Sarah Nazeem Eriksen

32    39

Psykisk sykdom, stigma og fordommer - - - i samfunnet generelt og innen offentlig psykiatri

Publisert: 17. okt 2018 / 171 visninger.

- Mer åpenhet om psykisk helse!

- La oss fjerne tabuer knyttet til psykisk helse!

- Nei til stigmatisering av psykisk syke!

- Du er god nok!

- Vi er alle mennesker! Vi har alle en psykisk helse!

Mer fokus på psykisk sykdom har skapt mer åpenhet og aksept i samfunnet. Mange fordommer har blitt fjernet idet økt kunnskap oftest bidrar til å fjerne frykt og ville fantasier. Når kjendiser står frem med sine psykiske lidelser eller vansker, bidrar det til å fjerne ideen om det sorgløse, glamorøse liv. Noen finner trøst i at de står fram, andre finner nye forbilder.

Likevel opplever mange som har psykiske lidelser at det fortsatt er mange fordommer og stigma knyttet til deres situasjon. Hva hjelper det om andre har økt kjennskap til forekomsten av depresjon, angst eller traumelidelser, hvis de ikke forstår hvor vanskelig det kan være å fungere i hverdagen med slike lidelser? Hva hjelper det å få en diagnose som anerkjenner at man har det vanskelig, når man samtidig stemples som lat, unnasluntrer, svak eller bare ustabil?

Mens de som har nokså lette erfaringer med psykiske vansker oftere synes å mene at fordommer og stigma ikke lenger er et problem, oppleves det ofte annerledes av dem som i større grad selv har problemer. Det er kanskje ikke så underlig - man må ofte erfare slike ting for å forstå det.

Tiltak for å fjerne fordommer og stigma rettes ofte mot samfunnet generelt. Det viktigste tiltaket er kanskje folkeopplysning: Fokus på relevante temaer, normalisering og holdningskampanjer. Å gi lidelsen et ansikt - enten i form av en kjendis eller en tilfeldig person - er et virkemiddel i så måte. Jeg har hørt flere si at de får aha-opplevelser når de ser at "helt vanlige mennesker" - som dem selv - kan ha ulike typer lidelser. Gjenkjennelse skaper økt forståelse, mer empati og mindre fordommer.

Imidlertid er det en egen kategori mennesker som ofte overses når stigma og fordommer mot psykiske lidelser diskuteres: Ansatte i offentlig psykiatri. Disse har gjennom utdanningen tilegnet seg kunnskap som befolkningen ellers ikke har, og de har i møtet med pasienter fått kjennskap til hvordan psykiske lidelser kan virke ødeleggende på livsutfoldelsen. Kanskje like viktig, lidelsen har fått et ansikt. Mange ansikter.

De har med andre ord alt det som tiltakene rettet mot samfunnet generelt, inneholder!

Likevel finnes det svært robuste fordommer og stigma nettopp innad i denne gruppen. De er utdannet og lønnet for å hjelpe dem som sliter - samfunnet har nemlig ordnet det slik fordi det har skjønt at mennesker med psykiske lidelser trenger hjelp. Likevel opplever mange pasienter at de blir møtt med mindre forståelser, mindre empati og mer fordømmer hos ansatte i psykiatrien enn hos andre de kjenner. Helsepersonellet kan kanskje flere begreper som beskriver og oppsummerer symptomene og plager. Men forståelsen for hva det vil si å være menneske i alt dette, blir altfor ofte så forsvinnende liten.

Hvorfor er det slik? 

Kanskje fordi ansatte i offentlig psykiatri gjennom utdanningen har lært å betrakte alt som sykelig. Mens holdningskampanjer rettet mot samfunnet søker å skape aksept og alminneliggjøring, er grunnholdningen i psykiatriutdanningen at alt handler om noe som ikke er som det bør være og som er unormalt. I tillegg kan ansatte som lar seg styre av empati, raskt bli rådet av sine mer erfarne kolleger til å være forsiktig slik at de ikke blir utnyttet av pasientene. En pasients ønske om å bli sett, hørt, forstått og hjulpet, blir alt for lett tolket som en patologisk utnytting av terapeuten som han/hun må beskytte seg mot.

Selv om helsepersonell selv søker støtte, trøst og bekreftelse hos sine kolleger i vanskelige situasjoner, er grunnholdningen at pasienten må lære å klare seg selv. En pasient som søker støtte, trøst og bekreftelse er nemlig patologisk.

Mens helsepersonell unnskylder sine feil og mangler med at de bare er mennesker, er grunnholdningen at pasientens feil og mangler definerer ham/henne som patologisk. Det er som om man det øyeblikket man blir "pasient", har mistet sin menneskelighet. Man blir et sett med symptomer, feil og mangler som samlet sett utgjør en (eller flere) diagnose(r).

Hva kan man gjøre med dette? 

Antakelig er det behov for en omfattende holdningskampanje, der ansatte i psykiatrien lærer å betrakte pasienter som like menneskelige som dem selv. De har de samme behovene i de samme situasjonene. Kanskje vil dette bli overveldende for helsepersonell å ta inn over seg. Å spalte av andre som en annen kategori er nemlig en god forsvarsmekanisme. Så kanskje må en mer hensiktsmessig egenomsorg innføres allerede tidlig i studiet, slik at de som har fullført utdanningen i større grad blir satt i stand til å være gode hjelpere.

Jeg tror uansett det er nødvendig med målrettede tiltak for å skape økt bevissthet blant helsepersonell, samt å gi dem redskaper til bedre mestring, for å fjerne de mer robuste fordommer og stigma som finnes mot psykiske lidelser i offentlig psykiatri.

4 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Per Søetorp

101 innlegg  2030 kommentarer

Stigmatisering av psykiatrien - here we go again..

Publisert rundt 1 måned siden
Sarah Nazeem Eriksen. Gå til den siterte teksten.
Kanskje fordi ansatte i offentlig psykiatri gjennom utdanningen har lært å betrakte alt som sykelig. Mens holdningskampanjer rettet mot samfunnet søker å skape aksept og alminneliggjøring, er grunnholdningen i psykiatriutdanningen at alt handler om noe som ikke er som det bør være og som er unormalt.

Det du skriver i det overfor siterte er direkte feil.  Jeg har selv høyskoleutdanning i psykisk helsevern, og er det noe jeg husker fra lærebøkene, så er det tvert imot at alle psykiske personlighetstrekk er høyst menneskelige.  Morbid og avvikende blir noe først betegnet som i diagnosesystemet når det i vedvarende og alvorlig grad hindrer daglig fungering og sosial samhandling.  Psykiske diagnoser er jo ikke ment som noe stempel for stigmatisering, men kun som en profesjonell veiledning til hvordan kunne identifisere og behandle det sykelige på best mulig vis.  

Derimot opplever jeg det som at du faller for eget grep og det singler i glass, når du etterlyser "...: en omfattende holdningskampanje, der ansatte i psykiatrien lærer å betrakte pasienter som like menneskelige som dem selv. De har de samme behovene i de samme situasjonene. Kanskje vil dette bli overveldende for helsepersonell å ta inn over seg."  

Som ansatt helsepersonell er det en selvfølge at vi betrakter pasienter som likeverdige, og dette er absolutt ikke "overveldende".  Selv har jeg vært på begge sider av bordet innen psykisk helsevern, og kan i høyeste grad bekrefte at ufullkomne mennesker sitter på begge sider.  

Ingen psykiatriansatte har noen rett til å hovere over sine pasienters morbiditet som noe de selv er høyt hevet over. Men det gir imidlertid heller ikke noen rett for pasienter med lav selvaktelse og selvinnsikt til å henfalle til den paranoide offerrollen, der man bedriver kos med sin egen misnøye og egne psykiske helsetilstand.  Og selv om det er aldri så politisk korrekt å gi psykisk syke en stemme, kan ingen frasi seg ansvar for sitt eget liv og helse - uansett hvilken patologisk merkelapp vi måtte ha hengende på oss.

For meg sier det vel så mye om egen manglende dømmekraft, når man har behov for å tømme sitt verbale toalett over en hel faggruppe som hver dag jobber hardt for å forstå og helbrede nettopp andres psykiske lidelser.  

4 liker  
Svar
Kommentar #2

Sarah Nazeem Eriksen

32 innlegg  39 kommentarer

Publisert rundt 1 måned siden
Per Søetorp. Gå til den siterte teksten.
Men det gir imidlertid heller ikke noen rett for pasienter med lav selvaktelse og selvinnsikt til å henfalle til den paranoide offerrollen, der man bedriver kos med sin egen misnøye og egne psykiske helsetilstand.

Her gir du, som ansatt i offentlig psykiatri, et veldig godt eksempel på det jeg mener. Og du illustrerer også at jeg tror det handler om mer ubevisste mekanismer (og det er mulig at jeg ikke fikk det godt nok frem). Jeg tror nemlig ikke det er ondsinnethet, men heller noe som skjer som et resultat av de prosesser man er igjennom.

Alle som jobber gjør nok sitt beste og tror de gjør en god jobb. Vi har jo snakket i kommentarfeltet før, og jeg har skjønt at dette er et sårt punkt for deg. Igjen burde jeg ha lagt til en kommentar nederst om at dette handler om de fordommer som finnes, og ikke om de som gjør en flott, god og viktig jobb. 

Men dette viser så utrolig godt det jeg ønsker å si. Jeg skjønner at du føler deg krenket, og det er ikke sikkert at dette er berettiget overfor deg. Men ta en titt på innlegget ditt:

Du beskriver først 'helsepersonell', med deg selv som utgangspunkt, som noe genuint godt. I teorien er jeg enig, og jeg tror alle utdanninger forsøker å implementere dette i sine studenter. Men så klarer du noen få setninger senere å lage en veldig klassisk og god fordomskarakteristikk, som også er klassisk taktikk for å sverte meningsmotstandere: 

"pasienter med lav selvaktelse og selvinsikt" som henfaller "til den paranoide offerrollen", "kos medsin egen misnøye og egne psykiske helsetilstand" osv. 

Jeg synes du på en treffende måte illustrerer hvordan en del - IKKE ALLE - ansatte i psykisk helsevern lett faller inn i stigmatiserende, fordømmende og nedlatende holdninger - - - og det kanskje også uten at de merker det selv! 

Det kan være fristende å si "ja, hvem har lav selvaktelse og selvinnsikt her?", "hvem fremstiller seg i offerrollen her?", osv, men et slikt ordskifte kommer man ingen vei med.

Uansett hvor mye du måtte mislike det, så er det et fakta at mange pasienter opplever å bli dårlig behandlet innen offentlig psykiatri. Det skjer også innen somatikken, men jeg jobber mer med den andre kategorien. Og derfor forsøker jeg å få fokus på det.

Det er mange innen offentlig psykiatri som fortjener ros og takk, og det kan hende man alltid burde føye til en bemerkning om unntak når man diskuterer kategorier. Men det forandrer likevel ikke at det finnes en annen type fordommer blant helsepersonell enn i samfunnet generelt når det gjelder psykisk sykdom, og at dette er noe som kan - og bør - endres på.

3 liker  
Svar
Kommentar #3

Sarah Nazeem Eriksen

32 innlegg  39 kommentarer

Publisert rundt 1 måned siden
Per Søetorp. Gå til den siterte teksten.
For meg sier det vel så mye om egen manglende dømmekraft, når man har behov for å tømme sitt verbale toalett over en hel faggruppe som hver dag jobber hardt for å forstå og helbrede nettopp andres psykiske lidelser.  

Jeg tror du henger deg for mye opp i "kategorien". Jeg er helt enig i at det er urettferdig å bedømme å dra alle over en kam. Men jeg mener det er mer stuerent å snakke om kategorien enn å trekker frem enkeltpersoner...

Bare for å gi deg et eksempel: I innlegget "Den store glemselen" skriver journalist Lars Gilberg i ingressen: "Helsepolitikken i Norge lider av demens. Politikerne har langt på vei glemt hva som faktisk virker best mot de fleste sykdommer."

Vil du på samme måte - og med tilsvarende elskverdige ord og uttrykk - skrive mot Gilberg fordi han "tømmer sitt verbale toalett ut over en hel faggruppe"? - - - Politikere jobber nok hardt hver dag for å forstå og løse samfunnets problemer - problemer som i stort omfang tilhører andre. Det finnes nok mang en politiker som også gjør en god jobb.

Jeg tror ikke du vil reagere like kraftig på Gilbergs innlegg (det handler om en helt annen kategori). Men jeg håper du ser hva jeg forsøker å illustrere. Selv om man omtaler en kategori i forbindelse med et konkret problem, betyr ikke det nødvendigvis at bildet er svart/hvitt eller unyansert. Men det kan være relevant for å peke på et bestemt problem eller problemområde. 

3 liker  
Svar
Kommentar #4

Erik Dahl Hansen

0 innlegg  4 kommentarer

Du verden...

Publisert 12 dager siden
Per Søetorp. Gå til den siterte teksten.

Men det gir imidlertid heller ikke noen rett for pasienter med lav selvaktelse og selvinnsikt til å henfalle til den paranoide offerrollen, der man bedriver kos med sin egen misnøye og egne psykiske helsetilstand.  Og selv om det er aldri så politisk korrekt å gi psykisk syke en stemme, kan ingen frasi seg ansvar for sitt eget liv og helse - uansett hvilken patologisk merkelapp vi måtte ha hengende på oss.

For meg sier det vel så mye om egen manglende dømmekraft, når man har behov for å tømme sitt verbale toalett over en hel faggruppe som hver dag jobber hardt for å forstå og helbrede nettopp andres psykiske lidelser.  

Dette var interessant lesning!

Så vidt jeg kan se, handler denne artikkelen om at det finnes ulike typer fordommer mot psykiske lidelser i samfunnet generelt og blant fagutdannet helsepersonell, og disse trenger ulik tilnærming. Slett ikke ufornuftig, spør du meg.

Dette ser det imidlertid ut som om du finner særdeles krenkende å høre. Du fremstår som talsperson for en "hel faggruppe osm hver dag jobber hardt for å forstå og helbrede nettopp andres psykiske lidelser", og det ser ikke ut som om du kjenner deg igjen i innleggforfatterens påstand. 

Som krenket fagperson går du rett til frontalangrep, slik det for øvrig blir beskrevet i innlegget. Vi, som selv ikke har vært i direkte kontakt med psykiatrien, kunne kanskje lure på om påstandene var sanne - nå vil jeg si jeg har fått dem bekreftet.

Det fremgår, så vidt jeg kan se, ikke fra innlegget at det er skrevet av en pasient. Men dette trekker du straks konklusjoner om. Og vel så det. En person som sier noe kritisk om offentlig psykiatri, MÅ selvsagt være pasient (altså, ikke helt frisk i toppen). Men dine fordommer trekker det enda lenger: Det MÅ være en pasient med 'lav selvaktelse og selvinnsikt' som har plassert seg selv i en 'paranoid offerrolle' og bedriver 'kos med sin egen misnøye og egne psykiske helsetilstand'. Ja, og selvsagt MÅ vedkommende også ha fraskrevet seg ansvaret for sitt eget liv og helse.

Jeg tviler på at innlegget var myntet på en hel faggruppe (slik du påtår), men det var definitivt berettiget. Og jeg tror at du - og andre med høyskoleutdanning - bør reflektere litt over egen rolle og egne holdninger, og ikke minst ta ansvar for hva dere gjør, sier og skriver.

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Daniel Krussand kommenterte på
Hva er kristendom idag - og imorgen?
7 minutter siden / 104 visninger
Levi Fragell kommenterte på
Hva er kristendom idag - og imorgen?
13 minutter siden / 104 visninger
Eddie Whyte kommenterte på
Ambassadør Roth, femti år er nok!
23 minutter siden / 408 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
23 minutter siden / 5798 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Ambassadør Roth, femti år er nok!
44 minutter siden / 408 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Du skal ikke stjele Det gamle testamentet
rundt 1 time siden / 1525 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Ambassadør Roth, femti år er nok!
rundt 1 time siden / 408 visninger
Roger Johnsen kommenterte på
KrFs skjebnesvangre veivalg - et svik mot de svake i samfunnet
rundt 1 time siden / 849 visninger
Håvard Nyhus kommenterte på
La rett gå for nåde
rundt 1 time siden / 167 visninger
Les flere