Knut Anton Mork

1

Hvor salig er den lille flokk?

Kristelig Folkeparti er i krise. Velgerflukt og indre uenighet truer med å knuse partiet. Som tidligere KrF-er håper jeg slike krefter vil lykkes.

Publisert: 1. nov 2018  /  157 visninger.

Partiet begynte som en protest mot de frilynte i Hordaland Venstre, som nektet å nominere Nils Lavik til stortingsvalget i 1933. Etter krigen kom den store bølgen av kristendemokratiske partier i et Vest-Europa som alternativ til sosialisme og nazisme. KrFs hovedmotstander var ikke lenger Venstre, men Arbeiderpartiet, med sin aktive sekulariseringskampanje under Helge Sivertsens kulturpolitiske ledelse.

Kristendomsfagets plass. 

Denne kampen formet KrFs hjerte­saker, med skolen på topp. Det gjaldt for det første å forsvare kristendomsfagets plass med et anstendig timetall. Men like viktig var det å opprettholde den kristne formålsparagrafen, å sørge for at kristen tro og kultur kunne gjennomsyre hele skolemiljøet og slik formidles videre til neste generasjon. Dernest gjaldt det å få eksamensrett og statsstøtte til de kristne friskolene, med Kristelig Gymnasium i Oslo og Sand Realskule i Ryfylke som fremste eksempler.

Partiet vant noen seiere.  KG er blitt en av få topprangerte
videregående skoler i Oslo. Sand Realskule ble nedlagt, men av naturlige årsaker etter som realskolen forsvant. Med Kjell Bondevik som kirke- og undervisningsminister i Bortens borgerlige regjering fikk også partiet i 1969 vedtatt en lov om grunnskolen som fastslår at skolen «skal i forståing og samarbeid med helmen hjelpe til med å gje elevane ei kristen og moralsk oppseding.»

Koordinert angrep. 

Men så raknet det. Sekulariseringen bredte om seg etter som bedehusene samlet stadig mindre flokker. Partiet tapte både abortsaken og homofilisaken. Kristen­dommens plass i skolen kom under koordinert angrep av en stadig mer sekularisert befolkning, et betydelig antall muslimske innvandrere, og endelig selveste den europeiske menneskerettskonvensjonen. Partiet har forsøkt å tilpasse seg. Mens abortmotstanden ble overlatt til ekstreme splintergrupper, fikk Kjell Magne Bondevik gjennomslag for kontantstøtten. Men nå står også den i fare. De familiepolitiske sakene som da står igjen, dreier seg om detaljer som surrogati og seinabort for fostre med alvorlig sykdom. Disse sakene er til gjengjeld så komplekse at kristne verdier neppe kan sies å gi noen klar veiledning.

Dette er naturligvis KrFs problem i et nøtteskall: Kristne verdier, hva de nå er eller måtte være, gir ingen entydige svar på de mange spørsmål som oppstår i utforming av praktisk politikk. Selv om vi kan ønske vekst og velstand som kan komme alle til gode, sier kristen etikk fint lite om beste vei dit går gjennom frie markeder eller sterk statlig styring. Og selv om vi, tross Bergprekenens formaninger, kan enes om å bekymre oss for morgendagens miljø og klima, er det på ingen måte gitt om Norges bidrag skal komme i form av produksjonskutt for olje, forskning og utvikling, eller penger til regnskogbevaring.

Uklar sammenheng. Og problemene stanser ikke der. For det er ikke bare det at abstraksjonsnivået for kristne verdier er altfor høyt til å gi svar på praktisk-politiske spørsmål. Det er også det at de fleste av de svarene som kristne politikere kan komme opp med, like godt kan rettferdiggjøres av helt andre verdisystem, det være seg humanistiske, muslimske eller basert på andre religioner eller livssyn. Sammenhengen mellom verdisystemer og konkret politikkutforming er ganske enkelt ikke klar nok.

Selv er jeg glad for dette fordi det gjør det enkelt å fordomsfritt søke løsninger på tvers av livssyn. Det er viktig i et pluralistisk samfunn. Men det oppmuntrer også til en viss ydmykhet. Lettvinte påstander om at politiske motstandere har «andre verdier», «et annet menneskesyn», at de ønsker et «sorteringssamfunn» eller «et kaldere samfunn», vitner mer om mangel på rasjonelle argumenter enn om etisk engasjement. Slike utsagn får meg ofte til å tenke på fariseeren i Lukasevangeliets 18.
kapittel, som takker Gud for at han ikke er som andre mennesker – «eller som den tolleren der». Det er en ærlig sak å være politisk uenig med Fremskrittspartiet – det jeg ofte selv. Men må de omtales som vår tids «tollere»?

Hver sine lovlige veie. 

Det mener nok ikke alle i KrF. Men KrF er blitt et parti med store indre motsetninger og med større fordommer enn visjoner. Heller enn å forsøke å berge stumpene mener jeg derfor at Norge vil være best tjent med at morgendagens landsmøte oppløser hele partiet. Et bedehusvers kan passe som avslutning:

Brødre og søstre, vi skilles nu ad.

Far nu med Jesus fornøyet og glad,

hver sine lovlige veie.

7 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Arne D. Danielsen

321 innlegg  5691 kommentarer

Ja...

Publisert 5 måneder siden

… slik er det. Et parti med større fordommer enn visjoner er en grei oppsummering av det inntrykket en sitter igjen med – spesielt etter Hareides tale på landsstyremøte i september og argumentasjonen i den etterfølgende prosessen i partiet. Noen burde skamme seg.

2 liker  

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere