Kampen om KrF

Etter at Hareide forkynte at han ville anbefale KrF å søke regjeringssamarbeide til venstre, var det særdeles urealistisk å tro at KrF ville få enerett på prosessen mot å avgjøre sitt endelige veivalg. Selvsagt ville Ap/Sp ønske KrF velkommen over til dem, mens Høyre ville bli skuffet over Hareides beslutning og ville forsøke å beholde KrFs støtte. Både venstre- og høyresiden ønsker jo regjeringsmakt.

Så det forbauser meg at Kjell Erik Saure, i en ellers interessant kommentar 20. oktober, ble forbauset over at Hareide har satt det politiske Norge på hodet. Andre har for øvrig hjulpet ham med det, ikke minst høyresiden. Hareide hevdet før forrige valg – «veldig tydelig», ifølge Saure – at en eventuell fredning av regjeringen Solberg ikke ville gjelde for hele stortingsperioden. Men spørsmålet er jo om Hareide hadde et realistisk grunnlag i eget parti for den holdningen. Hvis han var enerådig eller urealistisk, så er det forståelig at han nå møter stor motstand fra noen av sine egne!

Statsminister Erna Solberg fører en rå maktkamp, skal vi tro politisk kommentator Berit Aalborg (VL, 20. oktober). En mer nyansert fremstilling er mulig, idet Høyre jo er blitt mer liberalt de siste decennier, mens Erna Solberg trolig ønsker oppriktig å konservere mest mulig av partiets verdiprofil – ved drahjelp fra KrF som motvekt mot både liberale fløyer innad i Høyre og verdiliberale regjeringspartnere.

Om KrF ønsker å bevare sin egenart, så er det mest realistisk, mener jeg, å velge «den tredje veien», en gylden middelvei, nemlig å forbli et mest mulig uavhengig sentrumsparti med kristelig profil.