Verdidebatt

Fyr i teltet

Hareides kursendring er gode nyheter for oss som mener lidenskapen er en uadskillelig del av politikken.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
POLITIKK ER IKKE mulig uten lidenskap. Denne har det ikke alltid vært like lett å få øye på hos Knut Arild Hareide, hvis hovedmodus kan oppsummeres i fire punkter:

(1) En vaktsom utlegning av hva det innebærer at KrF er et kristent, unnskyld, kristelig parti.

(2) En påminnelse om at du ikke trenger å være kristen for å stemme KrF.

(3) Et løfte om ikke å blande teologi og politikk.

Ring Lunde. Og til sist (4) en selvironisk kommentar om at partilederen liker «alt fra Bjørn Eidsvåg til Sigvart Dagsland». En av disse morsomhetene han tyr til hver gang spørsmålet har en eksistensiell klangbunn. Jo, takk. Eg har det bra, e fornøyd og gla.

De som tørstet etter det som brenner hos Hareide, eller i alle fall en passe engasjert utlegning om det kristendemokratiske idégrunnlaget, måtte gå hjem med uforrettet sak. Hareide er ikke der. Ideologi, sier du? Hør med Erik Lunde.

Lukk døra selv. Ryktene har imidlertid gått om at partilederen ikke er helt lidenskapsløs. Det har vært snakk om noen flammende innlegg på bedehuset på Bømlo i hine dager, og en gang åpnet han en bildør for å kjefte på sjåføren som ikke så seg for: «Og så lot jeg døra stå åpen, sånn at han måtte lukke den selv» (Aftenposten, 25.06.04). Det har og vært tilfeller der Sylvi Listhaug har slengt med leppa eller temaet har vært søndagshandel, at noe har våknet. Noe spontant som simpelthen ikke kan være tilgjort.

Eller da Per Sandberg anklaget partiet hans for «nærmest direkte» å ha ansvar for rekrutteringen til IS - da var det mest som om en oppdemmet ildsjø brast: «Nå er det nok. Nå må du roe deg ned, Per Sandberg!».

Mangler overbevisning. «The best lack conviction, while the worst are full of passionate intensity», skriver W. B. Yeats i diktet «The Second Coming» (1919), som skildrer en illusjonsløs verden etter første verdenskrig: De beste tror ikke på noe. Diktet kan leses som et hjertesukk over hvordan ytterliggående krefter tar monopol på lidenskapen og overbevisningen og overlater et livløst sentrum til seg selv – «the centre cannot hold» er den andre udødeliggjorte linja fra Yeats' dikt. Men diktet er også et kamprop. Nå gjelder det å gjenvinne gløden og fyrigheten – før alt håp er ute.

Ikke vet jeg om Hareide leser Yeats, men i talen til Landsstyret 28. september så vi en Hareide som vil noe annet enn å administrere et parti på sperregrensens nåde, og ellers gjøre sitt for å bidra til god, fordragelig stemning. Vi så en partileder som vil gjenreise sentrum og gjenvinne lidenskapen. Koste hva det koste vil.

Strategien er risikabel og innsatsen høy – men det er også hele poenget. Politikk er å ville. Så får det bære eller briste.

Hvor vil vi? Hareides forslag til kursendring er derfor godt nytt for oss som savner noe i norsk politikk. Vi som insisterer på at politikk må være noe mer enn kunsten å administrere, og som står fast på at politikken også må svare på hvor vi vil hen.

Og kanskje er vi ikke så få likevel. Arne Willy Dahl, leder Akershus KrF, skriver på dagens debattsider at Kristelig Folkeparti har hatt et jevnt tilsig av «cirka 150» nye medlemmer hver dag siden Hareides kunngjøring, og at Fylkeslaget i Oslo har økt sitt medlemstall med 25 prosent. Betyr det at de er «østlandskristne» - som like gjerne stemmer SV – som vender tilbake? Nei, i Aftenposten 8. oktober fortalte Hareide at fleste nytegningene kommer der de allerede er sterke – «i kjerneområdene på Sør- og Vestlandet».

Et nytt landskap. Oppsiktsvekkende, men også ikke. For her ligger nøkkelen til KrFs framtid. Hos unge første- og andregangsvelgere som hver dag skaper et reisverk av fortellinger om seg og sine i møte med et samfunn som rives mellom «kristne», «norske», «muslimske» og «sekulære» verdier. Dette er motoren i et nytt politisk landskap som tegner seg.

Om Hareide kan nå disse velgergruppene, ikke med kransekakevitser eller varsomme ord om forholdet mellom politikk og religion – men med fortellinger som taler sant til hele mennesket – så er det likevel håp for kristendemokratene.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt