Hans Egil Offerdal

Internasjonal rådgiver, Universitetet i Bergen
2

Frigjøringens mirakuløse comeback

Kanoniseringen av erkebiskop Romero viser at den latinamerikanske frigjøringsteologien har utviklet seg fra regionalt fenomen til universell teologi.

Publisert: 11. okt 2018.

‘Vi er overbevist», skrev pave Johannes Paulus II til Brasils biskoper i 1986, «om at frigjøringsteologien ikke bare er betimelig, men også nyttig og nødvendig’. I disse dager – 50 år etter historiens første pavebesøk til Latin-Amerika i 1968 – vender den latinamerikanske pave Frans tilbake til frigjøring som et sentralt teologisk tema.

Fokuset på frigjøring. 

Han gjør nå to forskjellige, men også like, samtidshistoriske skikkelser til helgener: erkebiskop Romero, som ble likvidert i El Salvador, og pave Paul VI. Tanken som forener disse to biskopene har blitt integrert i kirkens teologi siden det historiske året 1968. Det er det evangeliske fokuset på frigjøring som en fundamental del av kirkens budskap.

Flere latinamerikanske teologer, som Hugo Assman, Rubem Alves og Gustavo Gutiérrez, brukte Exodus-fortellingen når de utviklet sine frigjøringsteologi på 1960- og 70-tallet. For dem var det guddommelige en frigjørende størrelse som handler aktivt i historien. Frigjøringen av jødene fra Faraos slaveri ble inspirasjonen for den teologiske analysen av, og den religiøse protesten mot, de undertrykkende regimene i regionen.

Sette oss fri. 

I 1972 publiserte den brasilianske fransiskanermunken, Leonardo Boff, boken Frigjøreren Jesus Kristus. I Boffs teologiske fortolkning ble Gud til menneske «slik at han kan frigjøre oss». Som Marx hadde påpekt før ham, mente Boff at en sann religion kan fungere frigjørende for menneskeheten. Samtidig advarte han også tydelig om at når religion misbrukes kan den trellbinde og gjøre stor ondskap.

Tre år senere tok pave Paul VI opp frigjøring som et viktig tema for Den katolske kirke. I dokumentet Evangelii Nuntiandi skrev han at «Kirken er forpliktet til å forkynne en frigjøring av millioner av mennesker». Ifølge Paul VI har kirken «en forpliktelse til å være behjelpelig ved denne frigjøring, til å bære vitnesbyrd om den, til å forsikre seg om at den blir gjennomført.» Med andre ord, det å være en seriøs kirke i denne verden medførte at kirken måtte engasjere seg i de undertryktes frigjøring.

Erkebiskop Romero var en stor beundrer av Paul VI og refererte ofte til dokumenter fra pavens hånd. I Romeros forståelse var politisk og sosial frigjøring en viktig del for befrielsen av mennesket, men ikke det endelige målet. Han forkynte at det er transendensen «som gir frigjøring sin sanne og definitive dimensjon». Men, det betød ikke at Romero tenkte at man skulle vente helt til en var på den andre siden av døden. Troen forlangte aktiv handling i denne verden.

Fremgang for de fattige. 

Pave Paul VIs etterfølger, Johannes Paulus II (1978-2005), blir ofte fremstilt som motstander av frigjøringsteologien. Men, som en kan se av sitatet i innledningen, så er nok bildet litt mer sammensatt. Allerede i 1979 understreket han at den sveitsiske katolske presten og teologen Hans Urs von Balthasar hadde helt rett når han etterlyste en verdensomspennende frigjøringsteologi.

Dagens pave snakker også om betydningen av frigjøring. De troende, og samfunnet er «kallet til å være et Guds instrument for frigjøring og fremgang for de fattige», skrev pave Frans i Evangelii Gaudium.

Vårt Land og en profilert professor fra Menighetsfakultetet hadde nok tatt litt mye tran da de, helt på egenhånd, kanoniserte erkebiskop Romero allerede i 2015. Det var først på pinseaften i år kunngjøringen kom. Seremonien, hvor også pave Paul VI skal kanoniseres, skal finne sted i Roma søndag 14. oktober.

Denne doble kanoniseringen viser at Vatikanet, noen ganger, lærer av realitetene på bakken og de refleksjoner dette utløser. Det har medført at den latinamerikanske frigjøringsteologien har utviklet seg fra å være et regionalt fenomen til å bli en universell teologi i Den katolske 
kirke.

Ikke utdatert. 

Det kan også tolkes som om pave Frans mener at fokus på menneskets frigjøring fra undertrykkelse i alle dens former, og kampen mot økonomisk og sosial ulikhet, ikke er en utdatert teologi fra 68-generasjonens prester og teologer, inkludert pave Paul VIs. Tvert imot, med kanoniseringen synes den å bli relansert som en vesentlig del av kirkens budskap anno 2018.

Når pave Frans sender ut disse signalene om frigjøring 50 år etter 1968, peker det på frigjøringsteologiens mirakuløse tilbakekomst. Kanoniseringen kan også gi ny inspirasjon til den globale kirkens konkrete bidrag til virkelig forandring for verdens fattige og undertrykte. Helgenkåringen av Romero gjør Latin-Amerikas ikoniske helgen og martyr til en rollemodell for katolikker over hele verden som kjemper for frigjøring av alle mennesker.

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere