Norge må på banen

De opp mot fem tusen migrantene som nå er på vei gjennom ­Mexico mot USAs sørlige grense sender et tydelig signal til verden om et fortsatt behov for innsats i Mellom-Amerika. Norge har hatt en lang historie med bistand til land som Guatemala, Honduras og El Salvador. Det er mennesker fra disse landene som nå utgjør den mye omtalte karavanen, som nå preger mellomvalget i USA på en helt spesiell måte.

Den situasjonen har bygget seg opp i Mellom-Amerika er dramatisk i seg selv. Vold og fattigdom i kombinasjon med svake utdannings- og karrieremuligheter er utfordringer statene lenge har jobbet med. 46,6 prosent av migrantene i transitt i Mexico forteller at de frykter for sine liv dersom de blir returnert. I de tre landene; Guatemala, Honduras og El Salvador, lever i gjennomsnitt over 60 prosent av barna i fattigdom, og i Honduras går færre enn halvparten av barn mellom 12 og 14 år på skole. Det viser et behov for fortsatt å satse på de unge.

USA har spilt en sentral rolle i å lindre en kritisk situasjon i Mellom-Amerika. Bare i fjor brukte amerikanske myndigheter over en halv milliard dollar, eller over fire milliarder kroner, i bistand til de tre migrant-genererende landene. Med store summer har de bidratt til å holde temperaturen nede og håpet om en bedre fremtid oppe.

Trykket nede. 

Samtidig har USA gjennom en relativt liberal håndheving av migrasjonen fra disse landene også bidratt til å holde trykket nede. Når Trump nå både truer med å stenge grensene og kutte utviklingsstøtten til land i regionen, er det som å skru opp temperaturen, samtidig som man stenger ventilen på trykkokeren. Alle som noen gang har lekt med en dampkjele vet hva dette betyr.

Barn står igjen i fare for å bli revet bort fra sine foreldre.

Varselfløytene har blåst lenge. USAs mye omtalte håndtering av flyktninger og migranter alarmerte hele verden da asylsøkere og ulovlige innvandrere ble fengslet ved grensen i vår, og mange hundre barn ble brutalt skilt fra sine foreldre for å plasseres interneringsleire uten plan for gjenforening. En umiddelbar frykt er at denne praksisen blir tatt opp igjen. Men manglende respekt for familier er ikke det eneste faresignalet. USAs proteksjonistiske tilnærming til egen industri og import er et annet signal. Den mye omtalte muren mot Mexico, et tredje.

Sist i rekken kommer Trumps trusler om å kutte bistanden til Mellom-Amerika. Dette i motsetning til oppfordringen fra Mexicos påtroppende president, Andrés Manuel López Obrador, om at USA, Canada og Mexico skal gå sammen om et bistands- og investeringsinitiativ i de migrant-genererende områdene.

Forebygge og dempe. 

Situasjonen vi nå ser på andre siden av Atlanterhavet bør få konsekvenser for norske prioriteringer. I første omgang bør man styrke den humanitære støtten til området for å forebygge og dempe en fremvoksende krise. USA har vært en svært sterk og dominerende aktør. Når de begynner å så tvil om sin strategi, kan det være tilstrekkelig til å få en hel region til å rakne og utløse en humanitær katastrofe. Trusselen fra USA, den klart viktigste bidrags-
yter til regionen, tilsier videre at Norge, i samarbeid med ­andre land, bør vurdere å styrke det langsiktige engasjement i Mellom-Amerika.

Norge, med sin lange historie for engasjement i Mellom-Amerika, kan være en sentral aktør i arbeidet med å kjøle ned situasjonen i regionen. Det er en mulighet vi av humanitære grunner bør benytte oss av. Men det er også en mulighet til å vise at internasjonal solidaritet fortsatt er et effektivt virkemiddel for å sikre det felles beste.