Kommentator Håvard Nyhus

Kommentator i Vårt Land

En kjetter krysser sine spor

Jo da, kanskje er det spekulativ panteisme Rupert Sheldrake farer med. Men hva om det virker?

Publisert: 28. okt 2018

28. september introduserte Språkrådet et nytt ord på sine nettsider: «blikking»: «Å blikke nokon vil seie å markere at dei er utanfor fellesskapen eller er mindre verdt, ved å sjå stygt på dei. (…) Blikking er ei form for mobbing som lett kan bagatelliserast, men som kan vere svært alvorleg for offeret.»

Så alvorlig at det siden skolestart har vært meldt om flere masseslagsmål ved hovedstadens skoler. Alle foranlediget av blikking.

 

Følelsen av å bli stirret på

En som ikke kan beskyldes for å bagatellisere blikking er den britiske biologen Rupert Sheldrake, som beskrev fenomenet allerede i 2003 i boken The Sense of Being Stared At, og som i forrige uke gjestet et fullsatt litteraturhus i Oslo. Om noe mener Sheldrake at vi ikke tar blikking alvorlig nok. Ikke bare den som er åpen i dagen, men også den som foregår bak ryggen på andre.

Advarselen mot olme og misbilligende blikk inngår i Sheldrakes kritikk av «vår tids ortodoksi» – fortellingen om at verden er et avsjelet sted der en gitt mengde materie oppfører seg i henhold til et sett naturlover.

Sheldrake ser annerledes på det. Verdens grunnleggende bestanddel er ikke materie – men bevissthet. Slik hundre bøtter med vann viser hundre måner om natten, er vi på tilsvarende vis avspeilinger av én verdenssjel. Måne og sol, skyer og vind, mennesker og mus – vi er alle sammen forent i et stort skjebnefellesskap. Milliarder av gjenspeilinger, men dypest sett én.

 

Bevissthetens problem

Her vil sikkert mange rygge unna, men Sheldrakes panpsykisme (gr. pan = all, alt) har to opplagte fortrinn vis-a-vis det materialistiske verdensbildet. For det første greier den å gjøre regning med «the hard problem»: Hvordan kan dette vi kaller «bevissthet» springe ut av død, livløs materie? Og hvordan kan du være så sikker på at du ikke er den eneste i verden som er bevisst?

Og for det andre løser den problemet med naturlover. Hvorfor har universet en struktur i det hele tatt? Som Einstein skal ha sagt: Det rareste med universet er hvor ordnet det er.

Sheldrakes løsning går slik: Det vi kaller «naturlover» kan best forklares som vaner. Universet er ikke bare et gigantisk urverk; universet kan også betegnes som et sinn («a mind»). Når eplet faller ned fra treet, er det fordi det inngår i en altomfattende hukommelse om hvordan epler oppfører seg. Eplet «ihukommer».

 

Foreldrenes ekko

Verden som et kammer av minner er hovedideen i Fortidens nærvær («The Presence of the Past» 1988), der Sheldrake drøfter hvordan mus kan arve tillærte og ikke-genetiske reaksjonsmønstre fra sine forfedre. Hvordan? Fordi verden har en ukjent resonansbunn der minnene til våre forfedre fortsetter å dirre. Fortiden er ikke død, den er ikke engang fortid.

Om disse alternative tankene ikke var nok til å ekskommunisere ham fra det gode forskningsselskap allerede, sa han definitivt farvel med Dogs That Know When Their Owners Are Coming Home (1999), der han mente å påvise en telepatisk forbindelse mellom hunder og deres respektive hundeeiere. For hvordan kan det ha seg at hunden vet og forbereder seg på at eieren kommer hjem, også når eieren kommer hjem på de mest uventede tidspunkt? Forklaringen er den samme: Det finnes en felles klangbunn – en «morfisk resonans» – for alt vi foretar oss. Dyr, mennesker og natur er forbundet på en frekvens vi ennå ikke har identifisert, men som er virkelig ikke desto mindre.


For vår jord

Hvilket i sin tur er årsaken til at blikkingen er så destruktiv. Blikk målbærer det uutsigelige, de uforklarlige kreftene som ikke må avskrives bare fordi de ikke passer inn i et materialistisk verdensbilde. Og dessuten så dukker de faktisk opp på radaren, insisterer Sheldrake, og peker på studier som viser at vi alle har en påfallende evne til å vite om noen stirrer oss i nakken. Dette er den skjulte blikkingens attest til Sheldrakes teorier. Den peker mot at det finnes flere kanaler for sansing enn de fem vi ellers går rundt og tar for gitt.

Selv skal jeg verken arrestere eller gå god for Sheldrakes studier, kun notere følgende: Besjelingen av naturen har også et tredje fortrinn: Den er et bolverk mot vår tids miljøødeleggelser. Sann eller ei, så er ideen om «morfisk resonans» god i den forstand at den setter klimakampen inn i en bevisstgjørende ramme som hjelper oss å få ut fingeren.



Les intervju med Rupert Sheldrake i Vårt Land i morgen.

3 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 1 år siden
Håvard Nyhus. Gå til den siterte teksten.
Hvilket i sin tur er årsaken til at blikkingen er så destruktiv. Blikk målbærer det uutsigelige, de uforklarlige kreftene som ikke må avskrives bare fordi de ikke passer inn i et materialistisk verdensbilde. Og dessuten så dukker de faktisk opp på radaren, insisterer Sheldrake, og peker på studier som viser at vi alle har en påfallende evne til å vite om noen stirrer oss i nakken.

Nja, for noen er dette et svært så materialistisk fenomen. I voodoo-kulturen er det slik at hvis man blikker noen kan de lett oppfatte det som at vi kan stjele deres sjel. Ved å "se gjennom" en annen som ellers bare en mor eller kone kan, får andre en kontroll. Innen samme kultur kan man gå et skritt lenger ved å lage dukker av stearinlys hvor hår eller andre eiendeler er lagt inn i stearinen slik at man kan stikke nåler i den og skade offeret. 

Tidligere var det noe lignende i kristendommen, og det er fortsatt et brudd på Allahs regler at noen tar fotografier av en person. Har kameraet sjel? "Tar" det sjelen din? Alt sammen særdeles materialistisk. Jeg kjenner ikke Sheldrake men den umiddelbare reaksjonen ut fra det du skriver er at du er lurt til å tro at noe gammelt er et nytt fenomen, i tillegg til at vi vet at det ikke kan være slik. 

1 liker  
Kommentar #2

Hallvard Jørgensen

78 innlegg  1479 kommentarer

Fascinerande

Publisert over 1 år siden

Vanskeleg å vite kva ein skal meine om Sheldrakes hypotesar. Men mykje djupt fascinerande natur-forskning har vorte popularisert dei siste åra, som verkeleg rokkar djupt og grunnleggjande ved moderne-vestleg materialisme. Peter Wohllebens bøker, til dømes, er her verkeleg djupt interessante, tykkjer eg. Dei opnar vegar attende til pre-moderne natursyn a la keltisk kristendom, animisme, eller også GT-lege naturforståingar :-s :-s Viktig tematikk, bra du tek den opp, på godt vis. 

1 liker  
Kommentar #3

Øystein Blymke

46 innlegg  19 kommentarer

Panteisme og Deisme

Publisert over 1 år siden

Man bør lytte interessert til Deismens og Panteismens budskap. Som man bør lytte til de ulike religioners menneskeskapte bilder av skaperen, av livets og dødens mysterium. At det finnes en universell bevissthet i alt og alle, en form for tilstedeværelse av "noe" i naturen, dyr og mennesker, synes mer sannsynlig enn å tro at alt liv skal ha oppstått fra intet liv.. Problemet er at vi mennesker ikke vet noe som helst, vi bare tror vi vet. Men tross alt; det er bedre å tro at man vet, enn å være troløs.   

Kommentar #4

Bjørn Blokhus

0 innlegg  975 kommentarer

Nabokatten vet alt om 'blikking'

Publisert over 1 år siden
Håvard Nyhus. Gå til den siterte teksten.
Her vil sikkert mange rygge unna, men Sheldrakes panpsykisme (gr. pan = all, alt) har to opplagte fortrinn vis-a-vis det materialistiske verdensbildet. For det første greier den å gjøre regning med «the hard problem»: Hvordan kan dette vi kaller «bevissthet» springe ut av død, livløs materie? Og hvordan kan du være så sikker på at du ikke er den eneste i verden som er bevisst?

Gatas skrekk vet å holde rivalen unna reviret. Han kan 'psyke ut' enhver inntrenger.  Han kan holde ut i mange minutter, kanskje opptil en time før utfordreren viker.

Den samme strategien benytter hunkattene. Deres revir er mindre, men forsvares like intenst. 

En varm sommerdag kom to rivaliserende hunkatter inn i stua, én fra hagesiden, den andre kom kjøkkenveien. Og revirgrensen var på min eiendom. Da de fikk øye på hverandre la de seg ned og 'blikket' lenge før de gjøyv løs på hverandre foran godstolen. 

Synd er det at 'Gatas skrekk' ikke kan bidra i debatten.



Mest leste siste måned

Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
16 dager siden / 1202 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
22 dager siden / 1201 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
8 dager siden / 845 visninger
Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
4 dager siden / 805 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 620 visninger
Humanismens hellige skrifter
av
Didrik Søderlind
nesten 2 år siden / 580 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere