Verdidebatt

Historieløs debatt i forhold til KrF´s veivalg

Ap og Senterpartiet er et helt naturlig veivalg. Partiene har vært konsekvente og stabile pådrivere for det velferdssamfunnet vi har i dag.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er 73 år siden slutten av 2. verdenskrig. Arbeiderpartiet har styrt landet i ca 43 av disse 73 årene. De borgerlige, med skiftende koalisjoner, i 30 år. Ingen av oss kan mene at Ap har vanstyrt landet i disse 43 årene. Da hadde vi ikke vært der vi nå er.

Vi bor i et av verdens best fungerende demokrati.  Av flere grunner. Selvsagt aller mest på grunn av det demokratiske politiske styresettet hvor dyktige politikere har tatt avgjørende beslutninger til rett tid og sted.

Selv med skiftende regjeringer er det noen ting som ligger fast. En rask oppramsing av politiske linjer vitner om et Norge som er velfungerende og uten grunnleggende skiftinger fra regjering til regjering. Enda til i den opphetede drakampen om kommune- og regionreformen er det med noen få unntak vanskelig å se avgjørende forskjeller.

Det er stort sett enighet om bistandsbudsjettene. Partiene på ytre venstre og høyrefløy trekker i forskjellige retninger.

Oljepengebruken varierer noe med skiftende regjeringer, men er hele tiden godt innenfor rammen - det såkalte 4% målet. Høyre og venstresiden er i noen grad uenige om hva oljepengene skal brukes til. Men alltid innenfor en rammen. Og langsiktige prosjekt gjør at den faktiske bruken i relativt liten grad er skiftende fra regjering til regjering.

Natomedlemsskapet er en med få unntak enige om. Og en er enige om 2% målet for bidraget til Natomedlemskapet.

Helsevesenet er stadig til debatt. Uavhengig av debatten er det et stabilt velfungerende apparat. Skole- og utdanningspolitikken skiller seg noe fra parti til parti, men i praksis er den velfungerende.  Pensjonsreformen er et framforhandlet tverrpolitisk prosjekt. Kirke- og kulturpolitikken ligger stort sett fast. Den utfordres rett nok gjentagende ganger, partiene har ulike prioriteringer. Familiepolitikken like så.

KrF-ere viser til risikoen med å gå i regjering med Ap. En regjering som må styre med SV som støtteparti. Hva som svært skjeldent nevnes er KrFs muligheter i en slik regjering. Enkelt sagt: påvirkningsmuligheter.  Et Ap i regjering har alltid styrt ansvarlig. Med KrF i regjering vil en Ap-ledet regjering selvsagt måtte styre også på KrFs premisser. KrF vil være i en unik posisjon med mulighet til å påvirke venstresiden. Hvor det allerede er store saker som det i et  sosialetisk perspektiv vil være enighet om. Solidaritet, rettferdighet, miljø, trosfrihet, likebehandling. Også KrFs hjertesaker vil kunne styrkes i et slikt regjeringssamarbeid hvor gjensidighet vil måtte være et bærende element.

Retorikk er et undervurdert fenomen. Språk og uttrykksformer har en iboende kraft som ikke bare handler om meninger eller ytringer der og da. Retorikken i seg selv er både menings- og holdningsskapende. Og det er alvorlig hvis KrF går i allianse med et FrP som høylytt skyver grensene for hva som er akseptabel retorikk i det offentlige rom. FrPs retorikk utfordrer på fundamentalt vis KrFs kjerneverdier. Enten ved det som uttales, men også ved det man ikke sier. Mer enn noe parti vet KrF hvilken påvirkningskraft som ligger i ordene, fortellingene og samtalene. Dette kan KrF ikke gå på akkord med.

KrF står ved et veivalg hvor det er om å gjøre å sikre partiets verdier. Går veien mot venstre ligger mulighetene der for påvirkning av en politikk som i utgangspunktet ligger nært opptil KrFs egne verdier. Solidaritet, rettferdig fordeling, miljø og familie. Og søndag vil være søndag!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt