Utidig innblanding

I disse dager lanserer to ekte 68-ere, prost Trond Bakkevig og NRK-journalist Tomm Kristiansen, ny bok om kirke og politikk. Boka skriver seg inn i en stor og viktig diskusjon om kirkens rolle i samfunnsdebatten. Bare for å være gjøre det helt klart: At kirken tar politisk standpunkt er verken nytt eller feil.

LES OGSÅ: 'Gud kan skifte mening'

Opp gjennom historien har kirkeledere markert tydelige standpunkt – flere ganger fordi sentrale verdier stod på spill. Et slikt politisk veivalg ble tatt i 1942 da kirkeledelsen besluttet å bryte med det tyske naziregimet. Det plasserte kirken på motstandskampens side og er et eksempel på kirkelig lederskap og mot.

Sin kappe og autoritet. 

Gjennom de siste årene har imidlertid kirken blitt kritisert for å drive utidig innblanding i partipolitikken. Fra høyre flanke har flere tatt til orde for at kirken snakker venstresidepolitikk i en rekke spørsmål. Men mer overordnet handler diskusjonen om at kirkeledere bruker sin kappe og moralske autoritet til å argumentere for bestemte politiske løsninger. Kirkeledelsen selv mener at den balanserer på den riktig siden av streken. Men det er nok av eksempler på at den også dumper ned i potente stridsspørsmål med stor politisk sprengkraft.

Uløselige dilemmaer. 

Slagordpregede utspill om flyktningpolitikk, oljeboring og skattepolitikk er eksempler hvor det luftes politiske løsninger uten å synliggjøre politikkens ofte uløselige dilemmaer og de politiske aktørenes reelle handlingsrom. Og som Vårt Lands kommentatorer Håvard Nyhus og Åste Dokka spør i sin podkast: «Hvor mye er det igjen av toregimentslæren når Kirkerådet skriver at de er ‘skeptisk til en politikk der dyrehold med ku, sau og geit basert på lokale beiteressurser blir straffet’?»

Like alvorlig er kritikken om at kirkelederes politiske utspill framstår som ekskluderende og moraliserende med hensyn til politiske motstandere. Eller at kirken ikke er seg bevisst hvordan kommunikasjonen treffer, og at de ikke ser hvor liten overbevisningskraft de har i møtet med annerledes politisk tenkende.

LES OGSÅ: Dragkamp om folkekirker

Populistisk kapring. 

En annen diskusjon, men ikke uten berøringspunkter til den ovennevnte, handler om den norske kristne kulturarven. Tidligere i oktober skrev Lars Laird Iversen et tankevekkende innlegg om en økende tendens til å kople «kristendom, kulturarvsretorikk og ekskluderende nasjonalisme» («Burde Den norske kirke skifte navn?», Vårt Land 3. oktober).

Han etterlyser en kirkeledelse som ikke er naiv i disse spørsmålene. For til tross for en kirkeledelse med liberale og demokratiske verdier, står kirken lagelig til for kapring fra nasjonalistiske populister. Det handler blant annet om språk, hevder Iversen: «Vi må ta kraftig til motmæle når krefter bruker kirken i forsøk på å avgrense det norske (…) Snakk om kirken i Norge, ikke om en norsk kirke».

Ubevisst kommunikator. 

Nettopp fordi kirken er så tydelig på sin rolle som samfunnsaktør og for sitt ansvar for å vise flokken vei, er det foruroligende å se hvor lite bevisst den er med hensyn til effekten av sin egen kommunikasjon. For hva er for eksempel konsekvensene av at kirkens øverste leder, preses Helga Byfuglien, stempler EUs asylpolitikk som «umoralsk»?

Bidrar det til en mer opplyst, løftet og nyansert debatt om ett av de viktigste spørsmålene i vår tid? Eller til at innvandringsskeptikere tenker seg om en gang til? Svaret på det er åpenbart nei.

Jeg tror at kirken bør starte med å virkelig lytte til kritikken, prøve å forstå hvorfor den kommer. At man er uenig er irrelevant, det viktige er hvordan kirkens faktisk oppleves utenfor bobla. For det siste vi trenger er enda flere politiske seminarledere. Det vi trenger en kirke som samler og løfter, ikke som krangler og splitter.

LES OGSÅ: Biskop ristar asy-løysing