Sta. Birgittas kirkesøken

Vårt Lands intervju (07.10) med Sunniva Marie Hustoft, alias «Sta. Birgitta,» påkaller noen kommentarer. Jeg var blant kritikerne av Vårt Lands «gudstjenesteanmeldelser.» Vi var flere katolikker som reagerte negativt på fremstillingen av vår egen domkirke, St. Olav i Oslo. Omtalen av denne søndagsgudstjenesten hadde flere fellestrekk med omtalen av Uranienborg kirke. Artiklene fremsto for oss som kjenner dette kirkelandskapet godt som lite informerte — og dermed lite informative — og lett ironiske. Nå som identiteten til avisens utsending er blitt klarlagt, føles det riktig å kvalifisere denne kritikken.

Gudstjenesteanmeldelsene til Vårt Land var, er og forblir et fremmed konsept for katolske kristne. Men jeg innser at dette er slik mange unge protestantiske kristne orienterer seg, særlig de som har med en lavkirkelig bakgrunn. Det er simpelthen et faktum, siden forståelsen av hva en kirke er, er så annerledes enn i katolisismen og ortodoksien. Og det er en stor forskjell på om utsendingen er en ung kvinne eller en ringrev fra eller utenfra redaksjonen, slik flere av oss trodde. Da får det vi oppfattet som Sta. Birgittas syrlige kommentarer et litt annet preg — og det spørs om ikke både Hustoft og avisen ville vært bedre tjent med å avklare i alle fall alderen på den pseudonymiserte reporteren. Det er faktisk stor forskjell på en kvinne på 23 og en mann på 50 somskriver om «gråtoppene» i Uranienborg kirke. Sistnevnte tar seg langt dårligere ut. Vi ville naturligvis ha moderert kritikken deretter.

Når dette er sagt, opplever jeg det fremdeles som uheldig at et helt subjektivt og ubearbeidet førsteinntrykk av en søndagsgudstjeneste skal være avgjørende for spørsmålet om hvilken kirke en skal tilhøre. «Poenget var opplevinga,» sier Hustoft til Vårt Land. Jeg vil innvende at spørsmålet er langt mer alvorlig enn som så. Ulike kirkesamfunn lærer og praktiserer ulikt. Å kunne skjelne mellom dem krever at man bygger opp kunnskap og erfaring over tid. Kunnskap gjør en i stand til å velge og ta informerte valg. Det er ikke «ett fett» hva man velger. Det er et stort tankekors at man i vår tid legger stor vekt på kunnskap og rasjonelle vurderinger på alle felter — unntatt når det kommer til hvilken kirke man skal tilhøre. Det valget synes å være drevet av følelser, familiære hensyn og gammel vane, alternativt: uhemmet menighetsshopping med underholdningsfaktor som kriterium. Men dersom det er viktig å være kristen, er det viktig å være bevisst på hvilken kirke man tilhører. Livet er alvorlig — derfor også dette valget. Derfor mener jeg — og mange med meg — at artikkelideen var dømt til å mislykkes. Og joda, vi katolikker er sikkert mer bevisste enn de fleste, inntil det overfølsomme. Men vi har gode grunner til å være litt nidkjære: kirken, og kirkerommet, betyr noe.

Sta. Birgitta var en ytterst kirkelig helgen. Hennes pilegrimsvei gikk til Roma; hun flakket ikke mellom ulike menigheter etter forgodtbefinnende. Spørsmålet for oss moderne kristne er ikke om vi våger å oppsøke de kirkesamfunnene vi har mest lyst til å oppsøke, men om vi våger å ta et valg.