Om kristne mediestrategier

Skrevet av Henrik Peder Govertsen, Kjetil Bergerud Larssen, Simen Søvik, Asbjørn Furre, Kjetil Fyllingen,  og Darjan Kovači. Styret i Mediekonferansen MELT

Og hvordan kan vi formidle Guds rike i opphetede debatter? Vi tror det er på tide å snakke om kristne lederes medie­strategier.

Tre strategier. Her er det vi anser som tre vanlige måter for kristne å håndtere kritisk oppmerksomhet på. Selv om vi er kritiske til dem mener vi ikke at de alltid er feil. Men terskelen for å bruke dem må være høy.

1. Taushet. 

Journalist Lars Akerhaug mente i en kommentar i Medier24 at kristne ledere oftest opptrådte som «skremte høns» når mediene rettet søkelys mot dem. Dette peker på den kanskje vanligste mediestrategien vi ser hos kristne: taushet. Når kristne­ organisasjoner eller profiler får kritisk oppmerksomhet, er det fra de fleste andre temmelig stille. Fordelen med en slik strategi er at man skjermer seg selv fra en potensielt sårbar posisjon. Men taushet kan også føre til at man oppleves som feig og unnvikende, samtidig som den kan føre til usikkerhet rundt hva man egentlig står for.

Hva er bakgrunnen for denne tausheten? Oppleves det å ta stilling i enkelte saker som et eneste stort tapsprosjekt, der det man taper på å la være er bedre enn det man risikerer ved å gå inn i det?

For en kristen leder bør terskelen for å mene mye i offentligheten om andre kristne ledere være meget høy. Og ikke alle debatter hører hjemme i avisene. Men det er forskjell på å være taus fordi det er riktig, og taus fordi man er feig. I det lange løp tror vi det ikke er fruktbart å unnvike ­debatt. Vi tror derimot at det tilsynelatende behovet for alltid å ha ryggen fri på sikt kan gå ut over vår integritet som kristne. Vi har alt å vinne på å snakke – det handler bare om å snakke om det som betyr noe.

2. Distanse. 

En annen måte å håndtere saker på er ved å ta avstand. Flere distanserer seg offentlig når kristne organisasjoner eller teologisk uenighet skaper debatt. I kjølvannet av sommerens helbredelsesdebatt gikk for eksempel flere kristne profiler ut i offentligheten og tok avstand.

En fordel med dette er at man gir et tydelig signal om at man selv ikke er en del av gruppen som kritiseres. Baksiden med denne strategien er at det kan skape et kaldere klima mellom mennesker som egentlig jobber for det samme. Samarbeid blir vanskelig når potensielle samarbeidspartnere tar offentlig ­avstand fra hverandre.

Her finnes selvsagt også unntak. Det kan være nødvendig å markere avstand til usunne miljøer og dårlig behandling av mennesker, som kan skade evangeliets rykte. Men unntakene­ bør være tydelige. Guds nasjonale og globale menighet er i det store bildet sjeldent tjent med at kristne søsken som arbeider for samme sak samtidig distanserer seg fra hverandre.

3. Motangrep. 

Noen håndterer kritikk med angrep, og anklager mediene for heksejakt. I visse tilfeller kan frustrasjon over å bli misforstått, feilsitert og mistenkeliggjort være høyst forståelig. Men ulempen med en slik ­angrepsstrategi er at man risikerer å bidra til å nøre opp om en spekulativ og tidvis ufin debatt – særlig i kommentarfeltene. Ideen om at mediene er «korrupte», og nærmest driver et korstog mot kristne er tilbakevendende. Slike­ konspirasjonsteorier forgifter debatten, og fører, slik vi ser det, til at alle taper.

Journalister og pressens rolle i et moderne demokrati er uvurderlig, og vi bør være takknemlige for jobben de gjør. Og dersom en journalist oppleves som partisk, hva har kristenfolket å tjene på å fyre løs i aggresjon og affekt? Bibelen taler om Åndens frukter som tålmod, overbærenhet og fred. Når kristne bruker angrepsstrategien havner disse fruktene fort i skyggen, og blir vanskelig å se. Og da blir det også vanskelig å formidle Guds rike.

Et fjerde alternativ. 

Vi tror nøkkelen er å strebe etter å løfte­ frem det som forener oss. Som både lokal, nasjonal og global kirke er vi alle samlet om Jesus, og vi jobber alle for samme målsetting – å bringe evangeliet om Jesus ut til folket.

Jesu siste ord til disiplene var misjonsbefalingen, og den har vært kirkens arbeidsinstruks og DNA i 2000 år. Oppdraget om å spre Guds rike til jordens ender er omfattende og tidvis krevende, men også altfor viktig til at vi kan la oss stanse av intern uenighet. Hadde det ikke vært bedre om vi fokuserte den offentlige taletiden vår på den helheten vi er enige om, framfor detaljene som skiller oss? Når mediene interesserer seg for helbredelsespredikanter, hvorfor ikke starte med å løfte frem vår tro på en Gud som kan helbrede? Så kan vi ta diskusjonene om alt det andre derfra.

Vi drømmer om å se et kristenfolk som våger å stå for noe, selv når det stormer. Vi drømmer om et kristenfolk som tør å være ­uenige, men aldri lar det gå på bekostning av det store oppdraget. Vi drømmer om å se kristne ledere som bruker sin innflytelse i tradisjonelle og nye mediekanaler på en oppbyggelig måte. Og vi drømmer om å se et kristenfolk som samler seg – ikke med enighet som grunnstein, men enheten i troen på Jesus Kristus.