Regjeringen overser personer med utviklingshemning

Skrevet av Mimmi Kvisvik, forbundsleder 
Fellesorganisasjonen (FO), Karl Haakon Sævold, styreleder 
Stiftelsen SOR og Jens Petter Gitlesen, forbundsleder Norsk forbund for utviklingshemmede, NFU.

Flere ganger de siste årene har regjeringen lovet å bedre forholdene, men nok en gang legger de frem et statsbudsjett uten nødvendige tiltak og midler.

Personer med utviklingshemning har dårligere levekår enn resten av befolkningen. Daglig oppleves tvang og brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Det er godt dokumentert i ulike rapporter og offentlige utredninger.

NOU 2016:17 På lik linje slår utvetydig fast: personer med utviklingshemning diskrimineres på en rekke samfunnsområder, gjennom direkte forskjellsbehandling og manglende tilpasning og tilrettelegging. Det burde mane til umiddelbar politisk handling. Dette er eneste samfunnsområde der en slik beskrivelse ikke fører til erkjennelse og omfattende tiltak for å rette opp åpenbar urett.

Nylig avlagt doktorgradsavhandling av Kjersti Skarstad bekrefter at de fleste personer med utviklingshemning i Norge ikke har de samme mulighetene til å leve livene sine selvstendig, med selvbestemmelse og frihet.

Vi ser dette på alle livsområder: Lise (40) snakkes til som et lite barn, Bjørn (65) får ikke bestemme hva han vil handle inn til helgen. I barnehagen blir Petter tatt ut av gruppen, fordi det er for krevende å lære ham å sitte sammen med de andre og Kari som går på ungdomsskolen «slipper prøver» og tegner i stedet for å ha tilpasset matte.

Personer med utviklingshemning gis «automatisk» ung ufør av Nav og «slipper» arbeidsevnevurdering. De får ikke mulighet til å lære eller vise hva de kan.

De færreste kan velge hvor de vil bo eller hvem de vil bo sammen med. Der vi andre tar for gitt å kunne velge når vi vil se venner eller gå på konsert, kan få personer med utviklingshemning gjøre det samme.

Fellestrekk for regjeringens familie- og boligpolitikk, arbeidsinkludering og skolepolitikk er deres manglende kunnskap om veldokumenterte forhold. På dette feltet forventer vi nå et reelt løft. Ikke bare i fagre ord, men i konkrete tiltak, planer og øremerkede midler i budsjettene. For å ivareta menneskerettighetene også for denne gruppen krever vi politisk vilje og handling for å sikre likeverdige muligheter for alle.