Morten Bremer Mærli

1

Den nukleære nummenheten

Trumps skroting av INF-avtalen kan bety nye rustningskappløp, med europeiske storbyer som mål for nye kortrekkende atomvåpen.

Publisert: 25. okt 2018

‘Det er ikke mulig over tid å opprettholde internasjonale avtaler som bare den ene av to parter overholder. Gjentatte oppfordringer til Russland om å overholde avtalen har dessverre ikke ført fram’, sier utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) til Klassekampen 22. oktober, med henvisning til INF-avtalen mellom USA og Russland, som nå kan ryke.

Resept for katastrofe. 

INF-avtalen forbyr alle landbaserte mellomdistanseraketter. Et avtalebrudd kan være resept for en katastrofe, da terskelen mellom konvensjonelle våpen og atomvåpen i en framtidig konflikt i Europa senkes. Skjer det, er vi i trøbbel. Alvorlig trøbbel.

Ingen vil dø så plutselig, så massivt og i så stort antall som når kjernevåpen detoneres i et tettbefolket område. Kjernevåpen er de mest destruktive, inhumane og ikke-diskriminerende våpen noen gang laget. Ett enkelt kjernevåpen kan drepe millioner. Som ringer i vannet sprer dødelig trykk, varme og stråling seg lynraskt utover fra nedslagssonen («Ground Zero»).

Ingen effektiv hjelp er mulig. «Heldigst» er kanskje de som stryker med øyeblikkelig, de som rett og slett fordamper i den intense varmen. De slipper en sakte strålingsdød, forbrente og forlatte. Sykehus og helsepersonell vil være borte, bombet og brent, dynket i radioaktivt nedfall, sammen med resten av 
byen.

To spørsmål. 

Reaksjonene blir massive i kjølvannet av en kjernefysisk detonasjon, uansett hvor på kloden det neste gang skjer, eller hvorfor det skjer. To spørsmål tvinger seg fram. Hva burde vi ha gjort for å unngå det? Og, det like ubehagelige: Hvorfor gjør vi det ikke?

Kjernevåpnene forsvant nemlig ikke med den kalde krigen. Arsenalene moderniseres, angrepsplaner finpusses og kjernefysiske gufs preger igjen sikkerhetspolitikken. Kjernevåpen og tilhørende doktriner har glatt blitt ført videre – uten tanker eller diskusjoner om våpnenes roller som sikkerhetsgarantister i en ny tid med et nytt sikkerhetspolitisk bilde.

Noe over 14.000 kjernevåpen og flere millioner kilo spaltbart materiale finnes til sammen i dag i ni stater. De fleste av dagens våpen er langt kraftigere enn «Little Boy», bomben som ødela Hiroshima. For å komme opp i den eksisterende, globale kjernefysiske sprengkraft, må en bombe tilsvarende én Hiroshima-bombe sprenges hvert sekund i nesten tre dager.

Nærmere midnatt. 

«Dommedagsklokken», eller «The Doomsday Clock», ble skapt av vitenskapsmennene i «Manhattan Project» – det amerikanske programmet som resulterte i verdens første kjernevåpen. Konseptet er enkelt. Jo nærmere midnatt, jo nærmere katastrofe.

Siden 1947 har viserne blitt stilt fram og tilbake, fra 17 minutter under det storpolitiske tøværet i 1991, til to minutter i 1953 – året da termonukleære våpen ble introdusert. Tidligere i år ble klokken igjen satt til to på tolv. Risikoen for at kjernevåpen igjen blir brukt, har med andre ord ikke vært større på nesten en mannsalder.

Men vi bryr oss ikke? Hvorfor aksepterer vi i hele tatt muligheten for at kjernevåpen blir brukt igjen – av stater, av terrorister eller i vanvare? I gjennomsnitt har det vært én ulykke som involverer atomvåpen, nesten hvert år siden atomalderen startet med et smell for 73 år siden. Dette er ikke bare historie, men også en fortelling om framtiden. Og klokken tikker videre.

Nukleær nummenhet. 

Katastrofepsykiatere vil forklare den kollektive nukleære nummenheten med individets krav til å fungere. Bevisst erkjennelse eller aktive holdninger til den konstante atomtrusselen vil rett og slett lamme den enkelte i hverdagen.

Dette vet selvsagt underholdningsindustrien å benytte seg av, nå sist i Tom Cruises Mission: Impossible – Fallout («Nedfall»). I jakten på den ultimate ondskap, desarmerer vår mann denne gang, i siste sekund, ikke mindre enn to tikkende atombomber. Der vi på 80-tallet gikk i tog, går vi i dag på kino.

Tiden synes igjen inne for grasrota å mobilisere, for å vekke våre folkevalgte. Eller har det allerede blitt slik at en atomdetonasjon må til for å vekke oss mot atombomben? Brukes atomvåpen igjen, mot Europa eller andre, blir ødeleggelsene i så fall katastrofale – og alt annet blir irrelevant.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere