidestall som savner sidestykke i norsk poltikk. Alt dette er det motsatte av hva nasjonen trenger – slik som ansvarlighet, nøkternhet, skjønnsomhet og bærekraft.

Dette vil føre til moralsk, økonomisk og samfunnsmessig nedsmelting. Nedtellingen er begynt.

Takk for din omfattende historiske utredning. Takk også for din omtanke for ”de svakeste blant oss”.

Jeg tror likevel ikke at flere ressurser til disse svakeste blant oss vil føre til  ”samfunnsmessig nedsmelting”. Utfordringen består i å fordele ressursene slik at ikke det samlede innenlandske forbruket øker. Dette er mer enn stort nok fra før. I hvert fall hvis vi sammenlikner oss med resten av verden, og tenker på belastningen på naturen.

Dette innlegget forteller litt om hva som er viktig hvis vi skal skape et varmere samfunn: 

 http://www.verdidebatt.no/innlegg/11745927-sammen-for-et-varmere-samfunn

Vi har tross alt en del penger på bok. De siste oversiktene viser at vi disponerer et oljefond til ca 8000 milliarder kr som tilsvarer ca 1600 millioner pr innbygger. Fondet vokser stadig. Jeg viser her til følgende oppslag i Dagbladet: 

 https://www.dagbladet.no/nyheter/ny-rekord-i-oljefondet/70114034

Disse pengene kan vi gjerne bruke mer av, bare vi ikke bruker mer på oss selv, det vi si innenlands.

2 liker  
Kommentar #11

Tore Olsen

21 innlegg  5415 kommentarer

Noen har det så godt at de unner ingenting til andre, før man flytter utenlands.

Publisert 8 måneder siden
Torry Unsgaard. Gå til den siterte teksten.
Disse pengene kan vi gjerne bruke mer av, bare vi ikke bruker mer på oss selv, det vi si innenlands.

Heldigvis er det ikke fattigfolk i Norge. De som samler sammen matvarer i butikkene, for å gi til trengende, lurer oss alle. De bruker dem sikkert på seg selv. Grådige som vi er i Norge - (ojsann - et øyeblikk glemte jeg at j eg hadde lest det glimrende innlegget til Danielsen, som forklarer at vi er det verste landet i verden til å gi bort ting.)

Husker jeg ikke feil så ga vi 300 millioner til Clinton fondet. 

3 liker  
Kommentar #12

Torry Unsgaard

5 innlegg  496 kommentarer

Beklager!

Publisert 8 måneder siden
Torry Unsgaard. Gå til den siterte teksten.
ca 1600 millioner pr innbygger.

Her forsvant dessverre et komma. Det skulle stått ca 1,600 million pr innbygger. Viktig nok, men det endrer likevel ikke på konklusjonene i innlegget mitt. 

Kommentar #13

Arne Danielsen

324 innlegg  5691 kommentarer

Et varmhjertet sukk

Publisert 8 måneder siden
Torry Unsgaard. Gå til den siterte teksten.
Utfordringen består i å fordele ressursene slik at ikke det samlede innenlandske forbruket øker. Dette er mer enn stort nok fra før.

Unsgaard lar seg friste av det store Pensjonsfondet (Oljefondet). Han som mange andre. Dette er en velsignelse for oss, men det er ingen Sareptas krukke. Politikerne er prisverdig nok enige om at det er vårt ansvar å forvalte dette primært på vegne av kommende generasjoner. Det vi bruker ut over Handlingsregelen (ca. 3-3,5 % av den årlige avkastningen), tar vi fra våre etterkommere. Kan vi tillate oss det?

I Norge har vi det så bra på alle måter, ja, best i verden i hht til flere av FN's og andre internasjonale rapporter, at det ville være vanskelig, for ikke å si umulig å forsvare å pøse på med enda mer for å få det enda bedre. Det er egoistisk.

Men hva med de svake gruppene, de som sliter blant oss? Jo da, disse får også sin del, og i fleste tilfeller får de relativt sett langt mer enn oss andre – og svært mye mer enn svake grupper i andre land . De blir tatt godt vare på. Imidlertid, på grunn av handikapp, rus eller andre forhold, er det ikke mulig for alle disse å få en livskvalitet som de fleste av oss andre har. Men dette er i sjeldne tilfeller et økonomisk spørsmål – i velferdsstaten Norge.

Problemet er at mange, slik som dessverre også KrF, har gjort det til en livsoppgave å insistere på at politikere, som er satt til forvalte ressursene og å ta vare på oss alle, er kalde om hjertet når de ikke yter enda mer til enda fler.

Det er to grunner til at vi ikke kan bruke over evne – selv om det er fristende, vi har jo 8.000 mrd. på bok må vite, er viktige samfunnsøkonomiske mekanismer og altså bærekraft. 

Det andre er innvandringen som bokstavelig talt skaper ubalanse i regnskapet.

Vi ville jo gjerne brukt enda mer til enkelte grupper, men kan altså ikke overskride de økonomiske rammene som et samlet Storting er enige om – også KrF.

I de to-tre foregående årene, da oljeprisfallet rammet, tusenvis gikk ut i arbeidsledighet, og regjeringen valgte å øke oljepengebruken, for å motvirke dette, ble de kritisert av Unsgaards foretrukne regjeringspartier, Arbeiderpartiet, de med det varme hjertet, for å bruke for mye oljepenger. Samtidig lansert Støre mantraet om "for lite, for sent". 

Det skal åpenbart ikke være lett, men så er jo uredelig dobbeltkommunikasjon, som kjent, en yndet øvelse blant politikere. De unnslår seg ingenting, hverken å være uærlige eller å utrope politiske partier til hjertekalde og at de forfekter et dårlig menneskesyn. Slik kan bare utrykkes fra en slevbygget pidestall. Men slik er altså mange politikere. De eier ikke skam.

----

Her er en kjapp oppsummering av hva SSB svarer når det blir spurt om hvordan innvandringen til Norge skal kunne finansieres i tiårene som kommer:

Det er i hovedsak tre muligheter:

1) Bruke mer oljepenger. Siden man vil mangle skattepenger når man ser noen tiår fremover, vil dette i realiteten være en utsettelse av den reelle finansieringen.

2) Øke skattesatsene.

3) Kutte i offentlige utgifter, enten gjennom reduserte velferdstjenester eller stønader. Pensjonsreformen er et eksempel på en reform som på lang sikt vil redusere offentlige utgifter. Den vil ha ekstra sterk effekt fordi den både stimulerer arbeidsinnsatsen og skaper økte skatteinntekter.

----

Slik jeg har forsøkt å beskrive ovenfor, og slik SSB fremlegger dette, er ikke bruk av oljepenger en løsning. Det som gjenstår er å øke skattene og å redusere velferdsordningene. Det siste vil gå mest utover de som er mest avhengig av hjelpeordninger. Altså det svakeste.

Dette betyr at også KrF må prioritere. Skal vi ta inn enda flere migranter eller skal vi ta vare på de vi har og ikke minst hjelpe de svakeste blant oss – og også tilgode se våre etterkommere? Eller skal vi la det skure og stadig rope på "eit enda varmare samfunn"?

Når det gjelder bistand, så gjelder de samme mekanismene. Bruk av mer oljepenger er ikke en opsjon. Men derimot kan trolig bistanden effektiviseres – og da til velsignelse for de som trenger den hjelpen vi gjerne vil gi. Kan hende vi kan halvere ytelsene og få like mye ut av dem. Ikke vet jeg, men det er en god medmenneskelig handling og kristen nestekjørlighet å gjøre noe me dette. Men igjen. KrF er mest opptatt av å øke bistandsbudsjettet. Da tar seg best ut slik. 

Vi andre kan ikke annet å sukke - oppgitt. 

4 liker  
Kommentar #14

Tore Olsen

21 innlegg  5415 kommentarer

Egoismen har mange vakre klær

Publisert 8 måneder siden
Arne Danielsen. Gå til den siterte teksten.

Slik jeg har forsøkt å beskrive ovenfor, og slik SSB fremlegger dette, er ikke bruk av oljepenger en løsning. Det som gjenstår er å øke skattene og å redusere velferdsordningene. Det siste vil gå mest utover de som er mest avhengig av hjelpeordninger. Altså det svakeste.

Dette betyr at også KrF må prioritere. Skal vi ta inn enda flere migranter eller skal vi ta vare på de vi har og ikke minst hjelpe de svakeste blant oss – og også tilgode se våre etterkommere? Eller skal vi la det skure og stadig rope på "eit enda varmare samfunn"?

Når det gjelder bistand, så gjelder de samme mekanismene. Bruk av mer oljepenger er ikke en opsjon. Men derimot kan trolig bistanden effektiviseres – og da til velsignelse for de som trenger den hjelpen vi gjerne vil gi. Kan hende vi kan halvere ytelsene og få like mye ut av dem. Ikke vet jeg, men det er en god medmenneskelig handling og kristen nestekjørlighet å gjøre noe me dette. Men igjen. KrF er mest opptatt av å øke bistandsbudsjettet. Da tar seg best ut slik. 

Vi andre kan ikke annet å sukke - oppgitt. 

Hjelpeindustrien lever av andres godhet. Lett å gi bort andres penger, spesielt når man selv tjener enorme summer i prosessen.

Timoteus 1 -   "8 Men dersom nogen ikke har omsorg for sine egne, og mest for sine husfolk, han har fornektet troen og er verre enn en vantro.

5 liker  
Kommentar #15

Torry Unsgaard

5 innlegg  496 kommentarer

Nei!

Publisert 8 måneder siden
Arne Danielsen. Gå til den siterte teksten.
Unsgaards foretrukne regjeringspartier, Arbeiderpartiet

Det er viktig at du holder deg til sannheten i dine innlegg, og ikke tillegger folk andre synspunkter enn de har. Jeg står helt på KrFs landsstyrevedtak fra før siste stortingsvalg hvor det heter at ”KrF vil arbeide for en regjering i 2017 som består av flest mulig av sentrumspartiene og partiet Høyre." Jeg viser til følgende som nylig ble trykket i avisene Dagen og Vårt Land:

 http://www.verdidebatt.no/innlegg/11741339-velg-opposisjon

Kommentar #16

Torry Unsgaard

5 innlegg  496 kommentarer

Nei!

Publisert 8 måneder siden
Arne Danielsen. Gå til den siterte teksten.
Det vi bruker ut over Handlingsregelen (ca. 3-3,5 % av den årlige avkastningen), tar vi fra våre etterkommere. Kan vi tillate oss det?

Jeg ser ikke behov for å bruke mer oljepenger enn det handlingsregelen tillater. I forslaget til statsbudsjett for 2019 er det foreslått å bruke 2,7 % av den årlige avkastningen, så her har vi mye å gå på. 

For våre etterkommere, særlig i distriktene, er det viktig å få opp igjen fødselstallene. 1,63 fødsler pr kvinne er på ingen måte bærekraftig på lang sikt. Betydelig økning både av barnetrygd og fødselspenger for mødre som ikke har vært i arbeid, er her viktige virkemidler. Jeg viser til KrFs forslag om dette.

Du er bekymret for kostnadene som følger av innvandringen. Her må vi også ta med positive sider. Jeg vil nevne et eksempel fra vårt fylke. Øyene Hitra og Frøya utenfor Trøndelagskysten hadde sterk fraflytting i forrige århundre. Avfolkning truet. Fiskeoppdrett med tilhørende industriproduksjon har nå snudd denne utviklingen. Det hadde ikke vært mulig å skaffe arbeidskraft til de nye virksomhetene uten innvandring. Folketallet i begge kommunene har nå økt betydelig. En lærer på Hitra sa at det nå var folk på øya som hadde etnisk bakgrunn fra 73 ulike nasjoner. Situasjonen på Frøya er ikke så ulik. 

Innvandringen har også hindret den forgubbingen som ellers hadde vært tilfelle som følge av lave fødselstall.

Kommentar #17

Arne Danielsen

324 innlegg  5691 kommentarer

Beklager

Publisert 8 måneder siden
Torry Unsgaard. Gå til den siterte teksten.
Jeg står helt på KrFs landsstyrevedtak fra før siste stortingsvalg hvor det heter at ”KrF vil arbeide for en regjering i 2017 som består av flest mulig av sentrumspartiene og partiet Høyre.

Mente jeg hadde lest du støttet Hareide. Men det er åpenbart feil. Det beklager jeg. 

1 liker  
Kommentar #18

Arne Danielsen

324 innlegg  5691 kommentarer

Utmerket!

Publisert 8 måneder siden
Torry Unsgaard. Gå til den siterte teksten.
For våre etterkommere, særlig i distriktene, er det viktig å få opp igjen fødselstallene. 1,63 fødsler pr kvinne er på ingen måte bærekraftig på lang sikt. Betydelig økning både av barnetrygd og fødselspenger for mødre som ikke har vært i arbeid, er her viktige virkemidler. Jeg viser til KrFs forslag om dette.

Det er med slike forslag, og spesielt begrunnelsen for det, som gjør KrF til et politisk alternativ for flere.

Når det gjelder arbeidsinnvandring, så er dette et utmerket bytteforhold mellom ledige hender og ledig produksjonskapasitet. Typisk kommer de fleste ifra "Landgruppe 1" og "Landgruppe 2" hit for å arbeide, og deretter reiser de hjem igjen.

På Hitra og Frøya arbeider det antakelig også andre innvandrergrupper, immigranter som er kommet for å bli. Men at noen av dem er i arbeid, for det er jo riktig at, ikke bare noen, men mange av dem er i arbeid, forandrer ingenting i fht SSB's økonomiske framskrivinger.

Etter 30-40 års erfaring med denne type innvandring viser de mest sannsynlige framskrivingene at en for liten andel av innvandrere fra "Landgruppe 3" (den fremmedkulturelle innvandringen) er i arbeid og vil komme i arbeid, og at alt for mange er og vil forbli på kostbare offentlige ytelser.

Og ettersom vi tar inn stadig flere, spesielt gjennom familiegjenforening, som ofte er foreldre og søsken uten kompetanse, og som vil bli værende på offentlige ytelser livet ut, vil trenden heller kunne øke. Dette er ikke bærekraftig.

Den dagen KrF blir et ansvarlig parti i innvandringspolitikken, slik søsterpartiet i Sverige er blitt, og som snudde nederlagsstemning til et oppsiktsvekkende positivt resultat ved Riksdagsvalget, vil sjansene øke for at jeg for min del igjen kan stemme på mitt gamle parti.

4 liker  
Kommentar #19

Per Steinar Runde

211 innlegg  2476 kommentarer

Nokre fakta

Publisert 8 måneder siden
Torry Unsgaard. Gå til den siterte teksten.
Vi har tross alt en del penger på bok. De siste oversiktene viser at vi disponerer et oljefond til ca 8000 milliarder kr

Statens Pensjonsfond Utland er, som namnet seier, eit fond som skal sikre barna og barnebarna våre noko å leve av når dei blir gamle. Samfunnsøkonomane fortel at Statens framtidige pensjonsplikter alt no er underfinansierte. Fondet er m.a.o. alt disponert. Mykje av verdiauken siste åra, målt i norske kroner, skriv seg frå fall i verdien av denne valutaen. Først med ny stigning i oljeprisen byrja fondet igjen å auke, reelt sett.  
Vi tappar no fondet for ca 3% i året, som svarar til pårekna avkastning. Det er snakk om 3% av sjølve fondet, ikkje 3% av utbyttet: 8000000000x3/100=240000000, dvs 240 mill, som svarar omlag til det som har blitt overført til statsbudsjettet siste åra.

3 liker  
Kommentar #20

Arne Danielsen

324 innlegg  5691 kommentarer

Handlingsregelen

Publisert 8 måneder siden

Takk til Per Steinar Runde for viktige presiseringer om "oljefondet" og om vår disponering av dette.

I kommentar #13 uttrykte jeg meg feil. Det dreier seg ikke en prosentandel av avkastningen men en anslått prosent som er den forventede avkastningen, slik Runde skriver. Det jeg ikke hadde sjekket, var nåværende anslag. Det er på 2,9 %.

Et viktig premiss er at bruken av fondet er for å skape balanse i budsjettet, altså når vi bruker mer enn det vi ellers har disponibelt. Mer bruk av penger til stadig flere gode formål øker budsjettubalansen eller budsjettunderskuddet og vi må bruke mer penger enn fondets avkastning. Dermed må vi tære på ressursene som skal gå til framtidige pensjoner og -generasjoner.

Her fra Store norske leksikon:

Regelen innebærer at Stortinget ikke skal bruke mer oljepenger på statsbudsjettet enn det som tilsvarer den årlige avkastningen vi ved inngangen av året kan regne med å få fra SPU. 

I utgangspunktet betydde det at Stortinget ikke skulle bruke mer enn fire prosent av fondskapitalen for å skape balanse i statsbudsjettet. I februar 2017 foreslo regjeringen å sette ned anslaget for fondsavkastningen til tre prosent. I statsbudsjettet for 2018 satte regjeringen anslaget til 2,9 prosent.

Siden det bare er den forventede realavkastningen som skal brukes,

1 liker  
Kommentar #21

Per Steinar Runde

211 innlegg  2476 kommentarer

For få nullar

Publisert 8 måneder siden
Per Steinar Runde. Gå til den siterte teksten.
8000000000x3/100=240000000, dvs 240 mill, som svarar omlag til det som har blitt overført til statsbudsjettet siste åra.

Her vart det dessverre for få nullar med meg også. Rett reknestykke er:

8 000 000 000 000 x 3/100= 240 000 000 000, dvs 240 mrd, som er overført til inntektssida av statsbudsjettet.

1 liker  
Kommentar #22

Torry Unsgaard

5 innlegg  496 kommentarer

Vi er rike nok!

Publisert 8 måneder siden

Oljefondet er så ufattelig stort at selv høyt utdannede folk som Per Steinar Runde har problemer med å få med seg alle nullene i kronebeløpet.  Også undertegnede hadde problemer med å få komma på rett plass når jeg skulle beskrive hvor mange kroner dette ble på hver enkelt normann. (konf kommentar #12)

Jeg synes ikke at vi, i ett av verdens rikeste land, skal være bekymret for at vi ikke blir rike nok også i framtida. 

Men - og det er viktig - derfor sier jeg det en gang til, (konf. kommentar#10)- vi bør ikke bruke mer av oljepengene innenlands enn vi allerede gjør. Forbruket innenlands er mer enn stort nok. Det kan bli vanskelig om vi en gang blir nødt til å skjære ned på dette.  - Gammel vane er vond å vende.

Derimot har vi god råd til å bruke mer utenlands. Hjelp i nærområdene kaller noen det. Bistand, utviklingshjelp kaller andre det. Betingelsene for økt bistand må imidlertid være at midlene kommer til nytte der de brukes. Her har bistandsministeren et stort ansvar. 

1 liker  

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
20 dager siden / 8199 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
21 dager siden / 6176 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
15 dager siden / 3324 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
10 dager siden / 2568 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
18 dager siden / 2125 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
6 dager siden / 1791 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
rundt 1 måned siden / 1744 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
8 dager siden / 1658 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
4 dager siden / 1595 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere