Hjelp, vi skal bli sosialister

Det ligger et mistenkelighetens slør over politiske partier og deres fåtallige velgere som er mer opptatt av andre enn seg selv. I politisk filosofi og statsvitenskap er det ideelle grupper i befolkningen som kjemper for sine egne interesser. Organisert i partier som favner bredt. Men med en klart definert hovedoppgave for sine velgere: Å gjøre dem rikere. Få tak i en større del av bruttonasjonalproduktet. Å måtte utføre færre tjenester for fellesskapet. Yte mindre, få mer. Den mer pyntede kommunikasjonen av dette kan uttrykkes i utsagn som «å gjøre livet bedre for alle». Men best for dere som stemmer på oss!

Små partier som Kristelig Folkeparti ødelegger ordenen. I hvert fall tilsynelatende. Partiet og dets velgere er opptatt av å gi stemme til dem som ikke har noen stemme, å tale de svakestes sak og hjelpe betydelig utenfor vårt lands grenser. Den store skrekken er at vi skal bli oss selv nok. Budskapet til Henrik Ibsen i Peer Gynt har i hvert fall trengt inn i det noen ondskapsfullt kaller mørkemennenes bedehus. Og det er selvfølgelig i det å påvirke moralsk KrF møter mistenksomhet. Hvordan kan partiet liksom heve seg over velgerens egne interesser, og kjempe for den andre? Blir ikke det indirekte en beskyldning om at alle andre politiske partier er på en moralsk forkastelige vei? Egeninteressens vei. Nå er det jo ikke slik at det bare er KrF som er opptatt av de fattige og svake. Men partiet får alltid fram i budsjettforhandlingene at det aldri er nok det de andre partiene foreslår.

Hvis en ser på den sosio-økonomiske bakgrunnen til de som stemmer KrF, og i hvert fall hvis en ser på den nåværende medlemsmassen, så er de et stykke unna bunnen. Riktignok en del minstepensjonister, men det skyldes at partiet ikke tidsnok har kjempet for en pensjonsordning der en del av mannens pensjonspoeng overføres til kona ved mannens død. Personlig ligger de økonomiske interessene til KrF-eren til høyre, med ikke for høy skatt, skattefradrag for egne gode formål, velvillig næringspolitikk for den haugianske gründer-tradisjonen, kristne friskoler og personlig frihet kun begrenset av bedehusets og prestens sosiale kontroll. Rører en inn Arbeiderpartiets historie med maktarroganse og abortkamp, Hanna Kvanmos «fjern den klamme prestehanda», og agrarsosialismen i deler av Senterpartiet, så blir det vanskelig for partileder Hareide å komme seg ut av midtsirkelen og bli en del av laget som angriper mot høyre. KrF-eren er i bunn og grunn borgerlig, men med god oppdragelse er hen ikke bare opptatt av seg selv.

På den andre siden må KrF eventuelt forholde seg til Frp-eren. Ifølge Hareide og Bondevik er avstanden for stor til at de kan spille sammen. Det er fristende å trekke fram herr Griswold i Chevy Chase sin skikkelse, som vil lage tidenes julefeiring for sin etter hvert svært utvidede familie. Familiefaren vil alltid det beste. For alle. Så dukker Eddie opp. Mannen til søskenbarnet. En suspekt karakter. Hvis jeg får være litt frekk, så er han erke-Frp-eren slik KrF-eren ser ham. En som virkelig behøver KrFs velmente politikk. Men Eddie sin tøylesløse handlekraft er det som gjør at det løser seg…

Når vi nå ser rollefordelingen mellom nestlederne Sanner og Høie i Høyre, så må jeg bare få oppfordre Ap til raskt å skaffe seg en til. To nestledere, to budskap; en åpen hånd, en knyttet neve. Politikk blir ikke bedre. Samtidig som roser og kløver dør. Det kan bli en repetisjon av den såkalte «høstjakten» på vår første kvinnelige statsminister. Hjelp, det er snart juleferie! Og muligens kommer Sylvi Listhaug hjem til jul.