Jeg leser med undring styringsgruppens vurdering i dokumentet «Tillegg til Kirkebruksplan for Oslo Høringsdokument Groruddalen prosti». I forslaget skal tre soknekirker bli til to. Man har gått vekk fra innstillingen om å bevare tre soknekirker (Fossum, Høybråten og Stovner) til å argumentere for at Høybråten og Stovner bevares som soknekirker og fristiller Fossum til utleie for diakonale formål.
Jeg som skriver dette er lærer på Diakonhjemmet – nå VID vitenskapelige høgskole – og der underviser jeg i emner som omhandler diakonalt arbeid. Jeg er opptatt av å lære studentene om lokalsamfunnsarbeid i menighet. Det bærende prinsipp i all diakoni er å knytte det diakonale arbeidet til en forståelse av hva vi er som kirke, fellesskap og menighet. Det er et fellesskap som bygger på tilhørighet og tillit.
Denne linken svekkes ved å se bort fra det langsiktige arbeidet som er nedlagt i å etablere gode samarbeidsforhold mellom lokalsamfunn og kirke. Dette har Fossum menighet over lang tid fått resultater av. Kirkens diakoni har inspirert på tvers av religiøse ståsteder fordi man har vært i stand til å samarbeide, med bydelen, med institusjoner i bydelen, med skoler og organisasjoner. Et senter erstatter ikke menighetstilhørighet. Medlem eller ikke medlem, det er underlig at det er Oslo bispedømme og Oslo kirkelig fellesråd som stikker kjepper i hjulene for menighetsdiakonien i tett befolkede områder der det er åpenbart at nøden er størst.