Joel Halldorf

6

Med altfor bred pensel

Om religion forårsaker krig? Virkeligheten kan ikke oppsummeres i slike sjablonger.

Publisert: 10. okt 2018 / 1509 visninger.

De siste årene har oppfatningen om at religion forårsaker krig spredt seg gjennom den vestlige verden. Det er vanskelig å diskutere emnet, for selv kloke og forstandige mennesker gjør feilslutninger når temaet kommer opp.

Syv prosent. 

Men hva sier vitenskapen? Det korte svaret er at det ikke er riktig. Leksikonet Encyclopedia of Wars har gjennomgått 1763 kriger gjennom historien og finner at bare om lag 100 - eller 7 prosent av dem - kan kalles religiøse konflikter.

I virkeligheten er det enda mer komplisert. En konflikt som gjerne beskrives som en religiøs krig er trettiårskrigen. Her har vi lært at protestanter sto mot katolikker. Men om vi titter nærmere, ser vi at det ikke er fullt så enkelt. Protestantene som kjempet mot de katolske tysk-romerske keiserne ble støttet av katolske Frankrike. Og Frankrike muliggjorde det lutherske Sveriges involvering i krigen gjennom å gi økonomisk støtte - noe som selv paven oppmuntret til.

Hvis dette hadde vært en rent religiøs krig, ville slike allianser ikke vært mulig. Så handlet da også krigen mest av alt om maktbalansen i Europa

LES OGSÅ: - Fremmedkrigere er dypt religiøse

Kan ikke skille ut. 

Mønsteret gjenkjennes når vi studerer moderne konflikter. Det er ikke mulig å skille ut religion som en særegen faktor; den er alltid del av en komplisert blanding. Forestillingen om at religion forårsaker vold er en generalisering som gjør det vanskeligere for oss å se denne kompleksiteten.

Ta for eksempel den mest åpenbare religiøse konflikten i vår tid: IS-terrorismen. Ingen kan nekte for at deres vold motiveres av religiøs tro. Men betyr det at det bare handler om religion, eller at IS oppsto på grunn av moskébesøk og Koranstudier?

Nei, bak volden er det en rekke faktorer: politiske, økonomiske og sosiale. Religion er en del av blandingen, men ikke nødvendigvis den viktigste. Den franske journalisten Didier François, som var IS-fange, forteller at diskusjonene med vaktene aldri handlet om Koranen, men alltid om politikk.

LES OGSÅ: Pris mot krigens nedrigste våpen 

Ikke religion som sådan. 

Det er sant at religiøse mennesker har gjort forferdelige ting, noen ganger motivert av deres religiøse overbevisning. Men selv når religiøs tro er involvert, er det ikke religion som sådan som er problemet, men den spesifikke troen til de som er voldelige.

Dette er viktig: Den som påstår at religion som sådan er skurken, anklager i det samme alle kristne, muslimer og jazidere som har blitt tvunget til å rømme fra IS-terroren gjennom årene. For de er også religiøse - like mye som gjerningspersonene. IS er ikke drevet av «religion», men av sin egen Salafist-tolkning av islam - en tolkning som fordømmes av de fleste muslimer.

Religion er som været, skriver den amerikanske forfatteren Karen Armstrong: Det kan forårsake en rekke ting. Én person tar til våpen på grunn av sin religion, mens andre troende motiveres til å etablere barnehjem.

LES OGSÅ: Kunne jeg blitt radikalisert? 

Gud vil tilgi dem. 

I en rapport i den arabiske kanalen SAT-7 møter vi den ti år gamle Myriam fra Qaraqoush i Irak. Hun har blitt tvunget til å forlate sitt hjem for å unnslippe IS’ terrorisme. Reporteren spør hva hun vet om disse gjerningsmennene, og Myriam svarer: «Gud elsker dem. Jeg vil ikke gjøre noe mot dem. Jeg bare ber om at Gud vil tilgi dem. Jeg tilgir dem.»

Myriams svar springer ut av hennes religiøse tro - en ganske annen enn den som motiverer volden i Midtøsten. Den som hevder at det er religion i alminnelighet som ligger bak volden, greier ikke å skille ofre fra gjerningsmenn.

4 liker  

Bli med i debatten!

Direkte kommentering er avviklet. Du har mulighet til å svare på innlegg ved å skrive et selvstendig debattinnlegg.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Njål Kristiansen

151 innlegg  20654 kommentarer

Publisert 2 måneder siden

Veldig interessant problemstilling. 14. august i år var det 104 år siden WW I startet. Siden hundreårsjubiléet i 2014 har det vært en del informasjon som for såpass unge mennesker som meg har vært ukjent. TV-kanaler har vist dokumentarer, og jeg har lest litt i tillegg. Forspillet og spillet rundt denne krigen er mer interessant enn forhistorien til WW II, fordi det klarere viser at krigen kunne vært unngått. De fremste aktørene hadde valg men man kan si at de tok feil valg. 

Krigens rot kan trekkes lenger tilbake enn til skuddene i Sarajevo. Noen starter med spor som strekker seg til 1870, andre finner ferskere spor. De fleste Europas kongehus var i familie. De kjente hverandre tildels godt. Ikke minst familiebåndene burde vært en garanti mot krig, men nei, som i mange familier mislikte de også deler av de andre grenene. På ett vis kan man se det som en familiekrangel med mer alvorlige overtoner enn kampen om dukene og gaflene i arveoppgjør. Lærdommen fra de ulike krønikene om WW I er at på flere tidspunkter kunne man sagt "nei, jeg vil ikke gå lenger. Jeg vil forsvare mine grenser, men jeg vil ikke lede mitt folk ut i en invasjon". Slik som det ser ut var det i hovedsak rasjonelle personer, men på ett eller annet tidspunkt blir man grepet av begivenhetenes gang. Noen har tråkket over en grense, noe må gjøres, og marerittet rulles igang. Det er her det burde ha stoppet. Begrensningens kunst burde ha slått inn. 

Fx Russland hadde nok med interne stridigheter om de ikke også skulle dra utenlands å skaffe seg flere problemer. Østerrike-Ungarn hadde sitt. Det var helt unødvendig å føle seg tråkket på av serberne som de selv allerede hadde tråkket på. Russland måtte alliere seg med sin gamle venn Serbia, og da ble England nødt til å alliere seg mot trusselen om et for sterkt Russland. Frankrike slo følge. Så gikk det til helvete til sist. 

En forskjell til WW II er at den var mer uunngåelig ved at man hadde noe å hevne som man ikke klarte å ordne opp på annen måte. Når jeg ser Hitler i den tidlige fasen ser jeg en mann som kanskje kunne ha snudd. Men veldig tidlig kommer det også frem at han hadde flere ambisjoner. Jeg vet ikke om han på noe tidspunkt vurderte å tone ned retorikken, men jeg vet at han grublet mye rundt de ulike trekkene som førte til de mange slagene. Men om han noen gang tenkte "nei, dette gidder jeg ikke, jeg gir faen og finner meg i min og Tysklands skjebne" vet jeg ikke. Det virker mer som at han tidlig snakket seg inn i et hjørne hvor retorikken ble mer og mer hissig og ensporet uten noen vei tilbake. Han ga relativt tidlig avkall på valgmulighetene. 

Begge disse krigene dreide seg om territorier, makt og overlevelse. Hitler ville erobre Øst-Europa for å sikre det tyske folks overlevelse gjennom rikdommene som skjulte seg i Sovjet. Jødene sto i veien og måtte fjernes på lik linje med andre som på sin side var uproduktive eller destruktive. Det var altså en ond åre i tillegg til det pekuniære. Da det kom dit var valgmulighetene stort sett uttømt eller fornektet. Man måtte gjøre det man måtte. Å si nei fx i juli 1941 var ikke noe alternativ. Verket måtte fullbyrdes. Skulle WW II vært unngått måtte Hitler ha bremset seg selv en gang før 1925. 

Islam er naturligvis en kilde til uro idag. Mange vil ha krig, men mange har også forsøkt å begrense andre som ville ha krig. Sayyid Qutb ble henrettet av sine egne fordi han forfektet en for ren lære som garantert ville ødelagt den islamske verden. De langt fleste muslimer er heller ikke krigerske, men har blitt villedet av krigerske ledere. Jeg tror at vi i dag ser krampetrekningene av gamle dager, og at folk ikke lenger vil la seg føre ut i krig på samme måte som tidligere. Sekulariseringen er i utvikling, og vil mest sannsynlig gripe om seg. Det er enkeltmenneskers valg å ikke gå til fiendtligheter, slik som i Iran hvor noen krigshissere også er for hissige for myndighetenes smak. De snakker gjerne om den store og lille Satan, men det har kommet inn holdninger om at det får være grenser, selv om dette ikke er noe som er sterkt fremme i bildet. Også i Iran handler det om makt, og særlig personlig makt for de deltagende parter. De kan nok hisse hverandre kraftig opp, men det er lite sannsynlig at det finnes en fiende de kan angripe. Stillet overfor makten blir de nødt til å gjøre valg på menneskelig basis mer enn hva religion og ideologi åpner mulighet for. Ingen har egentlig en sønn å miste i krig, og denne noe mer humanistiske holdning er kommet tydeligere frem de senere årene. Jeg tror det er viktig å bygge på dette personlige elementet for å unngå større konflikter i fremtiden. 

Hva skal man dø for i krig? Under Desert Storm bar amerikanere plakater med "I want die for Texaco". Verden er mer enn oljeinteresser. Opplysning og demokrati gjør det vanskeligere å trekke med seg sivile unge mennesker ut i noe som påfører dem skader eller død. Folk flest vil leve i fred og sekulariseringen av samfunnene ser ut til å gjøre det enklere å skape fred enn når man blåser opp en konflikt til å omfatte alle former for metaforer og konnotasjoner. Bortsett fra konflikten i Syria har verden vært et stadig fredeligere sted de siste årene. 

PS; Jeg har ikke hatt noen ambisjon om å gjengi historiske begivenheter 100% korrekt ned til bokstaven i dette flaneriet om krig og fred. 

Kommentar #2

Arild Kvangarsnes

2 innlegg  4155 kommentarer

Publisert 2 måneder siden

Er det noen som mener religion er årsaken til krig, altså utelukkende religion, og intet annet? 

1 liker  
Kommentar #3

Martin Sandstad

20 innlegg  732 kommentarer

Publisert 2 måneder siden

Det var fin og utfyllende kommentar Njål, det er spennende med historie, men hvis det er mening å lære for fremtiden og trekker større konklusjoner kan vi ikke bare gjøre motsatt av Hitler vi må også styre unna Stalin veien, hvor ALT var ideologi?

Kommentar #4

Martin Sandstad

20 innlegg  732 kommentarer

Publisert 2 måneder siden

Spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam. 


Spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam. 


Spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam. 

Kommentar #5

Martin Sandstad

20 innlegg  732 kommentarer

Publisert 2 måneder siden

Spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam. 


Spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam. 


Spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam. 

Kommentar #6

Martin Sandstad

20 innlegg  732 kommentarer

Publisert 2 måneder siden

Spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam. 


Spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam. 


Spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam spam. 

Kommentar #7

Njål Kristiansen

151 innlegg  20654 kommentarer

Publisert 2 måneder siden
Martin Sandstad. Gå til den siterte teksten.
Det var fin og utfyllende kommentar Njål, det er spennende med historie, men hvis det er mening å lære for fremtiden og trekker større konklusjoner kan vi ikke bare gjøre motsatt av Hitler vi må også styre unna Stalin veien, hvor ALT var ideologi?

Klart. Jeg gjør ikke forskjell på totalitære. I denne sammenhengen var det ikke naturlig å ta med Stalin for han drev ingen ekstern krig av seg selv i den tiden som var aktuell. Han var ingen fredelig person og undertrykte eget folk etter noter. Hans ideologi hadde også et krigers element i seg ved at kommunismen søkte verdensherredømme uten å ta hensyn til midlene. 

Kommentar #8

Martin Sandstad

20 innlegg  732 kommentarer

Publisert 2 måneder siden

Det første korstoget var vel en slags krig? Troe minst 10. 000 jøder døde? Og endel muslimer?

Kommentar #9

Njål Kristiansen

151 innlegg  20654 kommentarer

Publisert 2 måneder siden
Martin Sandstad. Gå til den siterte teksten.
Det første korstoget var vel en slags krig? Troe minst 10. 000 jøder døde? Og endel muslimer?

Hvis det er meg du spør må jeg melde pass. Korstogene er ikke spess kjent for meg, men slik jeg husker det drepte de vel hvem de måtte hvis disse sto i veien for progresjonen? 

Siste innlegg

Advent = ventetid
av
Kjell G. Kristensen
7 minutter siden / 15 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
rundt 2 timer siden / 28 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
rundt 2 timer siden / 38 visninger
Frivillige forpliktelser
av
Magne Nylenna
rundt 2 timer siden / 63 visninger
Bygge bro mellom kultur og teknikk?
av
Ivar Sætre
rundt 11 timer siden / 77 visninger
Kjære Lysbakken
av
Lars Agnar Rosten
rundt 11 timer siden / 256 visninger
Verdimonolog
av
Lars Jørgen Vik
rundt 11 timer siden / 96 visninger
Verdidebatt strupes?
av
Herdis Alfredsen
rundt 11 timer siden / 171 visninger
En beklagelig avgjørelse.
av
Christian Jebsen
rundt 11 timer siden / 137 visninger
Vårt Land og kommentarmuligheten
av
Terje Tønnessen
rundt 11 timer siden / 163 visninger
Les flere

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77069 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
nesten 2 år siden / 43330 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34753 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27728 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22392 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22113 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20003 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19017 visninger

Lesetips

Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
rundt 2 timer siden / 28 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
rundt 2 timer siden / 38 visninger
En iboende verdighet
av
Erik Lunde
1 dag siden / 182 visninger
Bygger på menighetene
av
Andreas Aarflot
1 dag siden / 118 visninger
Å sjå fortida med to augo
av
Johannes Morken
1 dag siden / 110 visninger
Voksen og ledig
av
Nils-Petter Enstad
1 dag siden / 131 visninger
Et forpliktende sammenfall
av
Thea Elisabeth Haavet
2 dager siden / 173 visninger
Borgerlig rødming?
av
Bo Kristian Holm
2 dager siden / 355 visninger
Les flere

Siste innlegg

Advent = ventetid
av
Kjell G. Kristensen
7 minutter siden / 15 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
rundt 2 timer siden / 28 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
rundt 2 timer siden / 38 visninger
Frivillige forpliktelser
av
Magne Nylenna
rundt 2 timer siden / 63 visninger
Bygge bro mellom kultur og teknikk?
av
Ivar Sætre
rundt 11 timer siden / 77 visninger
Kjære Lysbakken
av
Lars Agnar Rosten
rundt 11 timer siden / 256 visninger
Verdimonolog
av
Lars Jørgen Vik
rundt 11 timer siden / 96 visninger
Verdidebatt strupes?
av
Herdis Alfredsen
rundt 11 timer siden / 171 visninger
En beklagelig avgjørelse.
av
Christian Jebsen
rundt 11 timer siden / 137 visninger
Vårt Land og kommentarmuligheten
av
Terje Tønnessen
rundt 11 timer siden / 163 visninger
Les flere