De som trekker opp stigen etter seg

Alle de ansvarlige politiske partiene i Norge ser med bekymring på voksende økonomisk ulikhet. Begrenset ulikhet er et umistelig gode i samfunnet vårt. Gini-koeffisienten, som måler gapet i menneskers inntekter, har økt med nesten 20 prosent siden 1980-årene.

Utestenges fra fellesskapet. 

Dette skjer i Norge, selv om landet vårt fortsatt er av de landene i verden som har lavest inntektsforskjeller, justert for omfordeling gjennom skatter og sosiale ytelser. Vi ser det samme hos som ellers i verden. De rikeste øker både formue og inntekt langt raskere enn gjennomsnittet, og betydelig raskere enn den tidelen av befolkningen som er nederst på inntekts- og formuestigen. Menneskene i denne kategorien utestenges i stadig større grad fra fellesskapet i arbeid og fritid. Bare det siste året har de 400 rikeste i Norge økt sin formue med over 14 prosent. I den andre enden av skalaen er antall barn og unge i lavinntektsfamilier tre ganger så mange som i 2001, og omfatter mer enn 100.000 personer.

I Fredrikstad melder Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon at stadig flere familier trenger ekstra hjelp til høytidene. Tilbudene om gratis utlån av ski, skøyter og annet utstyr for fritidsaktiviteter har også økende etterspørsel.

Økonomiske forskjeller er selvfølgelig ikke noe nytt i menneskehetens historie. Det er derfor ikke overraskende at bibelen og dermed kirken alltid har hatt økonomisk ulikhet som et sentralt tema. Bibelen håndterer denne utfordringen på to måter:

Berge de fattige. 

For det første understrekes fellesskapets ansvar for at de mest sårbare og marginaliserte skal sikres sine grunnleggende behov for mat, husly og helse. Bøndene skal sørge for at det er korn igjen etter høsten til de fattige og fremmede. «Enker og farløse» skal sikres livsopphold og ingen skal holdes fast i gjeldsslaveri. Å sikre fattige og utstøttes rettigheter er en helt sentral del av kongens plikt slik det for eksempel uttrykkes i Salme 72: «Kongen skal la de vergeløse i folket få sin rett, han skal berge de fattige … Han berger en fattig som roper, en stakkar som ingen hjelper. Han bryr seg om fattige og svake, han berger de fattiges liv».

Jesus lener seg på denne tradisjonen når han i liknelsen om den store dommer sier at handlinger til beste for fremmede, nakne, sultne, fengslede og tørste er å tjene Gud selv. I Bibelen overlates ikke dette til familien og den enkelte, men er en sentral oppgave for statsmakten.

For det andre rettes det skarp kritikk mot de rike som utbytter og undertrykker de fattige. Kongen skal, fortsatt i Salme 72, knuse undertrykkeren. Fortellingen i 1.Kongebok 21 om hvordan profeten Elia kritiserer og fordømmer kong Ahab er en grunnfortelling om hvordan oppsamling av rikdom på de fattiges bekostning rammes av Guds dom. Der fortelles det om hvordan profeten avdekker og fordømmer kongen, domstolen og de mektige som drepte småbonden Natan for å sikre seg jorda hans. Det er denne grunnholdningen Jesus viderefører i liknelsen om den rike mann og Lasarus der den rike fordømmes for sin manglende vilje til å dele med Lasarus i deres jordiske liv. I denne liknelsen er det ikke måten den rike mannen har skaffet seg inntekten på som er i fokus, men den store forskjellen.

Strider mot Bibelen. 

Et samfunn der mennesker fratas og mangler grunnleggende goder, strider mot Bibelens forståelse av et godt samfunn. Det samme gjør store forskjeller mellom de rikeste og de fattigste. Kirken har derfor gjennom hele sin historie arbeidet med å løfte fattige ut av fattigdom og kritisert de rikes overflod og manglende bidrag til fellesskapet. Særlig alvorlig er det når de som har oppnådd god velstand trekker opp stigen etter seg og lar andre forbli i fattigdom og fortvilelse.

Kirker og diakonale organisasjoner inviterer i november til Rettferdskonferansen i Oslo. Dette gjør vi fordi arbeidet mot de økte økonomiske ulikhetene globalt og i Norge må være like viktig for kirkene i dag som det er i bibelen. I Bibelen og kirkens etiske tradisjon er dette et av de aller mest sentrale verdispørsmålene. Kirken må også i vår tid utfordre makthavere i politikk og næringsliv til å bidra til en bedre fordeling, slik Jesus gjorde.