Som å være vitne til et partipolitisk selvmord i sakte film

Men årene gikk, og tvilen meldte seg om Kristelig Folkeparti virkelig representerte mine politiske standpunkter. For selv om hjertet mitt banket for de gule, fortalte hodet mitt at jeg både var grønnere og rødere.

Jeg har aldri falt til ro i noe politisk parti etter dette. Noen ganger har jeg uansett gitt min stemme til KrF, men langt oftere har det blitt andre alternativer. Likevel er det alltid KrF jeg først har sett etter når meningsmålinger offentliggjøres. Jeg har unnet dem det beste, selv om jeg ikke har kunnet støtte dem.

Spesielt etter at de valgte å støtte Norges blåeste regjering i 2013, med store innslag av høyrepopulisme, har det vært umulig å stemme på dem. Etter fire år med en slik regjering var det helt uforståelig for meg at de fortsatt lot seg være et haleheng til Høyre og FrP ved stortingsvalget i 2017. Så de ikke at de stadig mistet velgere? Skjønte de ikke at de framsto som utydelige og visjonsløse?

Men så skjedde altså underet. Knut Arild Hareide mannet seg opp og sa at nok er nok. Nå ville han lede partiet på en ny kurs. Han framsto igjen som en leder med verdier, visjoner og integritet. Og dermed pekte han på veien mot Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Responsen var umiddelbart overveldende. Hundrevis meldte seg inn i partiet. For første gang på måneder viste meningsmålingene at flere ville stemme på dem. Og i mange toneangivende aviser var kommentarene overveldende positive. Underlagsmaterialet for meningsmålinger viste også at et solid flertall av de som sa de ville stemme KrF ønsket den nye endringen velkommen.

Man skulle tro at hallelujastemningen sto i taket i Kristelig Folkeparti. Men det gjorde den ikke. Snarere tvert imot. Dette var farlig. Gamle myter om Arbeiderpartiet fikk ny kraft. På den andre siden var visst alle tidligere advarsler mor Fremskrittspartiet blåst bor. Man ville i regjering, men den skulle være mørkeblå. Sjelden har man sett mer famøse innlegg mot en partileder. Skittkastingen kom innenfra partiet, og fra den politiske høyresiden. Språkbruken så ut til å ha lånt atskillig fra krefter jeg hadde trodd KrF var vaksinert mot.

Så har fylkeslagene hatt sine møter. Høyresidens skremselspropaganda har vunnet gehør. Det ser ut til at valget kan bli å gå i regjering med Fremskrittspartiet. Et valg som for de fleste aktivt kristne i dette landet oppleves som absurd. Er det noe som tyder på at Venstre profitterer på å sitte i denne regjeringen?

KrF har vært i en langsom glideflukt mot et mål langt under sperregrensen gjennom de siste årene. Det er åpenbart at noe nytt måtte skje. Og det ser altså ut til at det finnes et knapt flertall som tror at det nye som skal redde partiet er å klistre seg enda tettere til de blåblå.

Dette gjør man selv om flertallet av partiets velgere ønsker det motsatte. En meningsmåling offentliggjort sist uke viste at bare 18 % ønsket at partiet skulle gå inn i dagens regjering. Likevel kan det se ut til at flertallet på det ekstraordinære landsmøtet kan komme til å gjøre dette, til tross for at mengden potensielle velgere befinner seg mot sentrum/venstre.

Hvor stort potensial tror man det finnes av velgere på høyresiden? Noen hundre som ellers ville stemt på De Kristne?

Jeg er neppe noen stor profet, men jeg kan vanskelig se det annerledes enn at KrF med åpne øyne velger å marginalisere sitt eget parti. For meg har hele prosessen vært en sjokkerende avsløring av at KrF består av en dominerende fløy som viser holdninger som er helt uforenlig med de jeg selv står for. Og jeg vet at veldig mange opplever det på samme måten som jeg. KrF velger å skyve fra seg sitt største velgerpotensial. De har lykkes å kvele den store entusiasmen som fulgte Hareides modige veivalg. Og de ser ut til å kvitte seg med den dyktigste partlederen de har hatt på lange tider. Hvordan de har tenkt å komme over sperregrensen ved neste valg, er for meg et mysterium.

Lenge har KrF befunnet seg i en dødens sone i skyggene til dagens regjering. Partiet er sakte men sikkert blitt svekket. Nå ser det ut til at de velger aktiv dødshjelp i stedet for å sykne sakte inn i døden.

For hva tror de at de kan oppnå i en blåblå regjering som vet at partiet ikke lenger har noen alternativer til å være deres lydige skjødehund? Kanskje klarer de å få litt mer penger til Evangeliesenteret eller andre gode tiltak. Men i 2021 er det slutt. Da har vi ikke lenger et Kristelig Folkeparti som har noen som helst innflytelse. De valgte selv velgerne bort.

Jeg synes det er trist. På vegne av faren min, og alle sliterne som bygde partiet stein for stein. De som ikke en gang kunne tenke seg at det ville framstå politikere som Sylvi Listhaug i landet vårt. De som trodde på anstendighet, verdier og rettferdighet.

Og jeg som var klar til helhjertet å støtte det nye og djerve KrF under ledelse av Hareide, merker at hjerteforholdet har fått et dypt sår. Jeg er redd det er fatalt denne gangen.