Mystisk krumspring

I mitt liv som forsker – og som aktiv i noen komiteer og ikke-politiske organisasjoner – prøver jeg å innta en observerende rolle overfor partipolitikken. Partiers veivalg og fargen på regjeringer skal ikke bety altfor mye.

Og så merker jeg likevel hvor utrolig lei meg – og uenig – jeg er stilt overfor det valget som enkelte, herunder partilederen, mener at Kristelig Folkeparti nå bør ta: et tydelig og i overskuelig fremtid ugjenkallelig skritt bort fra det samarbeidet der partiet har vunnet sine største seire og hatt sin største innflytelse. I stedet for å observere, konstatere og ta dette til etterretning, merker jeg at det bekymrer meg langt inn i min sjel.

Enorm frustrasjon. 

La meg gi et eksempel på hvor bekymringen kommer fra: Jeg har i det siste lyttet til innsiktsfulle mennesker rundt frivillighetens og de private aktørenes plass innenfor omsorgen og observert deres enorme frustrasjon med Ap-SV-MDG-byrådet i Oslo. Når jeg forstår hvilke ideologiske kjepphester som ris av den norske venstresiden i slike spørsmål, og hvilken dypfølt skepsis man i realiteten har til veldig mye av det KrF har kjempet for på dette feltet, nemlig nærhet, mangfold og plass for det frivillige, frykter jeg oppriktig for hvor galt dette kan gå.

Det er i de nåværende regjeringspartiene KrF har flest venner i saker som virkelig er identifiserende og viktige for partiet, herunder innenfor omsorg og helse. Og jeg vil mene at det er blant de partiene man finner sine beste venner hva angår kultur-, tradisjons- og menneskesyn. Ja, partiene i dagens regjering er sammensatte, men sympatien med og det oppriktige ønsket om å komme KrF i møte, og ikke minst å beskytte livssynsrettigheter, er ekte innenfor store deler av disse partiene. KrF tar i sannhet en gedigen sjanse når man truer med å slå hånden av dem som tydeligst sier at man vil samarbeide og bygge politisk plattform med KrF.

Nær et mysterium. 

At partiet nå i tillegg kan komme til å kaste en regjering som i stor grad aktivt oppfyller mye av det KrF er mest opptatt av å oppnå, er noe nær et mysterium. Som en dypt teologisk interessert filosof er jeg riktignok tiltrukket de store mysteriene, men jeg foretrekker at politiske vedtak ikke er for sterkt preget av dem. Vi kan trekke en sammenligning til den britiske statsminister David Cameron som, for å løse interne politiske uenigheter i sitt parti, satte hele nasjonens og Europas fremtid på spill med folkeavstemningen om Brexit. Valget som KrF står overfor, handler riktignok ikke om vår verdensdels fremtid. Men det handler om et dramatisk regjeringsskifte midt i en stortingsperiode, uten at politikken og de politiske realitetene har endret seg nevneverdig siden stortingsperioden begynte. Det er vanskelig å se at det kan bringe mye godt med seg, og det er vanskelig å forstå hva man på sikt vil oppnå.

Jeg har alltid hatt KrF som mitt andrevalg i politikken, og jeg har hatt stor sans for partiets unike blanding av solidaritet, tradisjonstilhørighet, ansvar, mangfold og frihet, også når jeg i konkrete saker har vært uenig. Det er med sorg jeg konstaterer at partiet nå kan komme til å foreta et mystisk krumspring og sideskifte som setter mitt og mange andres forhold til partiet i fare.