Verdidebatt

Ola Borten Moe har lest en bok

Sannheten er alltid utenfor rekkevidde. Men det betyr ikke at vi skal slutte å strekke oss etter den.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

BØKER ER IKKE til å kimse av, aller minst George Orwells 1984 (fra 1949). Og antagelig var det nettopp denne Ola Borten Moe hadde forlest seg på da han etter å ha «tenkt litt de siste dagene» steg frem fra leselyset og erklærte at det vil være «problematisk og unaturlig» om faktasjekkenettstedet Faktisk.no får midler over statsbudsjettet.

Sannhetsministerium

I en noe alarmistisk statusoppdatering 21. oktober omtalte han Faktisk.no-redaksjonen (som teller ni stykker) som et «sannhetsministerium» som forsøker å tilrøve seg «monopol på hva som er sant». «På grensen til autoritært», konkluderte han, og la for sikkerhets skyld inn et par ekstra henvisninger til «Orwell» og «1984» slik at ingen skulle misforstå hva som sto på spill: Det åpne, liberale ordskiftet der meninger brytes og perspektiver korrigerer hverandre i en hvileløs, fremadrettet marsj: «Vi må aldri glemme at det som har drevet verden fremover nettopp er alternative tanker, ideer og forståelse av hvordan ting fungerer og burde fungert.»

Jeg kan komme Borten Moe litt i møte. Isolert sett har han et poeng. En statsautorisert «sannhetskommisjon» i Medie-Norges midte, som utsteder attester for sant og usant kan hemme de samme medienes evne til å granske sin egen virkelighetsforståelse og sine egne forutsetninger. Videre har Borten Moe rett i at enhver sannhet er ideologisk farget. Den verken kan eller vil bli så rank og ren som den utgir seg for å være. Ulike interesser og makthensyn vil alltid og uvegerlig klebe ved.

Alltid bortenfor

Men hva så? Det betyr jo ikke at vi skal slutte å strekke oss! Idealet om sannhet handler ikke om at det er oppnåelig og innenfor rekkevidde. Tvert om, kraften skyldes at idealet ikke er realiserbart. Slik yter sannheten motstand mot å bli trivialisert og omformet til det stoffet hverdagen er laget av.

Thomas More spilte på den samme spenningen i sitt hovedverk Utopia (1516). Han vekslet mellom u-topia og ev-topia, altså mellom ikke-sted og godt-sted (gresk: topos ~ sted). Kraften i utopiene finnes, men ikke fordi de er realiserbare. Når «superstaten» Oceania i boka 1984 fremstår som en dystopi, skyldes det forsøket på å fjerne denne spenningen.

Der skoen trykker

Så blir spørsmålet: Hvor mye av dette kan overføres til vår tid? Om Borten Moe løfter blikket og titter utover bokpermene, vil han se at problemet med sannhetsbegrepet ikke er at det har for stor makt, men at det er i ferd med å knele under tyngden av «alternative facts», «latinamerikanske karavaner med innslag fra Midtøsten»(!) og russiske løgnfabrikker som lever av å overøse nettet med virale tullenyheter.

De finnes her hjemme og. En av de mest leste «nyhetene» Norge i oktober handlet om en somalisk familie som angivelig kunne gå til elektronikkbutikken med en rekvisisjon fra NAV og få mobiler til 59.000 kroner. At det hele var oppspinn fra ende til annen hindret ikke nyheten fra å bli delt tusenvis av ganger i sosiale medier.

Felles appellinstans

Er det «på grensen til autoritært» om Faktisk.no – med all den statsautoriserte pondus de kan oppdrive – erklærer dette for løgn og bedrag?

Nei, selvfølgelig ikke. Det finnes tusenvis av innsikter i George Orwells 1984, og Borten Moe glemmer i farten den aller viktigste: at sannhet faktisk finnes, selv i terrorstaten som er Oceania. Sannheten bør aldri settes under administrasjon, men det betyr ikke at den ikke kan appelleres til.

Kanskje er det viktigere enn noensinne: Små, trassige aktører som insisterer på en felles appellinstans og at det visst pokker er noe som er sant her i verden.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt