Jeg leser om historiske linjeskifter. Jeg leser om felles kjøreregler. Jeg leser om å forandre for å bevare. Alle tre er overskrifter som dreier seg om Høyre og KrF. Min enkle oppdagelse fra jeg i 1950 ble «politisk våken» og til dags dato er min erfaring at de to partiene egentlig har vært «hjertevenner» ved flere anledninger.
Og jeg har også i mitt politiske liv som lokalpolitiker og fylkespolitiker, og også litt som sentral politiker, hatt et meget godt øye til Senterpartiet. En allianse mellom disse tre partiene – H, Sp og KrF – vil være en ønskestilling for meg. Men jeg er ikke blant dem som roper hurra for at Sp har valgt venstresiden. Jeg roper heller ikke hurra for at Knut Arild Hareide har nesa si vendt mot venstresiden.
For sikkerhets skyld er det kanskje greit at KrF får kjøreregler når veien framover skal stakes ut under det ekstraordinære landsmøtet 2. november – slik KrF-ideologen Erik Lunde skriver i Vårt Land 2. oktober. Men jeg vil også heie på et innlegg i samme avis av sentralstyremedlem i KrF, Tove Welle Haugland. Hun skriver at tiden er overmoden for at KrF søker makt og innflytelse for tydeligere gjennomslag. Å jobbe for en sentrumsregjering med Ap, med støtte fra SV, er en altfor høy pris å betale. Et risikoprosjekt med KrFs livsrett som innsats.