Kirkegang og ønsketenkning

Åste Dokka har mange gode betraktninger om folkekirketenkningen i Vårt Land 28. september. Når kirkemedlemmer ikke går i kirken, skyldes det neppe et boblende hav av skjult tro der nede under den tabuiserte religiøse overflaten, slik mange av folkekirkens høylydte forsvarere har gjentatt til det kjedsommelige i altfor mange år (mine ord). Det handler sannsynligvis mer om at selvstendige mennesker har endt opp med at verken Gud eller gudstjenester er viktige i livet deres.

Overraskende konklusjon. 

Dette har Dokka rett i. Nettopp derfor er konklusjonen i innlegget hennes så overraskende: Vi må bare få Den norske kirkes medlemmer til å begynne å gå i kirken, så er problemet løst. For er ikke dette ren ønsketenkning? Hvis folk ikke tror på Gud eller er likegyldige til både Vårherre og folkekirken slik Dokka selv antar – hvorfor skulle de plutselig begynne å løpe ned kirkens gudstjenester og døpe sine barn?

Dokka snakker om en energilekkasje i kirken. Det kan det godt hende vi har. Men jeg tror det er riktigere å snakke om en teologimangel. Vi mangler rett og slett god teologi for å si noe om hva Den norske kirke skal være i Norge i vår tid. Og det blir ingen god teologi av å skifte en ønsketenkning ut med en annen.

Jeg tror at vi en gang for alle må innse at folkekirkas dager er talte. I det sekulære samfunnet er ikke kirkegang og religiøse ritualer lenger en vane folk bygger sine liv rundt. Og når dåpstallene synker, er ikke dette noen krise for kirken. Det er derimot et tegn på at religion og kristen tro er i ferd med å få en ny plass i samfunnet. Der kirken før var det religiøse bakteppet i menneskers, er det nå det sekulære samfunnet som har tatt den plassen. Det gir kirken en ny mulighet – en mulighet til tydeligere å tre frem som det forpliktende trosfellesskapet den er ment å være.

Frasier seg privilegier. 

Men teologi skapes ikke bare av teologer. Teologi blir også til når det gjøres vedtak om lover og regler og budsjetter. Det er derfor det er så viktig at Den norske kirke nå lytter til humanetikere og andre tros- og livssynsorganisasjoner, og frasier seg alle privilegier både når det gjelder pengeoverføringer og plass i grunnloven. Så lenge vi prøver å holde fast på våre privilegier som folke- og majoritetskirke, så vi alle nedadgående statistikker utløse krisestemning. Og det er ingen tjent med – verken kirken eller samfunnet for øvrig.

Det kommer til å bli harde prioriteringer i tida som kommer. Penger og ansatte kommer det til å bli færre av. Dåp også. Og nettopp derfor er det så viktig at vi har tatt teologiske prioriteringer i forkant. Skal vi ha kirker og betalt personale i de menighetene som er mest aktive – eller skal vi drive misjon i områder med lav kirkesøkning og få medlemmer? Det er slike teologiske diskusjoner vi som kirke må ta. Vi må snakke om forholdet mellom dåp og nattverd, og vi må skape en teologi der menigheten – de som fremdeles bruker tid og krefter på fellesskap og gudstro – står i sentrum.