Å tukle med vanskelige tekster

De av oss som lærte­ ­bibeltroskap eller teksttroskap av Jacob Jervell, holder gjerne på at bibeltekstene ikke skal ­tukles med. De må formidles ­etter sin intensjon, selv når de ser ut til å gå på tvers av dogmatisk korrekthet og menighetens forventninger.

Prøvesteinen for Jervell var hans kommentar til søndagens tekst da han i 1959 hevdet at Lasarus kom til paradis «fordi­ han var et fattig og lidende menneske» (Luk 16.19-31). Det skapte­ rabalder. «Vi står under tekstenes tvang», svarte Jervell da han ble angrepet. «Siste instans er for oss Guds ord» (Kirkebladet 1959,172, 231). Vi som fulgte hans forelesninger og seminarer på 1960-tallet, glemte aldri poenget.

Jeg skal ikke gjenta det han skrev, men nærmer meg fra en litt annen kant.

Å gi den navnløse navn. 

Noe av det mest påfallende i beretningen om den rike mann og ­Lasarus er at den fattige stymperen fikk et navn, mens den rike forble anonym. Dermed gav ­Jesus ikke bare verdighet til ­Lasarus, men endevendte alle tradisjonelle rangeringer og løftet millioner av navnløse mennesker ut av anonymiteten. De rike, som er opptatt av navn og titler, ære og berømmelse, forblir ofte anonyme i Bibelens fortellinger og omtales med fellesnavn. I Det gamle testamente: stormenn som snylter på folket, de rike og mette, de hovmodige og maktsyke med grådige øyne som står ut av fedme. Fra evangeliene: den rike unge mannen og den rike bonden. Og ikke minst i teksten om den rike mannen som kledde­ seg i purpur og fineste lin og levde­ i fest og glede dag etter dag, mens Lasarus lå utenfor porten med verkende sår og mettet seg med avfallet fra den rikes bord.

Da de døde, ble den fattige ­Lasarus tatt imot på fader Abrahams fang i paradis, heter det i Jesu lignelse. Den rike havnet i dødsrikets avgrunn og holdt på å gå til grunne av tørst. Lasarus var en av de utallige som skulle glemmes. Ingen så ham, bare de skabbete hundene som slikket hans sår.

I vårt samfunn er usynliggjøringen moderert og kultivert, men ikke fremmed. Vi vil ha tiggerne bort fra gaten, prostituerte skal ikke synes, de narkomane skal pent holde seg i sine bakgater og smug. Verdens nød og fattigdom møter oss i aviser og TV-reportasjer, men omtales nesten bare ved fellesnavn: fattige, flyktninger, asylsøkere, torturofre, den tredje verden, rom-folk, voldtatte kvinner, sultoffer, AIDS-smittede. I det øyeblikk de fremtrer som konkrete ansikter med navn og identitet, blir det nesten uutholdelig. Navnet gjør dem til mennesker.

Barmhjertighet. 

I Jesu fortelling får den fattige navnet ­Lasarus, på hebraisk Eleazar, som betyr Gud har hjulpet eller Gud hjelper. Så blir ikke Lasarus bare en fiktiv person, men er blitt stående i språket som symbol på betingelsesløs barmhjertighet. Et lasarett er et hospital for spedalske eller folk med tilsvarende sykdommer, sammensatt av ­Lasarus og navnet på et ­sykehus i Venezia som het Nasaret. Og ordet dukker opp i vårt eget dagligspråk – en lasaron er en tigger og dagdriver, en lassis som ikke fortjener å huskes. Slik ble et æresnavn med stolt identitet forvandlet til en foraktelig betegnelse på de håpløse. Men tenker vi etter, minner uttrykkene ­likevel om evangeliets omvendte perspektiv. Lasaronen er en ­Lasarus. Den navnløse blir sett av Gud, får et navn og kan på denne måten rette ryggen med verdighet og stolt identitet.

Evangeliet er så radikalt at vi ikke alltid tør å følge tankene til ende. Men Lukas lar tingene stå like skarpt som Jesus opprinnelig formulerte seg. Jesus ser utover folkemengden, fattige og forkomne som de er. «Salige er dere fattige, for Guds rike er deres,» sier han uten å føye til fromme forklaringer eller bortforklaringer. Og litt senere, ord som utfordrer oss til ytterste grense: «Men ve dere rike, for dere har alt fått deres trøst» (Luk 6.20-25).

En Gud som ser og hører. 

Den fattige stymperen i Jesu fortelling fikk et navn og kom til paradis, ikke fordi han var god og moralsk eller «aksepterte sin fattigdom med dydig sinn», som det heter i en katolsk kommentar som tilfeldigvis dukket opp på nettet. Slike lesninger forvrenger saken og gjør religionen til sløvende opium eller undertrykkende moralisme. Lasarus ble trøstet i Abrahams fang fordi han ble sett av den Gud som hjelper de hjelpeløse. Og den rike måtte­ samtidig kjenne på den nøden han nektet å bry seg om i sin godt bevoktede verden. Han forspilte­ sitt liv fordi han i all sin velstand ikke så den fattige som lå ved hans port.

Jesus plasserte seg i en lang tradisjon som stolte på en Gud som ser og hører, og gjorde de utstøtte og de navnløse til sine og Guds fremste gjester.

Når Han kommer. 

Om det er noen konsekvens og sammenheng i disse beretningene, er det naturlig å tro at det er disse Kristus først vil oppsøke når han en gang kommer igjen. Han vil finne veien til smugene og bakgatene der de forkomne venter – prostituerte og narkomane, foraktede og utstøtte av alle kategorier. Han vil oppsøke de stinkende slummene i verdens storbyer, millionene som er på flukt. Han vil sprenge bommene i fangeleirene og torturkamrene, føre de hjemløse ut av deres ingenmannsland, lete frem ofrene for andres vold, finne veien til de lukkede avdelingene og rulle frem de senildemente og andre som på ulike måter er stengt inne.

For Jervell var ikke fattigdommen en dyd som gav de fattige et fortrinn. Fattigdommen er en svøpe – om den ikke er selvvalgt. Men han ville ikke tukle med teksten og tok sjansen på å la radikaliteten i evangeliet bli stående.