Verdidebatt

Er KrF et vingleparti?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Kristelig Folkeparti har ved mange anledninger vært i regjering sammen med Høyre og andre partier som regnes som ikke-sosialistiske, og hadde i forrige stortingsperiode en samarbeidsavtale med en slik regjering. Nå har Knut Arild Hareide lansert tanken om å undersøke mulighetene for å gå i regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Dette oppfattes av de fleste som å ­«skifte side». Sammen med den usikkerheten som i flere år har gjort seg gjeldende med hensyn til hvordan KrF vil innrette seg i ­regjeringsspørsmålet, får dette mange til å karakterisere KrF som «vinglete». Jeg er ikke enig.

Jeg kan forstå et slikt synspunkt hvis man legger til grunn at det viktigste spørsmålet når det gjelder et sentrumsparti som KrF er om det velger å samarbeide med ­høyresiden eller venstresiden i det politiske landskapet. Hvis man derimot baserer vurderingen om vingling eller ikke vingling på hvilke saker partiet arbeider for, blir konklusjonen gjerne en annen. Er det stabilitet eller vingling i partiets verdigrunnlag og prioritering av kjernesaker? Sakene har sitt utspring i verdigrunnlaget. Det er sakene som er målet, mens samarbeidskonstellasjonene er midlet. Å fokusere ensidig på hvem partiet velger å samarbeide med, er å spenne vogna foran hesten. Det vesentlige spørsmålet er om man er konsistent eller vinglete når det gjelder standpunkt til viktige saker.

Alle som har fulgt med en stund, vil ha sett at det politiske landskapet har forandret seg over noen tiår. Nye partier har kommet til og etablerte partier har forandret seg. Hvis Kristelig Folkeparti skulle ende med å gi opp viktige saker av hensyn til lojalitet mot tradisjonelle samarbeidspartnere, ville man virkelig være et «vingleparti».

Plassen tillater ingen grundig gjennomgang av saksområder og utviklingen for øvrig. La meg bare peke på at Arbeiderpartiet i dag fortoner seg som langt mindre sosialistisk enn for en generasjon eller to tilbake, og at det også er mindre skarpe konflikter mellom KrF og venstresiden med hensyn til tradisjonelt kristne verdier nå enn den gangen.

På den andre siden synes de verdikonservative krefter i Høyre å ha tapt terreng. Kanskje vil en riktig strategi for Kristelig Folkeparti være å støtte opp om sine gamle allierte på verdikonservativ side, men det er på ingen måte opplagt.

Enhver må trekke sine egne konklusjoner i spørsmålet om regjeringssamarbeid, men å bygge dem på en argumentasjon om at KrF ikke må «vingle», er forfeilet.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt