Vårt Land har hatt en debattserie om straffens begrunnelse. «Det er av respekt for lovovertrederen at vi straffer ham. Det greier ikke moderne straffeteorier å ta høyde for», skrev Håvard Nyhus i innlegget som startet debatten, «Fra jorden roper blodet» (Vårt Land, 18.12.2017)
Realpolitisk omdreining.
Med KrFs mulige venstrevridning kan spørsmålet om straffens begrunnelse også få en realpolitisk omdreining. Hva skjer med kriminalpolitikken med KrF i regjering?
Partiprogrammet forteller om et kristelig parti med «verdiforankringen i den kristendemokratiske ideologien», en ideologi som «utgjør et alternativ til de mer systemorienterte ideologiene på høyre- og venstresiden».
På det praktiske og budsjettekniske plan føres det i dag en konsensusorientert kriminalpolitikk. Debatter om straffens hensikt og straffens virkning har i det store og hele blitt forvist til andre arenaer enn den politiske. Unntaket var justisminister Inger Louise Valle (1921-2006), som fremmet den kanskje mest betydningsfulle kriminalmelding her til lands. Meldingen forårsaket mange ideologiske og verdibaserte dragkamper, ikke minst innenfor hennes eget parti, Arbeiderpartiet.
I dag er disse ideologiske dragkampene avløst av mer tekniske og verdiløse budsjettdebatter. Det handler om størrelsen på bevilgninger og hvor stort bevilgningsbehovet vil være til justissektoren hvis politiet, domstolene og kriminalomsorgen skal kunne ta unna enda flere straffesaker.
Alt dette er viktig nok, men avdekker ikke de underliggende forskjellene mellom de kristendemokratiske styringsprinsippene og det KrF selv kaller de mer «systemorienterte ideologier».
Her kan velgerne med rette forvente mer. Ikke i form henvisninger til pekuniære budsjettverdier, men i form av klare verdiforankrede utsagn om partiets syn på skyld, ansvar og rettferdighet – ut fra deres kristendemokratiske ståsted. Kort oppsummert: Hva slags føringer ligger i den kristendemokratiske ideologien?
Når KrF skriver at vi er «skapt i Guds bilde» og at vi «er skapt forskjellige og er gitt både stor frihet og stort ansvar» – hva betyr det i praktisk politikk? Og hva vil det egentlig si at KrF «vil sikre at den straffedømte får mulighet til å gjøre opp for sine kriminelle handlinger, samtidig som det skal bidra til rettferdighet for fornærmede»?
Formuleringen om å «gjøre opp for seg» viser at partiet ikke utelukkende ser på straff som en etappe til «rehabilitering». Straffen handler også om å dvele, om å vende blikket bakover og angre.
Skal stå til ansvar.
I et slikt perspektiv er den gjenopprettende justisen eller forsoningsjusen verdt å nevne, på engelsk «restorative justice». Innenfor denne forståelsesrammen handler straff om at lovbryteren skal stå til ansvar for egne (u)gjerninger og få ham til å erkjenne sine synder, men samtidig gi ham en ny mulighet.
Både nåværende og tidligere regjeringer har på ulikt vis forsøkt å videreutvikle noen av tankene og verdiene bak «restorative justice». Etter å ha lest KrF sitt kriminalpolitiske partiprogram vil jeg tro deres kristendemokratiske og individorienterte innfallsvinkel vil gjøre dem til en pådriver for denne typen alternative reaksjonsformer i strafferetten.
Da gjelder det bare å finne den partikonstellasjonen som gir partiet den største muligheten til å realisere en slik kristendemokratisk ideologi.