Verdidebatt

Ingen stjeler partiet vårt

Robert Wright skrev et langt innlegg spekket med følelser og faktafeil i Aftenposten 15. oktober, vedrørende oss nye KrF-ere. Jeg har valgt å bruke denne plattformen til å skrive et utførlig svar.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det var med relativt stor undring jeg leste Robert Wrights innlegg i Aftenposten 15. oktober. I innlegget beskylder Wright meg og andre nye KrF-medlemmer for å stjele det han selv gir uttrykk for å oppfatte som hans parti. Videre omtaler han KrF som et «ikke-sosialistisk sentrumsparti». Merkelig nok utelater han å nevne at KrF som sentrumsparti også er ikke-borgerlig. Kanskje fordi det ikke passer overens med det bildet Wright ønsker å skape?

Wright unnlater å nevne at KrF før valget 2017 vedtok å søke regjeringsmakt, men ikke i fellesskap med FrP. «KrF garanterer ikke en borgerlig regjering» sa Hareide på landsstyremøte i 2016, hvor det var enighet om at å regjere med FrP var uaktuelt. At Wright oppfattet en stemme på KrF som en stemme til Solberg, er vanskelig å forstå. Riktignok sa partiet at Solberg var deres førstevalg som regjeringssjef, men forutsetningen var hele tiden at FrP skulle holdes utenfor. Det har Høyre valgt å ikke gjøre, noe Hareide nå har tatt følgene av. At Wright avfeier det hele som «politisk spill» fra et miniparti får stå for hans egen regning. Det skulle i så måte være interessant å høre hva han mener om Venstre, som hoppet inn i regjeringen med FrP til tross for eksplisitte løfter om å ikke gjøre det.

Det er imidlertid ikke denne upresise fremstillingen av historien jeg reagerer sterkest på ved Wrights innlegg. Men når han omtaler min og andres innmeldelse i partiet som «en infiltrasjon av ikke-KrFere» kan han faktisk ikke bli stående uimotsagt. For det første tar han ganske enkelt feil når han hevder at vi melder oss inn for å stemme i partiets organer ved retningsvalget, i alle fall hva fylkeslaget i Oslo angår. Delegatene til slike møter ble valgt allerede på lokallagenes årsmøter, lenge før Hareides tale. I Agder er det visst annerledes, men de nye medlemmene der sørget imidlertid for at vedtaket gikk Wrights vei i det fylket. Skulle han helst sett at ikke disse heller meldte seg inn?

Wright har heller ikke tatt seg bryet med å snakke med noen av oss nye partimedlemmer fra hans egen by for å høre hva vi faktisk står for. Mange av oss har vært åpne i sosiale medier om vår innmeldelse, noen også i media. Flere av oss kjenner han personlig. Hadde han spurt, kunne vi lett fortalt om vår begeistring for partiets program, for de fine tingene vi kjemper for. Det som frem til nylig har holdt oss utenfor er at partiet på riksplan har valgt å samarbeide med et fløyparti vi ikke har ansett som en god alliert for å fremme disse sakene. Wright ser ut til å mene at politikk «handler om saker og gjennomslag for politiske standpunkter», og undergraver fullstendig at det også har mye å si hvordan vi snakker om hverandre. Når regjeringsmedlemmer snakker nedsettende om syke og uføre, når de fremstiller de med en annen religion som farlige og betviler deres hensikter, når de omtaler flyktninger og mennesker i nød som en belastning (eller til og med et forsøk på «snikislamisering»), sår de frø som kan spire som svært farlig ugress i vårt samfunn. Slike tanker mener jeg ikke skal deles fra kongens bord, og så lenge KrF har vært støtteparti for en slik regjering, har min stemme heller gått til andre partier jeg er mindre begeistret for. Med Hareides nylige bok og tale så jeg og mange andre en KrF-leder si akkurat det vi lenge har tenkt. KrF sin politikk kan få godt gjennomslag uten et krydder av fremmedgjøring. Hareide har åpnet døren til KrF for oss, vi har gått inn gjennom den, og det er for sent for Wright å skulle forsøke å slå den igjen foran ansiktet på oss.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt