Kappløpet mot bunnen

«Vitenskapen har kolonisert vår livsverden», sukker Jørg Arne Jørgensen i Stavanger Aftenblad 13. oktober. Resonnementet går slik: Fordi vitenskapen er slik en fremragende hammer, har vi helt mistet evnen til å se at verden består av noe annet enn spiker: «Vi tror at det materielle er det grunnleggende virkelige, fordi materielle forklaringer er det eneste vi er interesserte i.»

Mekanistisk verdensbilde

Resultatet er et mekanistisk verdensbilde som verken har plass til «åndelige erfaringer, tanker om en gitt mening med vår eksistens, eller ikke-materielle sammenhenger og mønstre i tilværelsen». Oppsummert: Vi reduserer oss selv til døde.

Jørgensen er ikke alene om sine anfektelser. Bevissthetsfilosof – og ateist – Thomas Nagel skriver om den samme reduksjonismen («fysikalismen») og «det tåpelige overforbruket av evolusjonær biologi» i boka Sinn og kosmos - hvorfor den materialistiske neo-darwinistiske forståelsen av naturen nesten helt sikkert er feil (2013). Resultatet er at andre sider ved tilværelsen glipper mellom fingrene våre: «Darwin gjorde det mulig for den vitenskapelige kulturen å utstøte et stort kollektivt sukk av lettelse ved tilsynelatende å eliminere hensikt, mening og design som fundamentale faktorer i verden.»

Den skapende blandingen

Her hjemme har Kaj Skagen luftet lignende bekymringer i Norge, vårt Norge (2018). Det vi kaller «Norge» er ikke bare summen av fjell, røys, olje og tunneler. «Norge» er også … ånd. Og om denne kvitteres ut, faller bunnen ut. Skagen roper derfor varsko og tegner konturene av en nasjon der «den skapende blandingen av mystikk og opplysning» er «utarmet» og «forstummet». Det som gjenstår er et skall av en nasjon, uten «den åndelige innersiden» som kjennetegnet landets velmaktsdager. Tilbake står et rent administrativt foretak – en nasjon som vedtar å være et lys i verden («tredjeverdenismen») for å finne en rest av hensikt, mening og design.

Jeg deler ikke Skagens kulturpessimisme, men analysen er treffende: Den norske ideologiproduksjonen er nødt til å gå på høygir for å dekke over et stadig mer akutt meningstap. Bare slik kan nasjonen finne sitt purpose. Terje Tvedt beskriver denne mekanismen gjennom nøkkelhullet som er norsk bistandsideologi («Det internasjonale gjennombrudd», 2017).

En åndløs verden

Et annet og mer tilforlatelig nøkkelhull er «Folkeopplysningen» på NRK, en programserie det er mye fint å si om, bevares. Men som også kan betegnes som en slags rituell dyrking av en åndløs verden og budet om at du ikke skal ha andre guder enn den naturvitenskapelige metode.

I en mye delt Aftenposten-kronikk (3. oktober) peker Unni Eikeseth, universitetslektor i naturfag ved Institutt for lærerutdanning, NTNU, på flere problematiske trekk ved serien. Herunder den gjennomgående dikotomien mellom lys og mørke, og idoliseringen av programleder Andreas Wahl: «Underhaldningsserien har fått ein nærast uangripeleg status (…) viss Wahl har sagt det, må det vere riktig.»

Til sist lister hun opp tre myter som NRK-serien «bidrar til å sementere», blant disse den som er «særlig problematisk»: Myten om at den naturvitenskapelig metode kan gi svar på alle livets spørsmål, og attpåtil være en normativ lovgiver. 

Nå er ikke Eikeseth en utpreget velvillig tv-seer, men sikkert er det at hun pirker borti den moderne fortellingen om verden som et eneste stort klokkeverk, der vitenskapens makeløse blikk kan gjennombore alt. Dette er den «koloniseringen» av vår livsverden som Jørgensen advarer mot. En gang hadde maskinen «ånd», «design» og «mening», men ikke nå lenger. 

Ivrig sufflør

Sann eller ei, denne måten å forstå verden på – «fysikalismen» – er ikke gitt. Den dukket ikke opp av seg selv. Det er en fortelling om virkeligheten som må skapes og opprettholdes, i dette tilfellet med «Folkeopplysningen» som ivrig sufflør.

Om fortellingen i det minste er god? Vel, som Skagen minner om: Prisen for å ta spøkelset ut av maskinen er dyrekjøpt selv om den er billig. En nasjon uten åndelig beredskapsnivå er skrøpelige greier (bare se på EU).

Og dessuten, som Thomas Nagel påpeker allerede i boktittelen: «Den materialistiske neo-darwinistiske forståelsen av naturen er nesten helt sikkert feil.»

LES OGSÅ: Hvordan ville vitenskapen se ut om den også tok høyde for bevisstheten som fenomen i verden?

LES OGSÅ: Den kristne mystikken hører til en glemt, men avgjørende understrøm i norsk idéhistorie, mener Kaj Skagen.